Gullbillettens byrde – et oppgjør med norsk godhet og norske holdninger

Det finnes få ting som er mer irriterende enn velfødde nordmenn som drar til utviklingsland og kommer hjem med det berømmelige perspektivet.

Et opphold på barnehjem i Ghana eller et møte med barnearbeidere på klesfabrikk i Bangladesh skaper tilsynelatende aha-opplevelser som gjør at folk plutselig tar et brutalt oppgjør med vestlig livsstil. De kommer hoderystende hjem i sjokk etter å ha innsett at Afrika ikke bare er en eksotisk myte, men faktisk eksisterer som et helt reelt og komplekst kontinent. Vel tilbake på norsk jord vifter de med den berømmelige pekefingeren sin og prediker at andre må våkne opp fra sitt eurosentriske ekkokammer.

Jepp, jeg innser at dette er problematisk. Desto verre at jeg har blitt en av dem.

Etter to og et halvt år i Sør-Afrika føler jeg at hjertet mitt har blitt sprengt i tusen biter, at illusjonene mine har dødd en etter en, at min oppfatning av rett og galt og opp og ned og sant og usant, for alltid er forandret. Og jeg skulle så gjerne formidlet alt sammen.

Men det er som om opplevelsene sitter fast under huden min, det finnes ikke ord. Det blir bare platt.

Dessuten har jeg kommet tilbake til et Norge som virker annerledes. For det er ikke bare jeg som har forandret meg, men også oppfatningen min av mitt eget land. Det har oppstått en kløft. Det som ga mening før, det som var selvfølgelig, hjemlig, sant og riktig, er ikke helt det lenger.

Den uutholdelige byrden ved å ha vunnet gullbilletten

Norsk ungdom er deprimerte og stresset og hater kroppene sine, og det blir laget tv-programmer om det. Folk trener mer og er tykkere enn noensinne, og blir deprimerte av begge deler. De depper over at livet ikke ble slik de hadde sett for seg; det blei ikke hvitt stakittgjerde - men en overpriset toroms utenfor Ring 2. Disse problemene og livsplagene er reelle, men de er også kulturelt konstruerte. De er ekte, men de er også skapt.

Og samtidig er vi alle tvunget til å bevitne at Europa revner i sakte film, at Oljefondet investerer i våpenidustri og at Arktis går tapt, mens vi aldri har forbrukt mer eller sluppet ut mer CO2. Vi sitter der med oljenåla i armen og klarer ikke å slutte.

Og vi klarer ikke å finne hverandre.

Det første en sørafrikaner har på agendaen om hun eller han lykkes i livet, er å «give back to the community».

Samholdet med nabolaget, familien, menigheten og miljøet der man vokste opp er så sterkt at det utgjør en forlengelse av egen identitet: de er meg og jeg er dem. Man er hverandres lim og støtte, man holder hverandre oppe, hjelper hverandre og deler generøst med hverandre. Etter lange arbeidsdager er det utenkelig for en sørafrikaner å sitte hjemme; man samles ute i selskap med de man er glade i.

Det er på den måten folk får energi. Livet er sammen. Enhver arena hvor mennesker i Sør-Afrika krysser hverandres veier, sees på som en mulighet til å møte andre, når og hvor som helst.

Til og med hvis man har dårlig tid. Du avstår ikke fra muligheten for en god samtale. I Sør-Afrika utstråler folk på alle sett og vis at de ønsker kontakt. Her i Norge utstråler folk at de for enhver pris ikke vil ha kontakt, selv om det gjør hverdagen vår mye mer forutsigbar og kjedelig.

Selvfølgelig finnes det også negative og kompliserte sider ved et så tett samhold. Men det er også en vanvittig styrke for psykisk velvære og følelse av mening.

Vi mennesker trenger å kjenne at vi er del av en flokk hvor vi spiller en rolle og hvor livene våre på daglig basis har konkret betydning for andre mennesker.

I Oslo består den vanligste husholdningstypen av én person. Nærmere 47 prosent bor alene. Vi nyter selvsagt den deilige individuelle friheten og uavhengigheten som kun er å finne på toppen av Maslows behovspyramide. Men så sniker det seg inn en tomhet likevel. Det er tomt å ikke være del av en flokk. Og den nye Bolia-sofaen til 21 000 kroner, den sitter veldig mange i aleine.

Angsten for inderligheten

Noe av det jeg elsker høyest med den sørafrikanske kulturen, er det ekspressive. I Norge er følelser noe som skal uttrykkes kontrollert og selvreflekterende i fortrolig samtale over en kopp te med en venninne, eller - om man har mye man trenger å få utløp for - etter x antall alkoholenheter. I Norge er veien om alkohol den eneste legitime fribilletten til å rope ut sine innerste lengsler.

Men ellers skal det stort sett være shutdown. Det finnes få ting vi nordmenn frykter mer enn inderlighet. Å kaste oss ut i øyeblikket med liv og sjel, hoppe ut i livets keitete dans selv om vi vet at vi ikke har rytmesans for fem øre. Vi feiger ut og holder masken.

I Sør-Afrika nynner kassadama høyt mens hun registrerer varene, folk skravler med hverandre overalt. Folk er glade, folk er sinte. Det ropes, det danses, det gråtes. Følelser uttrykkes mer spontant, og det er liksom ikke så farlig.

Jeg tror det er utrolig sunt. Når ble vi her hjemme så utflatede, avmålte, frakoplede, tilkneppede, selvbeskyttende? Hvorfor er det slik at den eneste aksepterte unnskyldningen for endelig å kunne synge høyt, grine, elske og ta på hverandre i Norge, er å være suppe dritings?

Det er mye å være forbanna over

Vi lever i en tid hvor det er så mye å være sint og gråte over i verden. Men det er som om vi nordmenn ikke klarer å ta i det sinnet. Vi skuffer det unna og graver det ned; bedøver oss selv med vårt materielle velbehag, omdøper Statoil til Equinor og stikker fingrene i ørene.

Jeg tror nordmenn ville vært lykkeligere om vi hadde bekymret oss litt mindre for om sofaen i stua framstår utdatert og istedet hadde gått litt mer i demonstrasjonstog. Brukt mindre tid på å pusse opp kjøkkenet og mer tid på dugnad i borettslaget.

Jeg tror vi ville følt oss mer levende. Mindre numne. I stedet for å være sinte på det vi egentlig burde være sinte på, sløver vi oss ned i en meningsløs jakt etter perfeksjon, drukner som fortapte sjeler i en slags selvopptatthetens hengemyr. Det er så mye å være sint over, men vi er ikke sinte nok. Det er en sorg som bedøves men ikke sørges i Norge.

I Sør-Afrika ulmer et glødende sinne. Det eksisterer et blodig raseri over at gjenopprettelsen for svarte ennå ikke er kommet, et blødende krater som tvinger alle andre temaer til siden. Sørafrikanere vet at all bistand er plaster på sår kolonistene skapte og som nykolonialismen opprettholder. Og i den verden vi alle lever i, en verden med en overhengende miljøtrussel og massiv nød, gir det sinnet mening for meg. Det burde vært vårt felles sinne.

Godhetsillusjon

Det verste med å komme hjem til Norge er konfrontasjonen med den nasjonale vrangforestillingen om at vi nordmenn er et spesielt godt og raust og jordnært folk. Det stemte kanskje på 50-tallet, med nå er det på tide å realitetsjustere selvbildet etter et halvt århundre som olje-junkies. Vi stenger grensene, behandler mindreårige asylsøkere som ikke-mennesker, og de økonomiske forskjellene økere raskere enn noensinne.

Men dette skyver vi unna, vi har nemlig bevis på at vi er gode. En favoritt vi liker å trekke frem er at når vi finner ei lue i skisporet, så henger vi opp lua i en grein. På den måten kan personen som mistet lua finne den igjen om vedkommende kommer tilbake for å lete. I andre land, med litt verre folk, ville lua kanskje blitt stjålet.

Det vi imidlertid glemmer er at ingen blir frista til å stjele ei lue om han allerede har en haug andre luer selv - som dessuten matcher sesongens nyinnkjøpte gear bedre enn lua man fant. Ingen har blitt en helt av å rydde litt i skisporet. Og snart skal vi tilbake til den deilige, lune, varme, hytta med alle fasiliteter og størrelse som en middels enebolig, mens han som sydde lua i Bangladesh har 400 til han skal sy.

«They would kill to have your problems»

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg søyt og klagde over et eller annet tullete mini-problem til min ærlige sørafrikanske venn. Han så rett meg inn i øynene, og sa:

«There are so many people in this world that would kill to have your problems.”

Boom. Den satt. Så selvsagt, og så sant.

Jeg ble så flau at jeg omtrent imploderte av skam. Men jeg takker min sørafrikanske venn for å ha gjort meg til et lykkeligere menneske. Av og til føler jeg at vi nordmenn ikke får øye på de virkelig store utfordringene i verden fordi vi er fullstendig blendet av våre egne småproblemer. Takket være ham vil jeg heller slutte meg til mennesker som finner sammen for å endre de store.

Kommentaren er først publisert på Bistandsaktuelt.no

Mariken Lauvstad

(f. 1983) er utdannet skuespiller. Hun har bred bakgrunn innen scenekunst, og har de siste årene arbeidet med regi, som underviser og som frilansjournalist. Mariken tar i disse dager en MA i Internasjonal Dramaturgi, en double-badged grad fra Universitetet i Cape Town i samarbeid med universitetet i Amsterdam.