Jeg har ikke tenkt til å starte 2019 med selvforakt

1. januar skal alt bli bedre. Vi skal bli slankere, snillere og bedre medmennesker. Vi skal begynne å ta telefonen når mamma ringer, spise brokkoli hver dag og slutte å ligge med idioter.

Eller… Resten av Norge skal det. Jeg derimot har ikke tenkt å starte 2019 med selvhat og lange tirader om hvorfor jeg ikke er et godt nok menneske, men derimot skal jeg ivareta alt jeg synes er bra med meg selv - og dyrke det!

Jeg har nemlig gjort dette SÅ mange ganger før. Jeg lager meg en lang liste for hvordan jeg skal bli et bedre menneske, og forventer liksom en enorm forandring fra 31. desember til 1. januar, nærmest av seg selv.

Jeg blir like skuffa hver gang, når jeg sitter der med sjokoladeplata mi, og har utsatt joggeturen «til neste mandag», for 47’ende gang på rad.

Les kommentaren: Når manndommen sitter i pungen

Slankeindustrien gnir seg i henda

Slankepresset er konstant, og noe de fleste av oss kjenner på nesten daglig. Det er likevel aldri så sterkt som rundt første januar. Sosiale medier har for lengst sørget for å gi meg dårlig samvittighet for all svoren jeg plukket av juleribba, all joggingen jeg har og kommer til å utsette ytterligere, og for alle de dårlige unnskyldningene jeg kommer til å lage for hvorfor.

Slankeindustrien gnir seg godt i henda, og har sakte men sikkert begynt oppvarmingen allerede i romjula. Jeg bombarderes av trenings-, og slankereklamer i sosiale medier daglig, og har iherdig klikket de vekk, mens jeg har forsøkt å nyte Kvikk Lunsjen min i fred. Men på startstreken 1. januar står de, Elixia og Grethe Roede, klare med åpne armer, og tar oss imot, og er mer enn villig til å nøre oppunder bildet av idealkroppen og det faktum at vi mangler den, nesten hele gjengen.

Det interessante er jo at det vanligste nyttårsforsettet er å gå ned i vekt. Det er for så vidt greit nok, men grunnen til at folk vil gå ned i vekt handler altfor ofte at man ønsker at andre skal synes man er pen. Altså gjør de fleste disse endringene for alle andre enn seg selv, og da lurer jeg veldig på hvor motivasjonen og gleden ved det hele ligger.

Personlig ligger det mer glede og motivasjon i en lakrisstang, enn et treningssenter, og jeg har etter hvert har lært meg er at endringene ikke skjer, hvis motivasjonen ikke er der.

Det er ikke dermed sagt at jeg ikke beveger meg, men jeg streber ikke etter å bli noens drømmedame.

Les kommentaren: Kunne jeg fått en sexy hamburger?

Mareritt om PT-er og tredemøller

Jeg har også vært der at jeg har tenkt at jeg må ned i vekt, og startskuddet for en ny og sunnere livsstil har for meg som så mange andre også gått 1. januar et eller annet år.

En gang bestemte jeg meg til og med for å gå til anskaffelse av personlig trener. Det er bare det at en personlig trener vil man jo gjerne imponere, det ville i hvert fall jeg, for det er jo aldri kult å innrømme at man er i dårlig form. Jeg er av de som gjesper når jeg jeg egentlig er andpusten, i håp om at ingen skjønner at jeg egentlig hiver etter pusten, liksom. I tillegg var treneren kjekk, og da er det ekstra viktig å imponere.

Første oppgave var å løpe i 20 minutter på en tredemølle, og for en som av prinsipp nekter å løpe etter bussen, er det ikke til å stikke under en stol at det var en aldri så liten utfordring i seg selv. Når man i tillegg forsøker å være attraktiv, mens svetten hagler og man hiver etter pusten, er det jo dømt til å gå galt på en eller annen måte. Jeg løp og jeg løp, i noe som føltes som en evighet, og til slutt lot jeg sjarme være sjarme, og peste meg gjennom de siste minuttene av økta - og med de siste minuttene mener jeg de siste 17. Etter hvert begynte hodet å verke, så begynte bena. Så kjente jeg at youghurten jeg hadde spist før jeg gikk på trening begynte å gjøre seg gjeldende, og jeg endte med å lukke i øynene i håp om at alle disse følelsene snart skulle forsvinne. Så kjente jeg med et at båndet under meg forsvant.

Ting gikk fort, og plutselig lå jeg i hjørnet av treningsstudioet, som en dryppende skurefille.

Der og da bestemte jeg meg for å aldri mer prøve meg på hverken personlige trenere eller offentlig jogging, hvilket jeg til en viss grad også har greid.

Ikke la selvhatet styre hverdagen

Når det er sagt, jeg er ikke noe bedre enn folk flest - jeg har den samme runden med meg selv hvert år, og lover meg selv at jeg i det minste kan fylle minimumskravet for bevegelse, spise litt mindre snop og være snillere. Du vet – sånne typiske ting, som gjør at jeg kanskje lever tre uker lengre enn estimert tid, og gjør at folk ikke synes jeg er en bitch.

Men så er jeg jo ekstremt glad i mat, og klarer ikke la være å si hva jeg mener. Det er som et rush, begge deler, og er en del av meg. Ikke bare det, men det er også kvaliteter jeg av ulike grunner anser som positive. Så hvorfor skal jeg da endre på de…?

Når vi setter oss mål som handler om kropp, bunner de ofte ut i selvhat. Vi skal bli penere, tynnere, sterkere, og vi skal gjøre endringer, og endelig bli det mennesket vi var ment å bli. Istedenfor å tenke over at den vi er, her og nå, er mest sannsynlig et ganske bra og fint menneske det også.

Mitt nyttårsforsett er derfor å forbli den samme som i 2018, og at eventuelle endringer for både kropp og sinn må skje hvis jeg selv synes det er viktig. Hva alle andre mener er ikke min sak.

Din og min verdi kan ikke måles i kilo, og jeg synes fokuset heller bør ligge i å ha det bra med deg selv, hva det nå enn måtte innebære.

1. januar er ingen magisk dato som endrer alt, like lite som mandag er en magisk dag som setter en stoppe for mulige dårlige vaner. Dersom du ønsker å gjøre endinger med kroppen din, tror jeg du må være på plass psykisk først. Så bør endringene gjøres over en lengre periode, og ikke alt på en gang. Se for deg at du skal begynne å trene, slutte å røyke, bli vegetarianer og slutte å banne, alt på en dag. Det sier seg nesten selv at det ikke går.
Jeg oppfordrer derfor til å sette mål om å lære deg noe nytt. Lese en viktig bok, engasjere deg i en sak som synes viktig for deg, eller kanskje jobbe med å bli litt mer åpen ovenfor mennesker som ikke er som deg. Jeg mener det er viktigere å være snill enn tynn. Det er viktigere å ha et åpent sinn enn store muskler. Det er viktigere å være inkluderende enn pen.

Det er ikke noe galt i å være begge deler, eller alle tingene samtidig, men dersom du skal sette deg et nyttårsforsett – ikke la selvhatet sette føringene for starten på 2019.