Den hjemmekjære millionæren

(FINANSAVISEN): Han har flyttet tilbake til stedet der han hører hjemme. Der han vokste opp. Der han alltid har følt tilhørigheten. Du kjører inn i Telemark, svinger av til Haukeli, passerer meieriet til Tine og runder to krappe svinger før du kommer til huset til Arne Skogheim. Det er brunt. Bygdas fineste hus med et tilhørende lite småbruk. Bestemoren har bodd der.

Da Skogheim kjøpte huset hadde det stått ubebodd i 15 år. Han rev alt, for så å bygge det opp igjen i samme stil med de materialene som fortsatt kunne brukes. Noen nye stolper måtte inn, samt et helt nytt tilbygg med kjøkken og bad. Det tok tre år å gjøre det ferdig.

– Haukeli har alltid vært hjemstedet mitt, sier han til Finansavisen.

Fra verandaen kan han peke ned på barndomshjemmet, én kilometer unna. Der han vokste opp med fire søsken. Han snakker om Haukelifjell, der han og kona har hytte. Den nøkterne varianten uten vei, strøm eller innlagt vann. I fjellet jakter han reinsdyr og elg. Mest for det sosiale. Han har skutt én elg i sitt liv.

– Maten min kjøper jeg på Spar.

Les også: De styggeste fondene i 2018

230 millioner

Dette er historien om en arbeidstaker, en vanlig mann fra Haukeli, som kontinuerlig kjøpte aksjer i selskapet han jobbet i. Han satset penger i sin egen arbeidsplass, og fikk igjen med solide renter. Nå eier han mer enn 1,7 millioner aksjer i AF-Gruppen. Det gjør ham til den niende største aksjonæren i selskapet som i går lå på en kurs på 130 på Oslo Børs. Verdien av Skogheims aksjer er dermed 230 millioner kroner. I løpet av hans 26 år lange arbeidsforhold har han kjøpt aksjer når anledningen har bydd seg. Han har brukt rundt halvannen million på aksjekjøp og fått 50-60 millioner tilbake igjen i utbytte.

– Aksjene i AF-Gruppen var et scoop. Jeg kommer aldri til å treffe på noe sånt igjen.

Det startet i 1985. Skogheim hadde jobbet ti år i Selmer (nå Skanska) da hans kolleger Per Aftreth og Leif Jørgen Moger planla å starte noe eget. De spurte om Skogheim ville være med.

– En trivelig reise, er Skogheims enkle beskrivelse.

Les også: Equinor casher inn milliarder

Bevisst strategi

AF-Gruppen satset på tunge anleggsprosjekter over hele Norge. Det var et vanskelig marked.

I 1991 gikk selskapet inn i olje- og gassmarkedet med byggingen av landfalls-tunnel fra Troll-feltet i den nordlige delen av Nordsjøen. Med det oppdraget ble omsetningen tredoblet og kompetansen styrket. Landfalls-tunellen er et av prosjektene Skogheim trekker frem fra sin tid i selskapet. Han nevner også byggingen av flyplassen i Kirkenes, Snøhvit-utbyggingen i Hammerfest, AF Miljøbase Vats, som er spesialbygd for mottak og håndtering av offshoreinstallasjoner. Og rivning av Sola raffineri, et av Norges største rivingsprosjekter.

– Selskapet hadde en bevisst strategi om ekspansjon, både gjennom organisk vekst og oppkjøp, forteller Skogheim.

Les også: Spår oljeprishopp på over 20 prosent

– Det skal gavne familien

I 1997 fusjonerte AF-Gruppen med Ragnar Evensen, et av Oslos største entreprenørselskaper. Eiendomsselskapet Odin ble kjøpt opp samme år. I den spede start var AF-Gruppen 35 ansatte. Nå er de nærmere 4.000 fordelt i Norge, Sverige, Litauen, Kina og Tyskland i selskapet som er et av Nordens største innenfor energieffektivisering og fornybar energi.

Skogheim ble med som aksjonær fra AF-Gruppens fødsel i 1985. Da kjøpte han aksjer for 45.000 kroner. Senere har han kjøpt og kjøpt, aldri solgt. Selv ikke i pensjonistenes rekker han har planer om å selge noen av aksjene. Han har fortsatt sterk tro på selskapet der han var store deler av sitt arbeidsliv. I selskapet som har en utbyttepolitikk med høy direkteavkastning. Pengene han har fått i utbytte, har gått til huset, til kjøp av næringsbygg i Telemark og noe er gitt videre til familie. I 2016 opprettet han Arne Skogheim AS til forvaltning av aksjene. Han har også enkelte poster i andre selskaper.

– Jeg følger med og drifter selskapet så profesjonelt som jeg kan. Jeg går for langsiktige investeringer. Det skal gavne familien.

Les også: Sterk mann kjøper for millionsum

Lastet bananer i Costa Rica

AF-Gruppen gikk på børs 8. september 1997. De neste 20 årene ga selskapet en gjennomsnittlig avkastning på 24 prosent, som var høyest av samtlige selskaper på Oslo Børs. Totalt var avkastningen på 6.724 prosent, inkludert utbytte. Ikke rart at Skogheim og hans medaksjonærer kunne smile. Fra 31. desember 2014 til 14. september 2016 steg aksjekursen fra 67,50 til 162,38, som er all time high for AF-Gruppen. I år har aksjekursen vaket mellom 125 og 135. Selskapets børsverdi er på 14 milliarder kroner.

Eventyrlysten tok Skogheim da han var 17 år gammel. Han dro på havet. Fant sin plass som motormann i maskinrommet på vei til østkysten av USA. I ett år var han sjømann for Haugesundsrederiet Chr. Haalands Concordia Line.

– Vi hadde et godt kameratskap. Det var en lære­rik periode.

På plass i havnen i New York gikk havnearbeiderne ut i streik. I en måned fikk han oppleve New York. Alt det spennende byen hadde å by på. Det var langt fra Haukeli på mange måter. Men veien gikk hjem igjen, før han på nytt reiste ut som sjømann. Denne gangen sju måneder på en bananbåt. Den lastet bananer i Costa Rica og fraktet dem til Los Angeles og New Orleans. Til havnen kom et tog fullt med bananer. Klokken fem om morgenen var alle bananene om bord og veien gikk videre. Skogheim ble ikke veldig kjent i Costa Rica.

Les også: Ekspert tror på boliprisoppgang

Hver helg

Skogheim var med på eiersiden fra starten, satt i styret i flere år, og var blant annet med på beslutningen om å gå på børs. Han er utdannet maskiningeniør, men yrkeskarrieren beveget seg over til bygg og anlegg. Veien startet på Teknisk Fagskole i Bergen. Så ett år med ingeniørstudier i Horten. I AF-Gruppen fikk han ansvar. Først innkjøp, så anbudsregning, så prosjekt- og anbudsledelse. I ti år satt han i Oslo og jobbet for selskapet sentralt. Skogheim vendte hjem igjen til Haukeli. Hver helg. Det samme gjorde han som arbeidstaker i Selmer. I 36 år var Skogheim ukependler, frem til han pensjonerte seg som 62-åring i 2011 og igjen kunne slå rot i hjembygda.

– Hvordan er livet som pensjonist?

– Det er ypperlig. Helsa er bra.

Tilhørende småbruket er det 20 mål mark, i likhet med mange av de andre småbrukene i området. Små jordlapper som var til for å kunne fø seg selv. Nå er det én bonde som forpakter de fleste jordlappene i bygda.

– Jeg måtte hatt noen nuller bak tallet med mål for å kunne leve av det, sier Skogheim.

Les også: Nordmann kjøper for to milliarder i Danmark

(Saken fortsetter under bildet)

Det er ikke mulig å klage på utsikten. Foto: Martine Erlingsen / Finansavisen

Sønnen døde

Han byr på kaffe, hjemmelagde lefser og syltetøy. På kjøkkenet er det nok kona som trekker i trådene. Hun er fra Setesdalen. Moren er opprinnelig fra Haukeli. De møttes på skolen og har vært samboere i 36 år.

– Hvorfor falt du for henne?

– Det trenger jeg ikke utdype. Alle kjenner til hvordan forelskelser fungerer.

Forelskelser kan ende godt og vondt. Livet har også sine oppturer og nedturer. I 2014 giftet de to samboerne seg. Samme året døde Skogheims eneste sønn. Han hadde diabetes og fikk komplikasjoner. En far mistet sin sønn. Et barn mistet sin far. Skogheim er ofte i Oslo for å besøke barnebarnet sitt og de to bonusjentene til kona, samt tre bonus-barnebarn. Der er han også denne julen.

Fremtidsrettet. Det er et ord han bruker for å beskrive seg selv. Han legger til arbeidsom og pliktoppfyllende. I 2015 ble han valgt inn i kommunestyret i Vinje kommune. Senterpartiet og SV styrer sammen, mens Skogheim representerer Høyre.

– Skole og eldreomsorg er viktig for meg.

Da Skogheim gikk på skole i Edland var det rundt 150 elever på skolen. Nå er tallet halvert, men han ser ikke på fraflytting som et problem. Mye av grunnen til halveringen er at familiene får færre barn. Det er færre søsken på skolen.

– Folketallet holder seg stabilt. På tross av sentrale myndigheter, sier Skogheim.

Les også: Hyttebonanza på Kvitfjell

– Et demokratisk problem

Han snakker om sentralisering på en måte som hadde fått Trygve Slagsvold Vedum til å juble. I diskusjonene om kommunesammenslåing har det vært diskutert å lage én stor kommune i Vest-Telemark, fra dagens tre kommuner.

– Det blir for lange avstander. Vi hadde gått fra 100 til 30 folkevalgte. Det er et demokratisk problem, mener han.

– Sykehus er blitt sentralisert. Jeg vil gjerne se et regnskap som viser at det har lønt seg. Vi får ikke et bedre samfunn av at alle bor på én plass.

Vinje er en kraftkommune og Norges fjerde største hyttekommune. Det er der arbeidsplassene, verdiskapningen og inntektene ligger.

– Vi er heldige som har gode inntekter fra kraftindustrien, men vi burde fått en enda større andel av inntektene.

Han mener staten er for grådig.

– Systemet er for komplisert og stedet som skaper verdiene bør sitte igjen med mer på en forutsigbar måte. Vi gjør det vi kan for å påvirke telemarksbenken på Stortinget.

Arne Skogheim sitter ved spisebordet, med ryggen til utsikten utover Haukeli. Han bryter ut i latter før han blir alvorlig igjen. En rolig mann uten de store ordene. Kanskje litt forsiktig, men samtidig en mann som søker store opplevelser. Hans historie med AF-Gruppen er i hvert fall et eventyr.

Saken sto på trykk i Finansavisen, lørdag 22. desember