Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Den 22. september ble Michelle Herriott funnet livløs i elva Cleddau, 52 år gammel. Det overrasket ingen.
– Mamma har tenkt på selvmord mesteparten av livet mitt. Den første gangen hun forsøkte å ta sitt eget liv var hun i tenårene, sier Katie Collymore (29).
Det var Katies bror, Mark, som fant henne ved elvemunningen i Pembroke Dock. Fortsatt vet de ikke om hun falt i vannet under påvirkning av piller eller om hun hoppet fra en 45 meter høy bru. Svarene fra politietterforskningen er ikke klare ennå, men ingen mistenker at det har skjedd noe kriminelt. Moren hadde vært ut og inn av akuttavdelingen på sykehuset med psykiske sammenbrudd den siste tida.
Michelle Herriott inngår i en foruroligende statistikk som viser at levealderen i Storbritannia går nedover. Mennesker med mentale lidelser, gjerne fra fattige områder, er i faresonen. Dagsavisen møter datteren Katie hjemme i en leilighet som ligger i samme nabolag som matsentralen i byen Milford Haven. Den vest-walisiske havnebyen regnes for være blant områdene med svært lav levestandard i Storbritannia. Hun har selv fått hjelp fra matsentralen tidligere, men greier seg økonomisk nå.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenCollymore bor sammen med mannen, Darren, og barna deres på 2, 7 og 8 år. Hun skyver på hekletøyet så det blir plass å sitte i sofaen. I høst har hun lært seg å hekle via YouTube, og en Facebook-post av en nyheklet engel førte plutselig til flere bestillinger. Det gir noen ekstra pund. Neste bestilling er til en som har mistet sin nærmeste på grunn av selvmord.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Jeg har to sørgende barn, sier hun og løfter toåringen opp på fanget.
– Broren min har vært innlagt på psykiatrisk selv, han strever sånn med det som skjedde. Dette har ødelagt familien vår, sier Katie.
Les også : – Jeg er takknemlig for å få så mye ære, men jeg vet det er overdrevet
Det som tærer aller mest på henne er at hun mener at selvmordet kunne vært forhindret.
– Sykehuset tok mamma inn over natten og sendte henne hjem uten noen form for hjelp. Sosialarbeideren hennes fikk beskjed, men jeg, som er hennes nærmeste pårørende, fikk ikke vite at hun var skrevet ut, sier Collymore.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Om mamma ville endt opp med å begå selvmord på et tidspunkt er vanskelig å si, men med skikkelig hjelp kunne hun ha levd lenger.
Collymore har klaget inn fraværet av oppfølging som moren fikk til et offentlig klageorgan.
– For mamma er det for sent, men kanskje jeg kan bidra til at andre ikke lider samme skjebne. Det offentlige må forstå at de ikke gjør nok for å hjelpe folk, sier hun.
Collymore er nå nærmeste pårørende for broren Mark, som er autist. Moren var støtteapparatet han hadde.
– Ansvaret for ham faller på meg nå, men jeg ønsker også at han skal leve et selvstendig liv, sier Katie Collymore.
Ikke lenge etter at moren døde, ringte han henne på kvelden.
– Han var full og ravet rundt i Pembroke Dock, samme stedet der mamma tok livet sitt. Så vidt jeg kunne forstå, ville han gjøre det samme.
Artikkelen fortsetter under annonsenBroren ble lagt inn på psykiatrisk avdeling en periode. Han er nylig skrevet ut, men hun har ikke besøkt ham ennå. Livet har vært hektisk i høst. Da moren døde meldte hun seg inn i et sangkor.
– Å synge i koret bygger selvtilliten min, og det har vært helt fantastisk. En gudegave. Det gjør at jeg en liten stund glemmer alt som har skjedd.
Forhåpentligvis får broren et lengre liv enn moren deres fikk, men tallenes tale går dessverre ikke i hans favør.
(Saken fortsetter under bildet)
Walisiske menn kommer nemlig dårligst ut på statistikken for forventet levealder som det britiske statistikkbyrået (ONS) la fram tidligere i høst. Den siste målingen er fra perioden 2015-2017, og viser at kurven for forventet levealder i Storbritannia har flatet ut, og i noen tilfeller sunket. Forventet levealder for kvinner er nå 82,9 år og 79,2 år for menn i Storbritannia. Til sammenligning var forventet levealder i Norge 84,3 år for kvinner og 80,9 år for menn i 2017. Det er en økning fra året før på henholdsvis 0,11 og 0,30 år.
Artikkelen fortsetter under annonsenFor første gang siden krigen har kurven flatet ut. For menn og kvinner i Wales og Skottland og menn i Nord-Irland, har kurven gått nedover. Menn i Wales kan vente å leve 5,72 uker kortere enn ved forrige prognose.
Hvor mye har egentlig seks uker å si? Forventet levealder regnes for å være den mest grunnleggende indikatoren for å måle hvordan det står til med et lands innbyggere. Med utgangspunkt i fødselsår og dødelighetsmønsteret i befolkningen i løpet av dette året, regner man ut en prognose for gjennomsnittlig forventet levealder. Det gir altså et øyeblikksbilde.
Artikkelen fortsetter under annonsenStatistikken føres for alle verdens land og brukes blant annet av FN som indikator på fattigdomsbekjempelse og utvikling. Sammen med brutto nasjonalprodukt, kan forventet levealder være et parameter for å måle ulikheter, klasseskiller og livskvalitet. I Storbritannia har man målt forventet levealder i et par hundre år. Både globalt og i Storbritannia har dette vært en svakt oppadstigende kurve. Hver generasjon spiser bedre, røyker mindre, har mindre farlige og utmattende jobber og bedre boforhold. Det vanlige er at levealderen går opp med et kvart år hvert år.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes mer : – Michelet prøver å latterliggjøre en motstandsmann
Storbritannia, som en gang konkurrerte om topplassering i den globale listen over land der folk lever lenge, er et av de få vestlige landene med denne utviklingen og ligger nå bak både Italia og Spania.
– Når levealderen i Storbritannia ikke går opp, er det et sjokk. Sist gang vi så denne typen nedgang var under andre verdenskrig, da folk døde av bombing, kamphandlinger og sykdomsspredning, sier professor i samfunnsgeografi ved Oxford University, Danny Dorling.
– Dette er svært alvorlig.
Ifølge Dorling var den første gruppen som slo ut på statistikken enslige, eldre og andre sårbare personer, som hjemløse og mennesker med demens og mentale lidelser. Deretter begynte en ny gruppe å tegne seg: spedbarn. Først økte spedbarnsdødeligheten blant fattige barn, men fra 2015 økte dødeligheten blant alle spedbarn.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det virker som om myndighetene bryr seg lite om at spedbarnsdødeligheten går opp sammenlignet med andre europeiske land. Dersom vi fortsetter å se en slik økning fram til 2030, vil spedbarnsdødeligheten i Storbritannia være lik den i Romania. Romania er et fattig land i Europa, men Storbritannia er et av de rikeste. Dessverre ser det ut til at vi bor i et land der eliten har glemt hvordan å bry seg om andre, sier han.
Britiske myndigheter har vært tilbakeholdne med å kommentere statistikken. Public Health England, som er forvaltningsorganet for helse- og sosialdepartementet i Storbritannia, skrev både i en pressemelding og på Twitter at «som samfunn lever vi lengre».
Statistikkbyrået (ONS) anerkjenner nedgangen, men skriver på egne sider at det pågår en debatt om årsakene som ligger bak. Ministre og representanter for myndighetene har forklart knekken i kurven med influensautbrudd, vinterdødsfall og stor andel eldre i befolkningen. Og at det rett og slett er vanskelig å bevise konkrete årsaker.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Når myndighetene sier at det er vanskelig å bevise årsakene for nedgangen er det enten fordi de er dumme, uvitende eller så eier de ingen skam, sier professor Dorling.
Han mener grunnen til at den offentlige helsesituasjonen har fått komme til dette nivået uten større oppmerksomhet er at den har havnet i skyggen av Brexit-forhandlingene.
– Vi har sett tendensene over flere år. Det er åpenbart at det har med kutt i offentlig sektor å gjøre, men regjeringen kan ikke ta ansvar for at folk dør tidligere og fortsatt sitte ved makten.
Artikkelen fortsetter under annonsenTil tross for at myndighetene nekter for denne sammenhengen, deler mange britiske eksperter og kommentatorer Dorlings syn på at hovedårsaken ligger i snart ti år med kutt og innstramminger i offentlige sektor.
Det såkalte UK Government Austerity Programme ble lansert i 2010 under koalisjonsregjeringen ledet av konservative David Cameron og liberaldemokrat Nick Clegg. Programmet skulle bøte på det de mente var overforbruk av offentlige midler etter den globale finanskrisen i 2008, og gjorde harde budsjettkutt i offentlige velferdsordninger, sosial boligbygging og lokal finansiering til kommunene. Lønningene til offentlige ansatte ble fryst en periode og sosiale trygdeordninger ble redusert.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også : Karin fikk sparken fordi hun giftet seg. Det nektet hun å godta.
Nær ti år etter merker mange briter politikken på kroppen. Omtrent 14 millioner, en femtedel av innbyggerne, lever i fattigdom, ifølge uavhengige Joseph Rowntree Foundation og 1,5 millioner strever med å ha råd til grunnleggende varer.
Antall hjemløse har økt med 169 prosent siden 2010, hevder interesseorganisasjoner. Barnefattigdom forventes å øke kraftig. Alt dette i et land som kan skilte med å ha verdens femte største økonomi.
I november dro FNs spesialrapportør for fattigdom og menneskerettigheter, Philip Alston, til Storbritannia på etterforskningsreise, og dommen var knusende. Alston hevder at den britiske regjeringen har påført store lidelser på sitt eget folk med straffende, og ofte hensynsløs innstrammingspolitikk som er drevet av et politisk ønske om å påvirke den sosiale strukturen i samfunnet, mer enn av økonomisk nødvendighet. Rapporten legges fram for FNs menneskerettighetsråd til neste år.
Artikkelen fortsetter under annonsenRepresentanter for regjeringen svarte med at de var fullstendig uenige med analysen til FNs spesialrapportør.
Les også : – Hun var en sterk og selvstendig dame
Det er ikke bare slik at folk gjennomsnittlig dør tidligere. Den stadig mer utbredte fattigdommen i landet gjør at adresse og sosial status får mer å si for hvor lenge man lever. Gjennomsnittlig dør fattige briter åtte år før sine rike medborgere. Men i enkelte områder, som i den engelske byen Stockton, er forskjellen i forventet levealder mellom nabolag så mye som 18 år. Forventet levealder for en mann i Stockton town er bare 64 år, det samme som i Etiopia.
Ikke ulikt beskrivelsen av utviklingsland, dør folk av sykdommer som det finnes behandling og forebyggende tiltak for. Livsstilssykdommer som diabetes, overvekt, luftveissykdommer knyttet til røyking og narkotika, og mentale lidelser er vanlige årsaker. En fellesnevner er lav inntekt, som gjør det vanskelig å leve et sunt og aktivt liv.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under bildet)
Er det en ting Tordy Jones (43) ønsker mer enn noe annet, så er det å leve et aktivt liv. Nå tilbringer hun mye av tida i soverommet.
– Jeg vil jo ikke at barna mine skal huske meg som hun som satt i senga hele tida. Jeg vil opp og ut å gjøre ting. Være ute i skogen sammen med barna.
Kols og artrose i knær og albuer gjør at hun aker seg ned trappa fra andre etasje om morgenen. Hun blir tungpustet etter tre-fire skritt.
Artikkelen fortsetter under annonsenTordy Jones leier et rekkehus, sammen med mannen sin Colin Rogers (58), i Haverfordwest, ikke langt fra Milford Haven. Sammen har de fire barn på 25, 24, 21 og 11 år. Bare den 21 år gamle datteren har flyttet ordentlig ut. Rogers har også kols og skiveutsklidning i ryggen og har sluttet i jobben i postvesenet. Når husleien er betalt har de 618 pund i måneden i trygd for familien å greie seg med.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det hender at jeg går uten noe særlig mat. Det er viktigere at den yngste datteren min får melk på frokostblandingen før hun skal på skolen, sier Jones og forteller at til sin egen bursdag ønsket hun seg bare melk.
Familien Jones deler skjebne med nesten en fjerdedel av den walisiske befolkningen: de lever under fattigdomsgrensen. Samtidig er forskjellene store. Haverfordwest er utfartsåre for en stor turistindustri, og mange har også penger mellom hendene.
– Nå som jula nærmer seg, gruer jeg meg alltid. Jeg har ikke penger til å kjøpe en eneste gave. Datteren min er den snilleste, hun blir glad for hva som helst, men når de andre poster gavehaugene i sosiale medier, blir hennes så liten. Det gjør at jeg blir enda mer deprimert.
Tordy Jones har full omsorg for sønnen Joshua (24) som har ADHD. Den eldste sønnen, Keiran (25), lider av paranoia og forlater sjelden huset. Han kan ha fått det etter nesten ti år med bruk av narkotika.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det var ikke før han fant ut at jeg planla begravelsen hans at han ble nykter. Han greide det selv. Men han får ikke noe hjelp for paranoiaen. Legen skriver bare ut antidepressiva, sier hun.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også : Mobbet: Malin begynte på skolen som femåring, i det første kullet i Reform 97
I mars 2016 døde barnebarnet til Tordy Jones. Tia var eldstesønnen, Keiran, sin datter og ble bare 2,5 år. Hun hadde mange medfødte feil, var kortvokst, blind og trengte blodoverføring.
De ventet på at hun skulle få ryggmargstransplantasjon på sykehuset i Cardiff, men det skjedde aldri. Det viste seg at lokalsykehuset aldri henviste henne.
– Tia ble bare forsømt, sier Jones og øynene fylles av tårer.
Hun forteller at Keiran var på et møte med representanter fra sykehuset i Cardiff og de skal ha sagt at dersom barnet hadde fått rett behandling ville hun antakelig vært i live nå.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det knuste hjertet hans enda mer. Det hadde nesten vært bedre om vi ikke hadde fått vite det, sier hun.
For ett år siden mistet Jones faren sin. Han var i begynnelsen av 70-årene. Han hadde tarmkreft, tatt fire bypassoperasjoner og hadde kols.
(Saken fortsetter under bildet)
– Jeg fulgte pappa til siste slutt. Det var gode og onde dager. Jeg hater tanken på at barna mine skal måtte gå gjennom det samme med meg.
Hun sluttet å røyke, men det er vanskelig å holde seg røykfri med depresjon.
– Jeg røyker ikke mye nå, bare rullings. Kanskje fem-seks om dagen.
På spørsmål om hvordan hun ser for seg livet sitt om 10–15 år svarer hun:
– Jeg er ikke sikker på om jeg er her da.
Les også : Derfor er brexit-avtalen så upopulær
Artikkelen fortsetter under annonsenPå det konservative partiets landsmøte den 3. oktober lovet statsminister Theresa May at innstrammingenes tid var over, riktignok med forbehold om en god Brexit-avtale.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Et tiår etter finanskrisen må folk få vite at innstrammingene som fulgte og det harde arbeidet alle har gjort har gitt resultater… Vi kan skimte slutten, sa hun.
Bedre økonomiske prognoser enn antatt ga romslighet til å bruke penger på det offentlige i det nye statsbudsjettet, men finansminister Philip Hammond understreket at regjeringen fortsatt må være nøysomme. Samtidige avviste han råd fra flere uavhengige analytikere om å heve skattenivå i framtida, på tross av at Storbritannia er blant landene med lavest forretningsskatt i Europa.
Eksperter mener at både høyere skatter og lån er nødvendig for å faktisk avslutte Austerity-perioden. Ytterligere offentlige sparetiltak er dessuten skissert i regjeringens planer fram til midten av 2020-tallet. De fleste større mediene fra Independent til Financial Times stiller spørsmål om dette egentlig kommer til å oppleves som slutten på innstramminger for vanlige folk.
Artikkelen fortsetter under annonsenI mellomtiden tar nettopp vanlige folk opp stafettpinnen når myndighetene svikter. Tordy Jones representerer funnene i FN-rapporten på flere måter. Hun jobber som frivillig for matsentralen PATCH i Milford Haven og en av mange mennesker som spesialrapportøren beskrev med «enorm motstandskraft, styrke og sjenerøsitet».
(Saken fortsetter under bildet)
Matsentraler har eksplodert over hele landet, men det har også frivillig innsats. FNs mann sammenlignet mobiliseringen med «den type aktivitet man ser etter en naturkatastrofe eller en helseepidemi».
– Jeg har vært frivillig på PATCH siden første gang jeg selv kom for å få en pakke der for fem år siden. Det har vært det best som har skjedd. Det er min tid utenfor hjemmet, sier Tordy Jones.
Hun ler mens hun legger til:
– Men nå er resten av familien min blitt frivillige også, så nå slipper jeg ikke unna dem der heller.
Saken er først publisert på Dagsavisen.no.
