Syria-krigen går mot slutten

Borgerkrigen som brøt ut i mars 2011 har kostet minst 368.000 syrere livet, blant dem 111.000 sivile, nærmere 21.000 av dem barn, mener Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) å kunne dokumentere.

SOHR tror det reelle tallet er minst 90.000 høyere og anslår at 88.000 mennesker også er torturert i hjel i Assad-regimets fengsler og fangeleirer og 12.000 har lidd samme skjebne hos opprørere.

Over 11 millioner syrere er fortsatt på flukt, rundt halvparten av dem inne i Syria. Store deler av landet er bombet i grus, og sårene er mange, dype og for mange også permanente.

Fallitt

Verdenssamfunnet ved FN spilte tidlig fallitt i krigen, og lyktes aldri med å lokke eller tvinge fram en forhandlingsprosess.

President Bashar al-Assad hevdet fra første stund å være i sin fulle rett til å møte opprøret med militærmakt, og opprørerne var fra første stund dypt splittet i synet på hvilket Syria de kjempet for.

USAs forsøk på å bygge opp en samlende opprørsbevegelse viste seg tidlig å være dødfødt, og det som først var et folkelig opprør mot et autoritært regime, ble raskt kapret av andre land i regionen som enten støttet Assad eller bygde opp egne opprørsgrupper.

Vendepunkt

Da den ytterliggående islamistgruppa IS tok kontroll over store deler av det nordlige Syria og Irak i 2014, var Assads styrker hardt presset. Dette skulle imidlertid bli et vendepunkt i krigen.

Med USA i spissen erklærte en rekke land krig mot IS, noe Assad stilltiende velsignet, og da Russland også sluttet seg til krigen mot islamistene noen måneder senere var det vanskelig å protestere.

Russland hadde helt siden den kalde krigen hatt en stor marinebase i Syria, som var Moskvas fremste allierte i Midtøsten, og president Vladimir Putin skulle raskt vise seg å bli Assads redningsmann.

Sjiamuslimske Iran og den libanesiske Hizbollah-geriljaen kom også Assad til unnsetning, av frykt for at de sunnimuslimske opprørerne skulle feste grepet i Syria, og med massiv russisk luftstøtte begynte gjenerobringen av områdene som var falt.

I takt med regjeringsstyrkenes frammarsj, forhandlet Russland fram avtaler om våpenhviler og tvangsevakuering av opprørere og deres familier, som deretter ble busset til Idlib-provinsen.

To tredeler

I dag anslås det at Assad-regimet har full kontroll over drøyt 64 prosent av landet, mens den kurdiskledede opprørsalliansen SDF kontrollerer drøyt 27 prosent i nord, andre og til dels al-Qaida-tilknyttede opprørere har under 10 prosent og IS har kanskje 0,5 prosent.

Dette er en fordeling Vesten og nabolandene ser ut til å ha slått seg til ro med, og både USA og Israel synes å være mer opptatt av Irans innflytelse i Syria enn om Assad blir sittende.

USA-støttede SDF, som i hovedsak består av den kurdiske YPG-militsen, har vært sentrale i å drive IS ut av Nord-Syria. De kontrollerer i dag omtrent det samme områdene som kurderne hadde delvis selvstyre i tidligere, og de fleste er fornøyde. Ett unntak er imidlertid Tyrkia.

Sluttspill i Idlib?

President Recep Tayyip Erdogan ser på YPG som den kurdiske PKK-geriljaens forlengede arm og har begge grupper på sin terrorliste. Han misliker derfor sterkt at militsen kontrollerer den syriske siden av grensa og frykter at det skal gi næring til drømmen om et Kurdistan som også omfatter det sørøstlige Tyrkia.

Tyrkia har derfor støttet opprørere som holder YPG i sjakk og har også innledet et samarbeid med Russland om å slå ring rundt den opprørskontrollerte Idlib-provinsen. I Idlib befinner det seg nå rundt 3 millioner mennesker, omtrent halvparten av dem internflyktninger og 30.000 av dem opprørere.

Om opprørerne får beholde Idlib-provinsen, eller om Assads styrker vil sette inn et nådestøt, er foreløpig uklart. Et slikt nådestøt vil i så fall skape enda flere tapere i Syria.