Glade juletid – sett nedenfra

21. desember er årets helligste dag i min mytologi. Da går det mot lysere tider. Det er også omtrent tidspunktet for at mine siste penger skal være oppbrukt, og fastetiden starter. Litt tidlig med faste efter religiøse mål. Det godt jeg er hedning.

«Kjære samfunn, æ treng borgarlønn»

«Hvilken avgrensning har velferdsstaten Norge – er det et punkt hvor folk skal overlates til å sulte eller fryse ihjel?», spør jeg i masteroppgaven min i økologisk økonomi ved Nord Universitetet i Bodø.

Tittelen på oppgaven min er: «Kjære samfund - æ treng borgarlønn».

For å finne svaret spør jeg mitt lokale Nav-kontor det samme.

I oppgaven bruker jeg mine personlige erfaringer med Nav. Jeg ønsker å få noe skriftlig om Navs retningslinjer for hvordan velferdsstaten skal hindre at folk sulter eller fryser i hjel.

Ei hyggelig dame i Helse- og omsorgsdepartementet svarer: «Jeg vil anbefale deg å kontakte Arbeids- og sosialdepartementet eller Barne- og likestillingsdepartementet om dette.»

Når jeg spør om det er gitt ut noe om fattigdomspørsmålet siden «Handlingsplan mot fattigdom» – Statsbudsjettet 2007» , er ingen i disse departementene overivrige efter å fortelle om nyere tanker om oss fattige.

Hva gjør jeg da? Spørsmålet om empiri er høyt verdsatt innen akademia, altså det å skaffe seg erfaring. Det vil jeg gjøre.

Skaffe meg erfaringer om «...hvordan velferdsstaten skal slutte og folk få lov tel å sulte eller fryse ihjel...»

Dagen da verden her nord starter sin lange vandring mot lyset igjen, vil også bli min vandring mot noe nytt og spennende.

Jeg er snart tom for penger. Det vil bli hardt.

Les også: – Borgerlønn kan redde oss fra kaos

Sett nedenfra

I ungdommen beundret jeg den tyske forfatteren Gunter Wallraff, som i boka «Aller nederst» fra 1986 viser hvordan det er å være tyrkisk arbeider i Tyskland. «Han ble på 1970- og 80-tallet kjent for en rekke samfunnskritiske og avslørende dokumentar-romaner og reportasjer fra tysk arbeidsliv. For å få førstehåndskjennskap til arbeidsmiljøet i deler av tysk industri , blant annet blant fremmedarbeidere, tok han selv arbeid der, men under dekknavn og iført forkledning. Denne metoden for undersøkende journalistikk har siden gitt opphav til blant annet verbet «å wallraffe», det vil si «å arbeide journalistisk under falsk identitet»», ifølge Wikipedia.

På en måte er det jeg gjør nå. Jeg «wallraffer» i velferdssystemet. Foruten den biten om fordekthet. I økologisk økonomi er «transparency» en av grunnpilarene - noe jeg ønsker å forstå som ærlighet eller åpenhet. Det gjelder å ha dialog med både venn og fiende.

Min motivasjon for å finne ut hvordan den norske velferdsstaten virkelig fungerer er at jeg tvinges til å se den nedenfra, fra perspektivet til en bruker av disse ordningene.

Les også: Sametingskandidat mener alle samer bør få borgerlønn

Strømregninga

«I møte mellom den globale teknologidrevne økonomien og den norske modellen med høy sysselsetting, generøse velferdsordninger og lav ulikhet vil det komme til å oppstå noen spenninger og utfordringer.». Dette er bildet Kristina Jullum Hagen og Rasmus Eiternes Guldvik fra NHO tegner.

Jeg går utifra at mange deler dette bildet av velferdsstaten Norge. Jeg går også utifra at verken Jullum Hagen eller Eiternes Guldvik noensinne har gått inn døra til Nav med ønske om å hente ut økonomiske ressurser, uten å miste verdigheten.

Er de norske velferdsordningene så generøse som forskerne i NHO og også folk generelt synes å tro?

Når jeg skal forstå ordet generøs ser jeg for meg armene utslått, et stort smil og et «vær så god».

Nå skal jeg jo ikke kimse av at jeg har tak over hodet, de uten er mye, mye verre stilt i en nordnorsk vinter.

Jeg har mat i fryseboksene, og fremdeles har jeg mye egenslaktet kjøtt etter bittesmåbruket. Jeg fikk masse ferskvassfisk, hadde det beste soppåret på lenge, bær og kronår for potet. Vedovnen kan brenne hele vinteren, å jobbe i skogen er det flotteste arbeidet jeg vet. Men jeg gruer meg til neste gang jeg ikke kan betale strømregninga.

For jeg fikk kr. 4.000 kroner av Nav i oktober og jeg skriver til dem:

«Æ brukte pængan æ fikk ifrå dokker tel å betale strømrægninga mi, så nu har æ strøm tel næste strømrægning kjæm, tusen takk».

Når jeg nå ikke kan betale strømregninga mi neste gang, (hvis strømmen blir avskrudd) vil jeg ikke kunne bruke vannpumpa og få vann inn i huset, men det er en bekk, som etter hvert vil havne under is og snø. Fryseboksene berger ikke lenger maten, jeg må bruke stearinlys, matlaging og vannkoking må foregå på en vedovn og kroppsvask må vente til juni. Dobesøk i 30 minus på utedoen blir fort overstått.

Jo, å tilpasse seg et liv uten strøm, vil bli en bøyg.

Les også: Økt selvfølelse med borgerlønn

Kjære samfunn

Min saksbehandler i Nav mener jeg ikke trenger noe fra Nav siden jeg har overskudd i min økonomi. Jaja, mine kr. 300 kroner, en skål med småmynt og søppelsekken med tomflasker vil være omsatt til den 21.desember. Da begynner alvoret.

Jeg mener selv jeg har truffet godt med tittelen på masteroppgaven min i økologisk økonomi ved Nord Universitet i Bodø : «Kjære samfund – æ træng borgarlønn».

Red.anm: Alf ifrå Fjellfroskvatn bruker navnet Alf Pedersen i kommunikasjon med offentlige etater. Frikar er en gammel nordnorsk betegnelse for en som er fri fra alle arbeidsforhold.

Øvrige kilder:

«I møte mellom den globale teknologidrevne økonomien og den norske modellen med høy sysselsetting, generøse velferdsordninger og lav ulikhet vil det komme til å oppstå noen spenninger og utfordringer.» (Jullum Hagen og Eiternes Guldvik, 2016:6)