FNs miljøsjef om pengerot, klimakrise – og om å kjede folk til døde

– Vi må gjøre regnskogbevaring sexy, til noe folk snakker om rundt kjøkkenbordene – slik vi har klart med plastforurensing. Jeg er sikker på at det er mulig. Mahatma Gandhi har sagt det best: «Du må selv være den endringen du ønsker å se i verden».

Da Erik Solheim talte under Oslo Tropical Forest Forum i sommer fikk han trampeklapp fra fem hundre tilhørere. Den tidligere miljø- og utviklingsministeren er en av arkitektene bak den norske klima- og skogsatsingen. Under årets «viktigste globale møtepunkt» for regnskogbevaring oppsummerte han ti år med norsk milliard-regn, nesten som en predikant.

– Jeg har stor respekt for gode predikanter. De snakker et språk som treffer folk i hjerterota. Kan jeg kopiere de beste legpredikantene er jeg fornøyd, sier han til Bistandsaktuelt nå.

Som statsråd i Stoltenberg-regjeringen fikk Solheim fart på den norske satsingen han selv omtaler som «en suksess». Nå er han FNs miljøsjef og reiser ustanselig rundt for å spre et budskap om at det er mulig å stoppe en global temperaturøkning.

Muligens er han blant de mest synlige sjefene FN Miljø (UNEP) har hatt. Det siste året har han møtt Paven, Indias statsminister og Frankrikes president. Vi har sett ham rødmende bak en dansende britisk statsminister på Afrika-visitt, på verdens første solcelle-drevne flyplass, og på safari med popstjerna Ellie Goulding.

Flere ganger har vi også sett Solheim plukke plastsøppel fra idyllisk strender i tropiske strøk. Men det som har fått mest oppmerksomhet, er nok Aftenpostens avsløringer av at «verdens miljøsjef» granskes av FNs tilsynsorgan for pengerot.

Mer om det senere.

Ingen tro på moralpreken

Erik Solheim pirker i tallerkenen, tygger, lytter, sier mm. Han sitter i en frodig hage på et hotell i en afrikansk hovedstad, nikker og sier mm igjen. Det er enda et av disse frokostmøtene der UNEP-sjefen får innspill til det som akkurat nå kan være blant verdens mest utfordrende jobber. Han diskuterer og er på konstant leting etter muligheter for å stagge klimaendringene.

Ofte oppsummerer han slike samtaler med å fortelle små anekdoter om hvordan land i Asia har sett enorme framskritt de siste tiårene. Forteller at millioner er løftet ut av fattigdom, om hvordan smartere bruk av klodens ressurser må være del av løsningen for en verdensbefolkning som stadig forbruker mer. Et forbruk som ikke er bærekraftig.

– Jeg har ingen tro på at det er mulig å be folk om å bruke mindre. Derfor satser FN Miljø nå stort på sirkulær-økonomi.

Musiker og UNEPs Goodwill ambassador Ellie Goulding og Erik Solheim i Kenya i desember i fjor. Foto: Joan Poggio / UN Environment

Solheim poengterer at det vil være ti milliarder mennesker på jorda i løpet av de neste 30 årene.

– Alle over fem år vil da ha en mobiltelefon. Vi har selvfølgelig ikke ressurser til å gi alle en ny mobil med den nyeste teknologien hvert år, med mindre vi gjenbruker mineraler og komponenter. Derfor må vi skape en økonomi der de enkelte bestanddelene i en mobil returneres til produsenten og brukes på nytt, sier Solheim.

Han gjentar at han heller vil endre det økonomiske systemet, enn å bruke pekefinger.

– Det må bli mindre lønnsomt å ødelegge og forurense, og mer lønnsomt å tilby varer og tjenester som tar vare på miljøet. Men en teknologisk endring kommer ikke i et tomrom, den kan bare skje når politiske ledere tar grep og når forbrukere krever miljøvennlige løsninger.

Ved alle viktige endringer må minst tre viktige faktorer på plass, påpeker han:

– Kampen mot hullet i ozonlaget er et stjerneeksempel. Først en folkelig bevegelse drevet fram av vitenskap og media, så modige beslutninger fra politikere og til slutt praktiske løsninger fra næringslivet. Nå er ozonlaget på vei tilbake. I 2050 vil hullet være borte.

En dette-kan-vi-løse-holdning

Bistandsaktuelt var i sommer med FNs miljøsjef da han besøkte Benin. Gjennom to dager fikk vi henge på i Solheims møte-maraton med ulike FN-ledere, representanter fra myndighetsapparat og sivilsamfunn. Det gikk i ett. At Solheim fortalte at det hadde vært relativt rolige dager, er beskrivende for hverdagen til mannen med stillingsbeskrivelsen han selv har utarbeidet:

«Å snu en negativ miljøbeskrivelse».

– En av mine viktigste målsetninger med denne jobben er å fremme en positiv dette-kan-vi-løse-holdning. Vi har løst enorme utfordringer tidligere. Fra avskaffelsen av slaveriet til røyking på restauranter. Det er nå veldig få som dør av de smittsomme sykdommene forfedrene våre døde av, og plastforurensing – som ingen var opptatt av for bare to år siden – er nå høyt på agendaen. Rekken av eksempler på at endring er mulig er lang.

– Må man gripe fatt i enkle, håndgripelige problemstillinger som plastsøppel for å engasjere massene?

– Om man ikke klarer å gjøre utfordringer konkrete, så engasjerer man bare noen få intellektuelle. Men plastforurensing er ett stort miljøspørsmål. Vi ser dyr – fra elefanter og kuer til hval og sjøfugl – over hele kloden dø av plast. I tillegg kommer mikroplast inn i vårt tarmsystem. Vi vet ikke konsekvensen av dét, men jeg har vanskelig for å tro at det kan være bra for oss.

Erik Solheim sparker i gang Clean Seas-kampanjen på Bali i februar 2017. Foto: Foto: Shawn Heinrichs / UN Environment

Solheim mener folk som engasjerer seg i miljø gjennom saker som plastkampanjen eller sortering av eget søppelavfall, også vil engasjere seg i andre miljøsaker. Han påpeker at hele klodens befolkning må med om vi skal lykkes i klimakampen.

– Vi må huske på at noen av de landene som har gått foran for å stoppe plastforsøplingen er noen av de fattigste i verden, så dette er ikke noe som er funnet opp i Oslo eller London. Rwanda er et av verdens reneste land, Kigali er en av verdens reneste byer. Det viser at mange miljø- og klimatiltak ikke krever penger, men politisk lederskap.

Dette får Stoltenberg, Jagland og Solheim i lønn

LES SAKEN

Verdens største varselskilt

Jobben som «verdens miljøsjef» blir ikke mindre utfordrende etter at FNs klimapanel denne uka kom med dystre beskrivelser av klodens klimatilstand. IPCC-rapporten påpeker at vi bare har tolv år på oss, før vi vil se en temperaturøkning på 1,5 grader:

Dét er alarmerende, og vil «kreve endringer vi ikke har sett maken til», mener klimaforskerne.

– Rapporten er verdens største varselskilt. Vi må snu, og omleggingen til en bærekraftig økonomi kan ikke vente. La oss verne verdens regnskoger, legge om til bærekraftig jordbruk, til rein transport og et miljøvennlig reiseliv, sier Solheim.

Høsten 2016 deltok en fersk FN-miljøsjef under opprydningen på Versova-stranden i Mumbai. Siden den gang har plastforsøpling kommet høyt på den internasjonale miljø-agendaen. Foto: Foto: UN Environment

Han deler forskernes betraktninger om at det må handles i rekordfart «for å unngå et globalt klimakaos».

– Det mest fundamentale er å ende kapitalismens virkemåte. Det kan ikke lenger være sånn at fordelene med å ødelegge miljøet er privatisert, mens kostnadene er sosialisert.

Solheim sier det vil ha drastiske konsekvenser om verdenssamfunnet heller ikke denne gang tar klimaendringene på alvor.

– Vi vil få mer ekstremvær; orkaner med direkte konsekvenser for folks liv, og vi får mer tørke – blant annet. Å spå sikkert om virkningen av slike naturendringer – hvor store fluktstrømmer eller kriger og konflikter de vil utløse – er nærmest umulig, men den gode nyheten i dette dystre bildet er selvfølgelig at stater er mer velorganiserte.

Han forteller at Bangladesh hadde en stor syklon på 70-tallet som drepte nesten 500 000 mennesker.

– Tilsvarende i dag ville tatt livet av en brøkdel fordi varslingssystemene og staten er bedre rustet enn den gang.

– Blir du skremt av det dine rådgivere forteller deg om klodens klimatilstand?

– Ja, men nesten alt dette er varsler om hva som kan skje, og tilskynder bare at vi nå må handle. Den første gangen jeg besøkte India var det hundretusener av polio-tilfeller, men de siste fem årene har det ikke vært ett eneste. Hvorfor? Jo, fordi indiske myndigheter tok affære og vaksinerte befolkningen. Med tilsvarende kraft må ta tak i klimakrisen.

Arnold Schwarzeneggers metode

Altfor mye av klimadebatten handler om hvor ille det kan gå, i stedet for å fokusere på positive historier som kan engasjere til handling, mener Solheim. Han forteller at han diskuterte dette med Arnold Schwarzenegger en gang.

– Han sa «om jeg kommer til Iowa og snakker om havnivå-stigning i Florida, ser folk en annen vei. Men om jeg forteller dem at Iowa veldig raskt kan bli verdensledende på vindkraft, kommer interessen med en gang». Da kobler han miljøspørsmålet med noe positivt som skaper arbeidsplasser og vekst.

– Så ja, jeg tror på et positivt budskap, og jeg ser alt for ofte i FN at skildringene omhandler en verden på vei mot Armageddon. Jeg tror ikke noe på det.

Solheim mener rett og slett at «vi lever på det lykkeligste tidspunktet i verdenshistorien».

– Aldri har gjennomsnitts-innbyggeren hatt det bedre, vært bedre utdannet eller hatt bedre helse. Det er ikke lenge siden gjennomsnittsalderen i verden var 40 år, men nå blir sørkoreanske kvinner 90. Vi må ikke glemme alle framskrittene, de kan inspirere oss til å gjøre verden enda bedre.

– Men for nær 70 millioner mennesker på flukt, hjelper det vel ikke stort at kvinner i Sør-Korea lever til de er nitti?

– Selvsagt ser verden veldig forskjellig ut om man ser på den fra Aleppo i Syria enn fra Shanghai i Kina. I Shanghai blir det bedre for hver dag, økonomisk, når det gjelder helse og utdanning og også på miljøområdet. I Aleppo ser det ikke lyst ut på den måten. Vi må derfor gjøre alt vi kan for å endre situasjonen i land som Syria, Jemen eller Sør-Sudan.

Erik Solheim trekker ofte fram framskrittene asiatiske land som India og Kina har sett de siste tiårene. På World Environment Day 2018 besøkte han India og Taj Mahal sammen med Bollywood-skuespiller og UNEPs Goodwill Ambassador Dia Mirza. Foto: Foto: Ishan Tankha / UN Environment

– Kinas utviklingshistorie er imponerende, men nå er vi i Afrika. Ser du lignende utviklingstrekk her?

– Det er en god del suksesshistorier i Afrika også. Ikke med samme skala som Kina eller India, men Rwanda er et av verdens reneste land. Det startet hos presidenten som hadde en visjon. Han mobiliserte statsapparatet mot plastforurensing. En del land i Afrika beveger seg nå veldig raskt mot fornybar energi. Kenya tar i bruk sol-energi og Etiopia har vindkraftverk.

Make America great again

Når Bistandsaktuelt møter Solheim i Cotonou, kommer han fra Nigeria og er på vei for å møte myndighetspersoner i Ghana. Begge land der oljeindustrien er blant næringene som har festet grepet om store deler av økonomien. Erik Solheim er opptatt av at finanssektoren er avgjørende for å løse klimakrisen, men er enig i at det er et stykke igjen før næringslivet totalt sett er premissleverandør for en mer bærekraftig klode.

– Men i mange land er næringslivet foran politikken, ikke etter. Et av dem er antagelig Norge. Finansnæringen i Norge kom nettopp med en bærekraftstrategi, og Storebrand ligger foran Oljefondet på grønne investeringer. På samme måte som politikere må vinne velgere for å få fortsette, må næringslivet vinne markeder.

Jeg har aldri telt antall årlige flyreiser, men det er fryktelig mange. Jeg flyr nærmest konstant.

Solheim sier en av de største utfordringene for miljøbevegelsen er å nå frem med sitt budskap til klimaskeptikere, de som stemmer på høyrepopulistiske partier i Europa eller på Trump i USA. Man er nødt til å kommunisere med flere enn de som allerede er opptatt av klima.

– Plast er ikke et venstre- eller høyrespørsmål, så vårt perspektiv er veldig enkelt. På de områdene vi kan samarbeide med Trump, gjør vi det. Der vi er uenige fremmer vi vårt syn.

Om han skulle få audiens i det ovale kontor, vet Solheim hva hans budskap ville vært.

– På en høflig måte ville jeg sagt «om du vil Make America Great Again, gå for de miljørettede industriene – som vil skape arbeidsplasser, vekst og gi amerikanerne bedre helse. Du må starte nå, for om du ikke gjør det vil USA tape kampen mot Kina».

Vond exit fra norsk politikk

Før han ble Executive Director for FN Miljø ledet han OECDs samarbeidsforum for bistand. Etter et langt liv i politikken er Solheim vant til at det blåser på toppen.

Han ledet Sosialistisk Venstreparti i ti år, har vært stortingsrepresentant og spesialrådgiver for Sri Lanka i UD. I Stoltenberg-regjeringen var han først utviklingsminister, så miljø- og utviklingsminister, men måtte motvillig trekke seg som statsråd etter lederskiftet i SV i 2012. Det var en vond exit fra norsk politikk.

– Det kom som et sjokk. Jens Stoltenberg sa til meg at han syntes det var dustete å kaste meg ut av regjeringen, men også at jeg overreagerte. Det var vondt og jeg var sikkert dum, men nå er det et tilbakelagt stadium. Det endte jo godt for meg, for jeg hadde aldri fått jobben som FNs miljøsjef om ikke det hadde skjedd. Denne jobben er både viktigere og morsommere.

Her møter Erik Solheim tre av Benins ministre. Senere på dagen skal han møte landets president. Foto: Espen Røst

Solheim forteller at den største forskjellen på å jobbe med norsk politikkutforming – og det å være en slags global klimaminister, er at alt må skje gjennom partnerskap.

– Vi kan ikke få til noe i Kina, i India eller noen afrikanske land uten samarbeid. Det morsomme med å sitte i et lands regjering er at man kan si «la oss lage en nasjonalpark» eller «sette av penger til å bevare regnskog». I FN skjer alt gjennom partnerskap med regjeringer, næringsliv eller organisasjoner. Det er mer byråkratisk og det er flere som står klare til å dolke deg i ryggen – men potensialet for å utrette noe for verden er naturligvis mye større.

– Flere som står klar til å dolke deg i ryggen?

– Ja, det er til tider vanskelig. Som Einar Gerhardsen omtalte norsk politikk: Det er ikke noe kaffeselskap, ingen søndagsskole. FN er selvfølgelig enda mer komplisert, sier Solheim.

Rot og klanderverdig pengebruk?

I september brakte Aftenposten nyheten om at Solheim « anklages for rot og pengesløsing av FNs revisor».

Som UNEP-sjef har Solheim reist for 4,1 millioner kroner i løpet av sine første 22 måneder i jobben, ifølge et rapportutkast fra FNs interne tilsynsordning (OIOS), som også påpeker at han «tar for lite hensyn til miljøet og budsjettet».

I rapportutkastet fremgår det at Solheim og flere i ledergruppen hans har reist på en rekke turer der de ikke har kunnet dokumentere at de var på tjenestereise. Aftenposten skriver at rutinene for reiser i UNEP brytes regelmessig, og ifølge VGmåtte Solheim tidligere i år betale tilbake 50 000 kroner etter feil i en reiseregning. Den endelige OIOS-rapporten skal gjennomgås av FN-revisorene – etter at Solheim har svart internt på kritikken. Men FNs tilsynsorgan «endrer vanligvis ikke på faktaopplysninger» fra førsteutkastet sitt, ifølge en kilde med god kjennskap til FN-systemet Aftenposten har snakket med.

I løpet 22 måneder brukte Erik Solheim mer enn 4 millioner kroner på reiser, ifølge et utkast til rapport fra FNs interne tilsynsorgan (OIOS). Her ankommer FN-toppen en nasjonalpark i Sør-Afrika med en representant for organisasjonen Save The Elephant. Foto: Foto: UN Environment

Bistandsaktuelt har spurt om å få se UNEPs tilsvar, men ifølge Solheim er all kommunikasjon mellom FN Miljø og FNs tilsynsorgan fortrolig. «Vårt tilsvar vil komme sammen med rapporten», som sannsynigvis vil offentliggjøres senere i høst.

Ifølge Aftenposten straffer både Sverige og Danmark nå UNEP økonomisk som en følge av anklagene.

– Har du opptrådt klanderverdig?

– Om det er begått feil, kan bare den endelige rapporten avklare. Alle systemer for reise i FN Miljø har eksistert i mange år, lenge før min tid. Vi bruker nå revisjonsrapporten som en anledning til å innføre bedre og mer vanntette systemer. En rekke endringer er gjort eller er på vei.

– Du tok selvkritikk under et allmøte ved UNEPs hovedkontor i Nairobi etter Aftenpostens avsløring. Hva sa du til dine ansatte?

– Hvis feil er begått skal vi innrømme dem, korrigere dem og sørge for at de ikke gjentar seg.

– Ok, men hvordan er karbonavtrykket til verdens miljøsjef?

– Det er veldig dårlig. Men jeg får ikke gjort jobben min om jeg sitter på et kontor i Nairobi. Det er trolig bare to mennesker som kan forandre verden bare ved å sitte hjemme. Det er Donald Trump og Xi Jinping. Om jeg ønsker å påvirke politikere eller næringsliv til å handle mer miljøvennlig, er jeg helt nødt til å reise. Prisen for det er et stort karbonavtrykk. Jeg har aldri telt antall årlige flyreiser, men det er fryktelig mange. Jeg flyr nærmest konstant.

En vask, og en seng å sove i

Deler av intervjuet med Solheim er gjort før Aftenposten-saken stod på trykk. Da Bistandsaktuelt møtte Solheim i Benin i sommer, bodde han på et relativt beskjedent Ibis-hotell i Cotonou. Vi spurte den gang om valget av hotell var del av et mål om å endre bildet av FNs pengebruk? Solheim svarte at det ikke er han som velger hvilket hotell han skal bo på.

– Jeg har ingen interesse for dyre, fine hotellrom. Jeg husker en gang i Ghana; jeg var desperat etter å få sove, men brukte en halv time på å gå rundt å slukke alle lysene i suiten. Jeg jobber hele tiden. Det jeg trenger etter endt arbeidsdag, er en vask å vaske meg i og en seng å sove i.

– Spesielt stor risiko for ekstreme temperaturer de neste fire årene

LES SAKEN

Solheim mener FN-organisasjoner generelt må se bedre på sin egen pengebruk og forteller at det som gjør ham virkelig sint i UNEP-jobben, er det enormt tungrodde FN-byråkratiet.

– Når alle FN-organisasjoner har sine egne systemer for sikkerhet, logistikk og så videre, er det klart det blir dyrt. Bedre samhandling mellom de ulike organisasjonene er hovedgrunnen til at generalsekretæren har iverksatt ETT FN-reformene.

Solheim har brukt dagen i Benins hovedstad på møter. Han har fått audiens hos landets president, hatt møter med tre ministre og brukt tid med FNs resident coordinator. Det har vært enda en dag med FN diplomati. Vi spør om den tidligere SV-lederen forsøker å røske litt i FN-etikettene med sin «anti-snikk-snakk»-fremtoning.

– I hovedsak tror jeg folk setter pris på min form. Selvsagt kan du fornærme noen som er vant til å gjøre dette på gamle-måten, med et abstrakt språk som ingen begeistres av. FN er stappfullt av endeløse forkortelser og et prosessorientert språk:

– Om man skal holde et kort innlegg og bruker de første minuttene på å titulere alle riktig før man kommer til poenget, kjedes jo folk til døde. Når tretti stykker gjør dét, har forsamlingen for lengst begynt å tenke på hva de skal ha til middag.

Les også: Et mørkt kapittel i «lykkelandets» historie

Denne saken ble først publisert hos Bistandsaktuelt.no