Skjelett fra middelalderen forteller om den tragiske skjebnen til en ung Oslo-kvinne

(Tekst: Liv Mildrid Melkild Avset, NIKU, forskning.no)

Hun ble bare rundt 30 år. Sammen med det som trolig var barnet hennes, endte hun livet i en dobbeltgrav i Gamle Oslo.

Arkeologene kaller henne SZ50522, for de vet ikke hva kvinnen het eller hvem hun var. Men graven og skjelettet hennes kan likevel fortelle bruddstykker av historien hennes.

Nå har forskere publisert nye detaljer om SZ50522s skjebne i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS).

Les også fra Universitetet i Stavanger:

Arkeologer fant kister og tenner under domkirken i Stavanger

Mange barn og kvinner på kirkegården

Graven til SZ50522 ble funnet da arkeologer fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) gjorde utgravninger i forbindelse med utbyggingen av Follobanen i 2014-2015. Helt uforutsett fant de over hundre graver på kirkegården som har tilhørt middelalderens Nikolaikirke, i søndre del av middelalderbyen.

Denne kirkegården var i bruk fra 1100-tallet til 1400-tallet, og andelen barn som var begravet på den utgravde delen av kirkegården var høy. Det samme var antallet kvinner i forhold til menn.

SZ50522 ble begravet sammen med et barn på mellom sju og ni år.

– Slike dobbeltgraver fant vi flere av under utgravningene, og med unntak av to tilfeller, var det kvinner som var begravet sammen med barn, sier arkeolog og forsker Egil Lindhart Bauer fra NIKU.

Nikolaikirkens kirkegård: Osteoarkeolog Anne Østergaard Jensen graver frem et skjelett i en dobbeltgrav. Foto: (Foto: Egil Lindhart Bauer /NIKU). / forskning.no

Han var prosjektleder for de arkeologiske utgravningene av kirkegården og forteller at felles sykdom – og nær samtidig død – kan være forklaringen til at voksne og barn er gravlagt sammen på denne måten.

Plasseringen på kirkegården sier noe om de gravlagtes sosioøkonomiske stand:

– Denne kvinnen var gravlagt nær den sørlige utkanten av gravplassen – lengst fra kirken. Siden nærhet til kirken indikerte høy stand, er det trolig at vi her har å gjøre med en kvinne og et barn fra det lavere sjiktet i samfunnet, sier Bauer.

Beina kan avsløre mye

Arkeologene gjorde grundige undersøkelser av beina i skjelettene, såkalte osteologiske analyser. Disse undersøkelsene gir oss noen flere biter til puslespillet om kvinnen.

Karbondatering av skjelettet viste at vår kvinne døde en gang mellom 1430 og 1465. Da var hun antakeligvis mellom 28 og 35 år gammel. Beinanalysene gir også innblikk i sykdomshistorien til SZ50522.

– I tillegg til spor etter et leget beinbrudd, viste de osteologiske undersøkelsene at denne kvinnen led av lepra, eller det vi gjerne kaller spedalskhet, forteller Bauer.

Men selv om slike analyser kan fortelle mye, må arkeologene innimellom supplere med andre metoder for å komme til bunns i middelaldermenneskenes skjebner.

– Noen ganger kan vi se på beina hva menneskene døde av, om de har store bruddskader eller andre traumer, for eksempel påført av våpen. Enkelte sykdommer, som lepra, påvirker beinstrukturen, og da har vi synlige bevis på at individet led av dette. Andre ganger kan vi ikke se det, og da kan analyser av historisk DNA være et godt alternativ for å fylle ut informasjonshullene.

Prøver til DNA-undersøkelser ble tatt fra ni av de utgravde skjelettene, og dette har gitt resultater.

Les også: Forskning: – Behandling av halsbrann forebygger kreft

Utgravninger i middelalderbyen Oslo. Kirkegården til Nikolaikirken er markert med rød sirkel. Utgravningsområdet for kirkegården er farget lyserødt. De øvrige lyserøde områdene er NIKUs utgravningsområder i forbindelse med Follobaneprosjektet 2013–18. Foto: (Illustrasjon: Håvard Hegdal /NIKU) / forskning.no

Døde av feber

Nå har nemlig forskere ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) på Universitetet i Oslo påvist bakterien som forårsaker såkalt lusoverført tilbakefallsfeber i skjelettet til SZ50522.

Dette er første gang noen har klart å finne spor etter denne bakterien i et osteoarkeologisk materiale.

– Ved å ta DNA-prøver fra skjelettets tenner, ble det isolert et nesten komplett kromosom fra bakterien Borrelia recurrentis som forårsaket sykdommen i dette mennesket på 1400-tallet, sier Bauer.

Han er med i gruppen fra NIKU og CEES som nylig har publisert resultatene av studien.

I et intervju med Titan forklarer CEES-forskerne at bakterien ikke finnes i kroppen til de som har overlevd feberanfallene. Av den grunn er det sannsynlig at kvinnen i dobbeltgraven døde av denne sykdommen, eller den svekkede helsen den førte med seg.

Sykdommen smitter via lopper og lus

Lusoverført tilbakefallsfeber er, som navnet tilsier, en sykdom hvor den som er smittet opplever flere runder med feber fra samme infeksjon. Bakterien smitter via lus og lopper som mennesker har på kroppen og i klærne.

Les også:

Norges første helgen skal ha dødd i denne hulen på Vestlandet for over 1000 år siden

Uten behandling er tilbakefallsfeberen dødelig i 40 prosent av sykdomstilfellene.

På grunn av bedret hygiene, er dette en ukjent sykdom for de fleste i Norge og Europa i dag. Men opp gjennom historien har denne bakterien forårsaket døden til millioner av mennesker i vår verdensdel. Fremdeles finnes lusoverført tilbakefallsfeber i flere land, blant annet i Afrika.

Les også: – Ernæringsforskningen trenger en radikal reform

Bakterien har endret seg på 600 år

I den nye studien har forskerne sammenlignet DNA-analysen av bakterien som forårsaket den dødelige sykdommen hos SZ50522 for 600 år siden med bakterien som fører til samme sykdom i dag.

Det viser seg at den har endret seg over tid.

Gensekvensene fra 1400-tallet mangler blant annet tre korte protein-gener sammenlignet med dagens bakterie. Proteinene er betennelsesfremmende agenter for bakterien, og disse er sentrale for at sykdommen vender tilbake.

Les også: Barneoppdragelse var mye verre før i tiden

Derfor er det sannsynlig at evolusjonen bakterien har gjennomgått, er årsaken til at feberen gjerne vendte tilbake en gang eller to i middelalderen, mens den i dag kan gjenta seg flere ganger.

Bauer forklarer at DNA-undersøkelser kan gi ny innsikt i menneskenes helsehistorie:

– Resultatene som presenteres i den nye studien viser at forskning på historisk DNA har potensiale til å kaste nytt lys over evolusjonen til bakterier som er spesialiserte på mennesker. Med denne nye informasjonen kan vi avsløre aspekter ved helsehistorien som ikke lar seg avdekke med det blotte øye gjennom en arkeologisk utgravning, sier Egil Lindhart Bauer.

Utgravninger i middelalderbyen Oslo. Kirkegården til Nikolaikirken er markert med rød sirkel. Utgravningsområdet for kirkegården er farget lyserødt. De øvrige lyserøde områdene er NIKUs utgravningsområder i forbindelse med Follobaneprosjektet 2013–18. (Illustrasjon: Håvard Hegdal /NIKU)

(Artikkelen er først publisert på forskning.no)

Referanser:

Derrick M: Follobaneprosjektet F04 Klypen Øst og Saxegaardsgata 15. Arkeologisk utgravning mellom Bispegata og Loenga. Middelalderparken og Saxegaardsgata 15 & 17, Oslo. NIKU Oppdragsrapport 40/2015. Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo 2018.

Guellil, Meriam, Oliver Kersten, Amine Namouchi, Egil L. Bauer, Michael Derrick, Anne Ø. Jensen, Nils C. Stenseth, Barbara Bramanti: Genomic blueprint of a relapsing fever pathogen in 15th century Scandinavia. Proceedings of the National Academy of Sciences, 24.9.2018, DOI: 10.1073/pnas.1807266115

Jensen A. Ø: Osteologisk analyse av skjelettmaterialet fra Nikolaikirkens kirkegård. Follobaneprosjektet F04 Klypen Øst/Saxegaardsgata 15. NIKU Oppdragsrapport 160/2016. Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo