Barneskolen i Mangapin er bygd av myndighetene, og er de eneste bygningene som er lagd av betong.
Barneskolen i Mangapin er bygd av myndighetene, og er de eneste bygningene som er lagd av betong.
Barneskolen i Mangapin er bygd av myndighetene, og er de eneste bygningene som er lagd av betong.
Barneskolen i Mangapin er bygd av myndighetene, og er de eneste bygningene som er lagd av betong.

De utrydningstruede

Barneskolen i Mangapin er bygd av myndighetene, og er de eneste bygningene som er lagd av betong.

Utenom de hvite strendene, er Palawans dype, tropiske skoger også hjem til flere urfolk. Batak-stammen er et av disse urfolkene - og de er i ferd med å forsvinne.

PALAWAN, FILIPPINENE ( ABC Nyheter): For å komme til landsbyen Mangapin må man gå seks kilometer gjennom jungelen, og vade gjennom fire brede elver. Mangapin er hjem for 172 av batak-stammens medlemmer - et tall som stadig synker. En folketelling på 70-tallet viste at det fantes 600 bataker på Palawan, mens det på 90-tallet kun var igjen i overkant av 300.

– «It’s a vanishing tribe», sier Sandro.

Han er en pastor fra lavlandet som har bodd i Mangapin med Batakene i over 16 år. På denne tiden har han forsøkt å konvertere Batakene til kristendommen, mens han samtidig jobber for å beskytte stammen mot en imminent utryddelse.

En av de største bekymringen hans er Batakenes helseproblemer.

– Jeg er veldig bekymret. De er dårlige til å ta vare på seg selv, og har lav levealder. Mange dør av sykdommer som malaria og tuberkolose. De er ofte underernærte, og har heller ikke råd til medisin.

På grunn av dette har myndighetene begynt å gi gratis medikamenter til Batakene, men ikke nok til å snu situasjonen. Den isolerte landsbyen gjør det også vanskelig å nå sykehus ved nødstilfeller, og ved flom er det umulig å forsere de fire elvepasseringene. Sandro ser ned i bakken og forteller at de nylig hadde to tilfeller av barseldød på én eneste uke.

Gifter seg tidlig

Myndighetene har også bestemt at unger i Batak-stammen skal få normal skolegang – som et tiltak for å heve levestandarden. Pastoren forklarer at foreldrene kan få sanksjoner hvis de ikke opprettholder dette, og kan til og med få fengelsstraff. Mangapin har sin egen barneskole, men når elevene blir eldre blir de overført til en ungdomsskole som ligger nærmere sivilisasjonen. Dette er enda en årsak til at Sandro frykter for urfolkets fremtid.

– Når ungene drar hjemmefra for å gå på skole, finner de ofte en kjæreste fra lavlandet. Bakater gifter seg svært tidlig - ofte allerede når de er 12-14 år gamle. Barna fra dette ekteskapet blir da halvt Batak, og de urgamle Batak-genene blir utvasket. De blir også ofte tatt vekk fra skogen, og hjem til de nye ektefellene i lavlandet.

Sandro forklarer at selv om det er 172 bataker i Mangapin, er det de færreste av disse som har to batak-foreldre.

Saken fortsetter under

Olympio var sjaman og medisinmann i 20 år før han ble kristen. Her i sitt hjem i Mangapin. Benken han sitter på er også sengen hans. «Om natten fryser jeg ofte. Ilden er det eneste teppet jeg har». Foto: Morten Risberg
Olympio var sjaman og medisinmann i 20 år før han ble kristen. Her i sitt hjem i Mangapin. Benken han sitter på er også sengen hans. «Om natten fryser jeg ofte. Ilden er det eneste teppet jeg har». Foto: Morten Risberg

Maryrose Cabaay, direktør for Palawan Cultural Heritage museum, er også skeptisk til at batak-barn blir sendt på skole utenfor sitt eget samfunn. Hun har brukt store deler av livet på å lære om, og leve med de forskjellige stammene på Palawan. Hun er enig i at Batakene er en forsvinnende stamme, men hun skylder på ekstern påvirkning fra vesten og filippinere fra lavlandet.

– Dette har gjentatt seg i lang tid. Da kolonistene kom til Palawan, prøvde de å endre på levesettet til Batakene fordi de mente de var gammeldagse. Batakene svarte med å flykte lenger inn i skogen for å slippe unna forandring. Nå er verden så tett på stammen at de ikke klarer å unnslippe lenger.

– Den dør ut

Cabaay forteller at batak-barn som blir sendt på skole med andre filippinere ikke ønsker å identifisere seg med å være Batak eller urfolk. På skolen lærer de at urfolk er primitive, og at det moderne samfunnet er det ideelle.

– Og hva skjer med den unike og eldgamle kulturen hvis barna ikke vil ta del i den lenger? Den dør ut. Allerede nå har foreldre sluttet å lære opp barna i å flette kurver og klær av rotting, som Batakene har vært berømte for i alle år. Barna må lære at de kan være stolte over å være Bataker! Arven min kommer jo fra de.

– Hva tenker du om at batakene får hjelp utenfra i form av medisiner og annen bistand?

– Disse menneskene har levd uten vestens medisin og leger i alle år. Medisinene trenger de kun fordi vi kom for nærme og ga de våre sykdommer.

Hun fortsetter å forklare at malaria alltid har vært en del av livet til batakene, og det har de taklet på sin måte, før medisinene kom. Før levde de som nomader og jegere på fruktbare områder, og var sunne og friske – da er ikke infeksjonssykdommer et like stort problem, mener hun.

Nå er de plassert i landsbyer i skrinne fjellområder, og er underernærte og svake.

Med glød i øynene forteller Maryrose om babaylanene, som er urfolkets sjamaner og medisinmenn. Tradisjonelt var det babaylanen som hadde all kunnskap om plantemedisin, og fikk hjelp av åndene rundt seg for å helbrede mennesker i stammen.

(Saken fortsetter under)

Batakene er utsatte for mange sykdommer. Foto: Morten Risberg
Batakene er utsatte for mange sykdommer. Foto: Morten Risberg

Olympio Bayona var babaylan i Mangapin i over 20 år, før han konverterte til kristendommen med hjelp av pastor Sandro. I tiden sin som babaylan hadde han uttallige teknikker, ritualer og oppskrifter for å hjelpe andre stammemedlemmer, og alle hadde blitt lært fra babaylan til babaylan over flere generasjoner.

Han forteller om et hellig halskjede formet som en trekant, som han pleide å legge i fermentert risvin sammen med flere typer urter. Risvinen ble deretter drukket, og han kalte på åndene i naturen rundt seg for veiledning til hvordan han kunne hjelpe befolkningen.

– Det fungerte alltid, forteller han.

Les også: Costa Smeralda - Et turkisblått vidunder

Satte stopper for drikkekultur

Tradisjonelt praktiserer batakene animisme, som er troen på åndene i den omkringliggende naturen. Olympio forteller at han pleide å kalle på ånden Mararandgang, som bor i det hellige Balati-treet, eller til ånden som bor i den mektige elven utenfor landsbyen.

Etter at han ble kristen har han forkastet alle de tradisjonelle metodene for helbredelse. Halskjedet har han også kvittet seg med.

– Nå trenger vi kun bibelen, sier han. Pastor Sandro nikker i enighet.

Sønnen til Olympio, Merlin Bayona, var også babaylan frem til han ble kristen. Han var den siste av de tradisjonelle medisinmennene, og nå er det ingen igjen. I sitt hjem forklarer han med stor entusiasme om åndene i naturen rundt oss, og hvordan han pleide å spørre de om råd og hjelp, selv om religionen hans nå ikke tillater denne praksisen.

Pastoren er stolt over arbeidet han har gjort for landsbyen, og forklarer at landsbyen var hedensk og full av trøbbel da han ankom for 16 år siden. Han mener selv at misjonærarbeidet har gitt en kraftig forbedring - spesielt fordi de har sluttet å drikke fermentert risvin.

Pastoren har også fått batakene til å stanse med flerkoneri, som er en eldgammel tradisjon hos batakene som tillot hver mann å ha opp til tre koner.

– Nytter ikke sånn når man skal jobbe som bonde

Han forsøker også å etablere permanent jordbruk i landsbyen, for å skape et større økonomisk grunnlag, og bekjempe problemet med underernæring. Med hans hjelp er det nå flere plantasjer rundt Mangapin, med poteter, bananer og fjellris.

– Det er vanskelig, fordi latskap er fortsatt et stort problem blant Batakene. De er vant med å jakte villsvin en gang i uken, og sove resten. Det nytter ikke når man skal jobbe som bonde.

Han peker på Olympio og sier smilende at vi var heldige som fikk møte ham, da han oftest er ute på jakt i skogen. Olympus svarer at han elsker å jakte på flyvende ekorn og villsvin, og at han drepte hundrevis av villsvin da han var ung.

Når Maryrose hører om arbeidet pastoren har gjort i landsbyen, blir hun oppgitt og frustrert. Hun mener dette er et typisk eksempel på at det moderne mennesket har gode hensikter, men ender opp med å gjør vondt verre.

(Saken fortsetter under)

Byggematerialene bambus og rotting blir sanket et par timer unna Mangapin, og fraktes til landsbyen via elven. Foto: Morten Risberg
Byggematerialene bambus og rotting blir sanket et par timer unna Mangapin, og fraktes til landsbyen via elven. Foto: Morten Risberg

– Batakene trenger ikke hjelp til å drive jordbruk slik som resten av oss. Før i tiden kom Batakene til markedet med Palawans mest populære fjellris. De grodde den på tradisjonelt vis med svedjebruk, og det var den mest velsmakende risen man kunne få tak i, forteller Maryrose før hun fortsetter:

– Da de fortalte folket i lavlandet hvordan den ble lagd, begynte bønder å innta skogsområdene Batakene tidligere hadde hatt for seg selv – for å gro ris på samme måte. Så det er vi som har lært av de.

Hun forklarer at dette også har hatt negative ringvirkninger på skogsområdene i Palawan. Batakene drev alltid jordbruket på en meget bærekraftig måte, og når de hadde brukt opp næringsstoffene i jorden, ventet de 20 år før de kom tilbake – for å la naturen bygge seg opp igjen. Denne balansen ble ødelagt når andre ville utnytte skogen på samme måte som urfolket, som dermed førte til en ukontrollert avskoging.

Les også: Vandring med mat i Göteborg

(Saken fortsetter under)

Foto: Morten Risberg
Foto: Morten Risberg

At mange av batakene vil forlate skogen er en av hovedårsakene til at man frykter urfolkets undergang, men det er flere i Mangapin som fortsatt holder fast på den tradisjonelle nærheten til naturen, og ønsket om å være i fred. Basilista og hennes fire barn er husstanden som bor lengst unna resten av landsbyen, rett ved den største elven i området.

– Vi er lykkelige her, forteller hun.

– Her kan vi høre fuglene, elven, og vi er langt unna bråk og trøbbel.

Den rolige tilværelsen

Den isolerte tilværelsen kommer allikevel med en pris, og Sandro forteller at for et halvt år siden hadde han oppdaget at hele familien til Basilista var syke med malaria. Han bragte da mor og fire barn hele veien gjennom jungelen til hovedveien, og organiserte transport til sykehuset i Puerto Princesa.

– Jeg reddet livene deres. Hadde ikke jeg vært der, så vet jeg ikke hva som hadde skjedd.

Pastor Sandro og museumsdirektøren deler oppfatting av batakenes problemer, og er begge bekymret for fremtiden. De representerer likevel to ulike syn på hvordan man kan møte situasjonen. Sandro ønsker å hjelpe batakene med å utbedre det økonomiske grunnlaget, og å modernisere det tradisjonelle levesettet. Til tross for sin innføring av kristendom og forvisning av urfolkets religion, har han egenhendig dokumentert Batakenes språk – fordi han frykter at det snart kommer til å forsvinne.

Maryrose derimot, mener at batakene aldri skulle trengt å bli påført noen påvirkning fra oss, og ville hatt det bedre om de levde på sin egen, tradisjonelle måte. Hun sammenligner batakene med andre urfolk på øya som fortsatt lever på tradisjonelt vis, sover i huler og bruker egenlagde klær av bark.

– Disse stammene har ikke de samme problemene som batakene, siden de ikke har tatt del i vårt samfunn enda - og de er stolte over å være den de er.

Et folk som heter Tau’t Bato (hulefolket) forlot skogen og forsøkte å ta del i sivilisasjonen i lavlandet for flere tiår tilbake. Etter en stund i denne tilværelsen bestemte de seg kollektivt for å heller returnere til skogen og fortsette sitt tradisjonelle liv. Maryrose skulle ønske at batakene kunne gjøre det samme, men ser at dette ikke er mulig når sivilisasjonen er så nærme som den er.

Les også: Stonewall Inn – opprøret som startet homokampen

(Saken fortsetter under)

Bataker før de begynte å adoptere vestlig klesstil. Ryggsekken til høyre er lagd av rotting, og er et velkjent batak-produkt som fortsatt er populær i dag (Foto: Batak visitor center).
Bataker før de begynte å adoptere vestlig klesstil. Ryggsekken til høyre er lagd av rotting, og er et velkjent batak-produkt som fortsatt er populær i dag (Foto: Batak visitor center).

Maryrose mener at med tapet av batakene, mister vi også en viktig del av det å være menneske.

– Når man er med dette folket så skjønner man hva de har, og hva vi ikke har. Her finner man ekte mennesker. La de spise sin egen mat, bruke sine egne klær,og tro på sin egen religion. Det er det som gjør de til bataker. Når de begynner å spise vår mat, og gå med våre klær, så blir de oss.

Det er ingen tvil om at batakene går en dyster fremtid i møte, og det er få eller ingen klare svar på hva løsningen kan være. Nærheten til sivilisasjonen gjør det vanskelig å gå tilbake til den tradisjonelle levemåten, men ville dette vært optimalt? Denne nærheten gir de mulighet til å få medisin og legehjelp når dette trengs, og mulighet for å selge produkter og kjøpe mat og klær.

Myndighetens innblanding med å påtvinge skolegang er godt ment, men fører til at urfolkets barn blir trukket vekk fra sin opprinnelige kultur. Batakene er den resterende etterlevningen fra en urgammel sivilisasjon, og om de ikke blir dokumentert, mister vi en viktig og unik del av verdens kulturhistorie.

Og om situasjonen ikke endres, vil batakene bli nettopp det; historie.