Utvalg med dom over Norges 588 «SMS-bomber» over Libya

Direkte: Se fremleggelsen av Libya-utvalgets rapport her.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge og NATO hadde FN-mandat til krigføringen som knuste den libyske staten. Regjeringen og NATO var klar over at krigføringen kunne føre til regimeendring, da Stoltenbergregjeringen besluttet å gå til krig.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er Libya-utvalget

3. november 2017 nedsatte regjeringen et utvalg som fikk i oppgave å evaluere det den kaller «den sivile og militære innsatsen under operasjonen i Libya i 2011.»

Innsatsen dreier seg blant annet om den omfattende bombingen norske fly utsatte Libya for, med begrunnelse at man måtte opprette en flyforbudssone for å sikre at diktatoren Muammar al-Gaddafi ikke angrep sivilbefolkningen.

Målsettingen med utvalget er også å trekke lærdommer av innsatsen for det man forventer av framtidig norsk krigføring i andre land.

«Slike lærdommar kan bidra til en opplyst offentlig debatt om norsk utenriks- og tryggingspolitikk.», skriver regjeringen.

Jan Petersen, tidligere utenriksminister (H) ledet utvalget. De andre medlemmene var Målfrid Braut-Hegghammer, Gjert Lage Dyndal og Christoffer Conrad Eriksen.

Det kom fram da den tidligere Høyre-utenriksministeren Jan Petersen torsdag la fram utvalgsrapporten om Norges krigføring mot Gaddafis Libya - besluttet av Stoltenbergregjeringen til dels via SMS.

– FN, NATO og våre nærmeste allierte mente maktbruk var nødvendig for å beskytte sivile i Libya. Norske myndigheter hadde i liten grad en selvstendig situasjonsforståelse da beslutningen om deltakelse ble fattet, sa Petersen da han presenterte utvalgets rapport.

– Utvalget mener det er viktig å ha et selvstendig grunnlag når deltakelse i konfliktområder skal vedtas, la han til.

Mildere kritikk

Utvalget var mindre kritisk enn andre innspill i debatten så langt.

Kritikken mot den norske bombingen i Libya i 2011, og måten Stoltenberg-regjeringen med Sp og SV på slep vedtok den, har vært omfattende.

– Norges bidrag i krigen mot Libya skjedde for å gjøre Stoltenberg-regjeringen lekker for USA. Han hadde ennå ikke blitt invitert til Det Hvite Hus. Det skjedde etter Libya-operasjonene, sa for eksempel oberstløytnant og forsker ved Forsvarets Høgskole, Tormod Heier, på et seminar arrangert av Rødts stortingsgruppe 25. mai.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Høsten 2017 nedsatte regjeringen etter pålegg fra Stortinget et utvalg under ledelse av Jan Petersen til å vurdere den norske «innsatsen». Torsdag kom utvalgets dom.

– FN-mandatet tillot krigen

Utvalget konkluderer i det omstridte spørsmålet om FN ga mandat til den omfattende krigføringen, med ja, det var tilfelle.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

“Etter utvalgets vurdering hadde Norges deltakelse i operasjonene et tilstrekkelig grunnlag nettopp fordi deltakelse ble vurdert som nødvendig for å beskytte sivile. Regimeendring var dermed en konsekvens av en militær operasjon som mål å beskytte sivile.”, heter det om FN-resolusjon 1973/2011 om beskyttelse av sivile i Libya.

– Uklarhet om målsetting og utsiktene til regimeendring burde vært bedre klargjort både i offentligheten og i Stortinget, sa Jan Petersen.

Han og utvalget mener at Norge med sin omfattende innsats burde hatt en egen plass rundt bordet der de internasjonale operasjonene ble drøftet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regjeringen bygde på media og andre

I spørsmålet om beslutningsgrunnlaget regjeringen hadde for å gå inn i krigen, kommer utvalget med en svak kritikk av at myndighetene selv ikke hadde en god situasjonsforståelse av Libya.

I stedet baserte man seg på media og andre lands situasjonsoppfatning.

Utvalget er også kritisk til at regjeringen ikke hadde definert noe klart mål for hva som skulle oppnås med den norske krigføringen

“Regimeendring ble ansett som ett av flere mulig utfall av konflikten, og som en akseptert og anerkjent risiko på beslutningstidspunktet.”, heter det i den 260 sider lange rapporten.

– Regimeendring var ikke en målsetting for norske myndigheter, men norske myndigheter må ha vært kjent med at dette kunne bli en konsekvens og at andre land hadde dette som mål, sa Jan Petersen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi vil foreslå for Stortinget at rapporten starter med en åpen redegjørelse og debatt, sa forsvarsminister Frank Bakke-Jensen om behandlingen av rapporten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sp beklager Stoltenberg-press

Fra før er det kjent at daværende Senterparti-leder Liv Signe Navarsete nå angrer på at hun og partiet, som sammen med SV og Ap var i regjering, lot seg presse av statsminister Jens Stoltenberg til å delta i krigføringen.

I stedet for å følge oppfordringen fra Den afrikanske union (AU) om å mekle, insisterte NATO-landene på krig. Norge slapp flest bomber av alle - 588 i tallet.

Også i tilfellet Libya hevder mange at Vesten var ute etter å felle et sittende regime.

– De ville drepe Gaddafi, sier den ghanesiske diplomaten John Nambo til Klassekampen onsdag.

Nambo deltok i forsøket på fredsforhandlinger som AU ønsket, men Vesten inkludert Norge valset ned.

- Fredsløsningen uaktuell

– Har utvalget vurdert ønsket fra Den afrikanske union om forhandlingsløsning som et veivalg regjeringen hadde i spørsmålet om å gå til krig?

– Vi beskriver flere av de politiske sporene, det var en av dem. De førte ikke fram, sier utvalgsleder Jan Petersen på spørsmål fra ABC Nyheter.

– Var ikke grunnen til at forhandlingsløsningene ikke førte fram, at NATO og Norge ville krige?

– Nei. Gaddafi ville ikke ha en forhandlingsløsning, hevder Petersen.

Les Libya-utvalgets rapport