Norsk eller kanadisk løsning på Brexit?

Storbritannia er splittet som aldri før i synet på hvordan britenes forhold til EU skal bli etter at de går ut av EU ved midnatt mellom 29. og 30. mars 2019. Statsminister Theresa May har kjempet hardt for å få med alle fraksjoner i britisk politikk for å finne en løsning men har endt opp med den kjente konklusjonen:

«Det er farlig å stå midt i veien, du risikerer å bli påkjørt av trafikken fra begge sider».

Den offentlige debatten i Storbritannia om Brexit har mer og mer dreiet seg om hvilken av to modeller som kunne passe for britenes forhold til EU etter at Storbritannia forlater det europeiske fellesskapet. Den ene modellen er basert på Norges posisjon og avtaleverk i forhold til EU, hvor vi har fri handel mellom Norge og EU, vi følger EUs lover og regler, men vi har ingen politisk innflytelse på utviklingen av disse lovene og reglene.

Noen av mediene i debatten i Storbritannia er imidlertid opptatt av at Norge betaler en høy pris for sin tilknytning til EU-fellesskapet, uten selv å være medlem.

Lettere å eksportere til Canada

Bare så det er sagt: Norge betaler ikke for å være medlem av det frie markedet i EØS/EU. Men EØS/EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein har siden 1994 bidratt til å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller i Europa gjennom EØS-avtalen. EØS/EFTA-landene betaler ikke inn til EUs fellesbudsjett men har etablerert egne finansieringsordninger, som Norge kaller EØS-midlene, og som forvaltes i samarbeid med mottakerlandene.

Støtten går direkte til programmer, fond og enkeltprosjekter i de minst velstående landene i EØS-området. I tillegg til sosial og økonomisk utjevning, er det et overordnet mål å styrke samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene.

Ifølge en pressemelding som Regjeringen sendte ut i begynnelsen av 2017 vil Norges årlige bidrag i perioden 2014 – 2021 være cirka 391 millioner euro. Dette utgjør 97 prosent av midlene fra EØS. Island og Liechtenstein står for resten av det årlige bidraget på totalt ca. 400 millioner euro.

Den andre aktuelle modellen er den samarbeidsavtalen som ble undertegnet av Canada og EU i oktober 2017 etter sju års forberedelser, fem år med forhandlinger og til slutt en ratifikasjonsprosess på to år i EUs hovedsteder i tillegg til Canadas hovedstad Ottawa. Avtalen trådte i kraft på foreløpig basis den 21. september 2017.

Frihandelsavtalen går under navnet CETA (EU-Canada Comprehensive Economic and Trade Agreement), og hovedhensikten med avtalen fra kanadisk side er å forenkle eksport av kanadiske varer og tjenester til EU og gjøre kanadiske produkter og tjenester tilgjengelig i markedet for offentlige anskaffelser i EU. Etter hvert vil 99 prosent av toll og avgifter på europeisk eksport til Canada og kanadisk eksport til EU bli fjernet. I henhold til avtalen vil arbeidstagernes rettigheter bli styrket, og hensynet til miljøet bli bedre ivaretatt. Det skal bli lettere også for mindre EU-bedrifter å eksportere mer til Canada.

Døende Brexit kan utvide krisen

LES SAKEN

Mays eget parti er hennes største hodepine

Skatter og avgifter også på landbruksprodukter skal etter hvert bli fjernet fra både EU og Canada. Og avtalen vil gjøre det mulig for selskaper i EU å konkurrere om offentlige oppdrag i Canada. Men ifølge en reportasje i det britiske TV-selskapet Sky News, gjør avtalen ikke EU og Canada til et fullstendig, felles frihandelsområde, og avtalen har mange hundre unntak «med liten skrift».

CETA krever ikke at Canada skal betale midler inn i EU-budsjettet. Det er heller ikke inngått avtaler som innebærer fri ferdsel av mennesker over grensene, eller ikke noen generell anerkjennelse av Europadomstolens mulige jurisdiksjon i Canada. Handelskonflikter som måtte oppstå i forbindelse med avtalen, skal løses av et permanent tribunal. Dette er i motsetning til f.eks. Norge og Sveits, som har akseptert Europadomstolens jurisdiksjon i konflikter hvor det er relevant.

Foreløpig forsøker statsminister May å forene egne krefter i det konservative partiet Tory og gjerne få med seg arbeiderpartiet Labour for å ha mest mulig slagkraft overfor forhandlerne fra Brussel som ikke vil la britene gå verken «gratis» eller lettvint ut av EU. Det er viktig for EU-kommisjonen å gjøre dette klart for andre misfornøyde medlemsland som kunne tenkes å planlegge «exit».

Men i dag ser det ut til at statsminister Mays eget parti er hennes største problem, mens Labour ser ut til å akseptere Chequers-planen lettere enn det Mays egne Tory-kolleger gjør.

«Seier for Brussel er unngåelig»

Da hun endelig fikk sin regjering til å vedta en plan og et forhandlingsutgangspunkt overfor EU-kommisjonen i Brussel, var det i offentlig strid med sin egen utenriksminister Boris Johnson, Brexit-statsråd David Davis og statssekretæren for Brexit-saker, Steve Baker. Planen ble vedtatt i begynnelsen av juli i år av Mays regjering på statsministerens offisielle landsted Chequers og har dermed fått navnet Chequers-planen. Både Johnson, Davis og Baker trakk seg fra regjeringen i protest mot Chequers-planen, hvor statsministeren fikk flertallet i regjeringen med på en «soft» Brexit-plan. Den går inn for å anerkjenne det meste av EU-reglementet og beholde flest mulig av fellesskapsgodene fra EU-medlemskapet. Men den har ikke funnet en løsning for grensen på den irske øya mellom det britiske Nord-Irland og EU-medlemmet Irland.

Her har grensen som en «prøveordning» fra 1923 gitt fri passasje for mennesker, og fra 1993 fri passasje også for gods og varer. Med både republikken Irland og United Kingdom som medlemmer av et EU har det ikke vært noe problem, men etter Brexit vil denne grensen få en helt annen betydning ved å være en grense mellom EU (republikken Irland) og verden utenfor (United Kingdom). Det er i dag flere enn 200 offentlige veier som krysser grensen, og lokalbefolkningen mener det vil være umulig å stenge grensen etter så mange år.

Selv om august er feriemåneden for parlamentet i Westminster, har Boris Johnson brukt tiden på å posisjonere seg. På sin sedvanlig bombastiske måte har han kritisert sine partifeller – særlig statsministeren - sønder og sammen. Han konkluderte et innlegg i avisen The Telegraph den 3. september med følgende påstand: «Seier for Brussel er uunngåelig. Ved å akseptere Chequers, har vi gått i krigen med å vaie det hvite flagget over vår forreste stridsvogn», mener Boris Johnson.

Han mener at statsministeren Theresa May er en dårlig hærfører, og han sikter seg tydelig inn på å overta statsministerposten hvis hun må gi opp – eller om hun blir kastet av sine egne partifeller. Theresa May avviser Johnsons kritikk uten å svare – bortsett fra en bemerkning om at Johnsons artikkel ikke kommer med nye ideer, og at det derfor ikke er noe å svare på.

Uenighet om brexit splitter britene

LES SAKEN

Norsk løsning?

Financial Times’ mann i Brussel Alex Barker mener at Theresa Mays visjon slik den kommer fram i Chequers-planen, ikke er fullstendig. Hun må konfrontere kritikken og peke på løsninger som hun kan få sitt konservative parti med på. Og hun må heller ikke miste flere av medlemmene i sin regjering.

Han peker blant annet på konkrete forhold som han mener kan endres og bidra til å åpne for en «norsk løsning», og som i hvert fall kunne bringe henne noe nærmere målet.

Financial Times er blant annet opptatt av Europa-domstolens rolle i framtidens Storbritannia. Storbritannia må fortsatt være en selvstendig juridisk enhet etter Brexit, men avisen mener at Europadomstolen bør ha et ansvar i spørsmål som har å gjøre med EUs regelverk som omhandler handelen mellom EU og UK.

Financial Times mener at det britiske Underhuset likevel ville kunne nedlegge veto mot endring av regler som kunne få konsekvenser for tilgang til markedene. Det ville ifølge avisen være det samme som i Norge som naturligvis er et selvstendig land underlagt norsk lov, men hvor Europa-domstolen likevel har et ansvar for forhold som er en del av EØS-avtalen og dens regelverk.

Foreløpig er en «norsk» eller «kanadisk» løsning det mest aktuelle for Storbritannia etter Brexit, hvis da ikke EU og britene simpelt hen skulle gi opp forhandlingene og ende opp uten avtale – «no deal Brexit». Det synes de fleste er den dårligste av alle løsninger – i hvert fall for britene.

Audun Tjomsland har vært korrespondent for NRK i New York og London, han har skrevet boka «En personlig reise i AMERIKA fra Kennedy til Obama» og har fulgt amerikansk politikk i mer enn 50 år. Han kommenterer på oppdrag for ABC Nyheter og blogger om utenrikspolitikk på Tjomsland.no.