I colombiansk Amazonas er elvene den eneste framkomstmåten. Foto: Morten Risberg
I colombiansk Amazonas er elvene den eneste framkomstmåten. Foto: Morten Risberg

Fanget mellom to verdener

I colombiansk Amazonas er elvene den eneste framkomstmåten. Foto: Morten Risberg

Amazonas er hjem til et stort antall urfolk som fortsatt forsøker å leve på tradisjonelt vis. Hva skjer når tradisjonelle samfunn får en smakebit på den moderne verdenen?

AMAZONAS (ABC Nyheter): I baugen av båten kjenner jeg den fuktige luften fylle lungene. Solen varmer ansiktet, og den jevne duren fra båtmotoren sender meg inn i en nesten meditativ tilstand idet båten beveger seg oppover elven Loreto Yacu. Jeg har sett milevis av tykk jungel fare forbi på begge sider av elven, kun brutt opp av enkelte små landsbyer, og de blir stadig sjeldnere. Jeg er på vei til den siste landsbyen bosatt av Ticuna-stammen før Loreto Yacu når Peru.

Avsidesliggende

Ferden har tatt meg fra Oslo til Bogota, fra Bogota til Leticia, den Colombianske byen midt i Amazonas som grenser til Peru og Brazil. Fra Leticia tok båturen fem timer oppover Amazonas før jeg nådde Puerto Nariño som ligger der elven Loreto Yacu renner ut i Amazonas. Fra Puerto Nariño tar det i underkant av tre timer å nå San Pedro de Tipisca, landsbyen jeg nå nærmer meg.

Båten møte relvebredden og jeg tar mine første steg i land på mange timer. Som vanlig er barna de mest oppmerksomme, og de første menneskene jeg møter er en skokk unge tikunaer som løper ned gressbakken fra landsbyen. Det er tydeligvis stas å få en nordmann på besøk, og de hopper smilende rundt mens de snakker spansk i munnen på hverandre. En gutt med «Capitan Americano» på t-skjorten peker på meg og sier «THOR!». Smiger er et internasjonalt språk.

Les også: Vandring med mat i Göteborg

Macheter og iphone

Guiden min Sergio, en økolog som jobber med økoturisme i regionen, tar meg med opp for å møte sjefen for landsbyen. På veien går jeg forbi tradisjonelle hus og hytter som alle står på påler, med enten strå- eller bølgeblikktak. Mange av hyttene mangler vegger og jeg får fritt innsyn i familienes liv. Det lages mat, vaskes klær og slappes av i hengekøyer. Fornøyde ansikter titter opp og smiler idet jeg går begeistret forbi. De fleste går med shorts og t-skjorte, og særlig ungdommene har adoptert en moderne og vestlig klesstil.

– Ticunaene her går på skole i Puerto Nariño, og kommer tilbake til landsbyen med et ønske om å se ut som resten av verden, forteller Sergio. Han forklarer at det er et skille av interesse i Ticuna-samfunnet.

– Ungdommene i skolealder har fått en smak på hva den moderne verdenen kan tilby, og prøver å komme seg vekk fra landsbyen og det tradisjonelle livet. De voksne derimot, og barna, vil heller leve slik de alltid har gjort.

(Saken fortsetter under)

Hovedgaten i San Pedro de Tipisca. Foto: Morten Risberg
Hovedgaten i San Pedro de Tipisca. Foto: Morten Risberg

Forbi oss går det to tenåringer med caps bak-frem og musikk spillende fra en smarttelefon – et levende eksempel på situasjonen Sergio beskriver.

Landsbylederen kommer gående i gummistøvler og singlet, og med en machete i hånden. Han virker relativt ung for rollen som sjef. Jeg blir ønsket velkommen til San Pedro de Tipisca og får pekt ut hvor jeg kan slå opp hengekøyen – i en hjemmesnekret tribune ved den lokale fotballbanen.

Jeg har fått tilbud om å sove i en hytte hos en av familiene, men hengekøyen har innebygd myggnett som gjør valget lett her ute i jungelen. Vi blir også tilbudt en tur i den omkringliggende regnskogen etter lunsj, guidet av en bekjent av sjefen, Marcelliano.

Les også: Port Barton – Ferieparadis med holdbarhetsdato

Kort- og langreist mat

Kokebanan er Amazonas sitt svar på poteten og er ofte basisen i mange måltider. Lunsjen består av flatklemte, stekte kokebananbiter og ris, lagd av Sergios venninne som er kokk på turen. Den fuktige og varme jungelluften blir mer intens når ettermiddagen nærmer seg, og her ute er det ingen luftkondisjonerte rom å gjemme seg i. Jeg har hørt rykter om at det er en «butikk» i landsbyen med nedkjølte leskedrikker, og jeg kjenner at det er hadde vært fint med litt kald drikke.

Landsbyen er hjem til cirka 200 tikunaer, og hjemmene ligger spredd utover et lite høydedrag ovenfor elven med en smal jordsti som fungerer som hovedgaten.

Tuslende gjennom landsbyen, går det opp for meg hvor rolig tilværelsen her virker, og det er ingen hastverk å se i noe retning. Gamle som unge sitter og prater eller slapper av i hengekøyer. Det er ingen tegn til dårlig samvittighet for mangelen på å utrette noe produktivt – som ofte kan være tilfelle andre steder i verden.

Les også: Canada: Inn i villmarken

(Saken fortsetter under)

Foto: Morten Risberg
Foto: Morten Risberg

Jeg stopper opp foran et lite hus med en blå dør som var kjennetegnet til «butikken». Jeg banker lett på, og idet knoken treffer treet, glir døren sakte opp og jeg ser inn på noe som ligner et soverom. Jeg ser rett inn på en seng med et svampebob-pledd hvor det ligger en middelaldrende mann og sover. Jeg skjønner jeg har gått feil og begynner å lukke døren da mannen sier;

– Hola! Queres Bebidas?

Jeg blir lett overrasket, men stotrer ut et «Eh.. Si».

Han spretter kjapt opp og peker i et hjørne på rommet der det står et lite, møkkete kjøleskap som durer. Varebeholdningen består av fem brusflasker og et par chipsposer – og jeg blar raskt opp pesos for en iskald Coca Cola.

«De har jo mobiltelefon»

Tikunaene er, som mange andre urfolk, fanget mellom det moderne og tradisjonelle. De lever og bor i nærhet til naturen slik de har gjort i flere tusen år. Denne koblingen er fast fundert i kulturen.

Men med en stadig økende påvirkning utenfra, får de mer og mer smak for hva det moderne samfunnet kan by på.

Ticunaene er glade i å ha husdyr - og skilpadder er spesielt populært. Foto: Morten Risberg
Ticunaene er glade i å ha husdyr - og skilpadder er spesielt populært. Foto: Morten Risberg

Mange reisende er på utkikk etter genuitet når de drar til slike steder, og man kan ofte høre om turisters brutte forventninger. Som «jeg trodde de skulle gå med stråskjørt» eller «de har jo mobiltelefon». Hva annet skal man forvente hvis alt dette er noen timer unna med båt?

Jeg må erkjenne at jeg selv er en del av denne transisjonen når jeg kommer med mine vestlige klær og gjenstander og fører med meg kapitalismen ved å kjøpe vestlige varer fra urfolket. Noe som egentlig er litt paradoksalt.

Under overflaten

Likevel er det flusst av genuinitet hos tikunaene hvis man bare ser under overflaten. Den urgamle koblingen til den omkringliggende jungelen er noe de har med seg fra morsmelken og kan sees hos noen lettere enn andre. Slik som Marcelliano. Marcelliano er en 72 år gammel ticuna med et værbitt, men snillt, ansikt. Han kommer tuslende med en sliten caps på hodet, og en machete i hånden for å ta oss ut i jungelen.

Omkring landsbyen er skogen brutt opp av plantefelt med banan, ananas, manyak og andre produkter de selger til byer lenger ned i elven. Marcelliano tjener penger på å høste acai-bær sammen med sønnen – som vi møter et stykke fra landsbyen, og vi stopper for å se ham hente bær fra toppen av en palme.

Med sammenbundede føtter hopper han oppover stammen med en machete i hånden, og hogger brutalt i bærstilkene før en klase med hundrevis av bær detter i bakken med et brak. Han sklir ned stammen og går rett i verks med å samle det opp i poser.

Les også: Toscanakysten: Vill og «uoppdaget»

(Saken fortsetter under)

Marcelliano og sønnen tjener penger på å høste Acai-bær fra skogen rundt landsbyen. Foto: Morten Risberg
Marcelliano og sønnen tjener penger på å høste Acai-bær fra skogen rundt landsbyen. Foto: Morten Risberg

Naturens apotek

Den primære regnskogen blir stadig dyttet lenger unna på grunn av økende jordbruksaktivitet. Med økende avstand til landsbyen, blir naturen rundt oss tettere og tettere. Marcelliano stopper opp fra tid til annen for å fortelle om de medisinske egenskapene til planter og trær vi går forbi;

– Bladene fra dette treet er bra mot hodepine , og denne barken kan man koke hvis man har diaré.

(Saken fortsetter under)

Ceiba-trærne er hellige i Ticuna-mytologien, og kan bli opptil 70 meter høye. Foto: Morten Risberg
Ceiba-trærne er hellige i Ticuna-mytologien, og kan bli opptil 70 meter høye. Foto: Morten Risberg

Han stopper også opp ved et tre med nedfallsfrukt på bakken, og hogger macheten systematisk gjennom flere av disse mens han tydeligvis leter etter noe spesielt. Plutselig kommer det et gledens utrop, og han viser meg en halv nøtt med en hvit, vrikkende orm stikkende ut fra midten.

– Den smaker kokosnøtt, bare prøv! – sier Sergio.

Jeg føler sympati for ormen, men gruppepresset og eventyrlysten får meg til å kaste den i munnen og tygge. Den smaker faktisk kokosnøtt.

Langt nok unna landsbyen begynner de virkelig store trærne å dukke opp. Ceiba-trærne er blant de største og disse er også hellige i Tikuna-mytologien.

– Ceiba-treet er moren og begynnelsen til alt liv, forteller Marcelliano, mens han ser respektfullt opp på stammen som strekker seg forbi resten av trekronene.

– Ceibaene kan bli opp til 70 meter høye, men dette er kanskje 50, forklarer Sergio.

Les også: Indias ukjente turistperle - hvor kvinnene styrer

Fugler, frosker og apekatter

Det er noe ubeskrivelig imponerende med å befinne seg dypt i en primær regnskog. Den tette trekronen gjør det mørkere og kaldere. Til og med lyden blir dempet, bortsett fra de mange ugjenkjennelige stemmene fra fugler, frosker og apekatter.

Jeg har aldri sett så mange varianter av grønnfarge før og jeg føler at jeg nå er på besøk i naturens rike, mens menneskenes land er lagt bak meg. Det er litt ugjestmidlt, men samtidig får man en dyp følelse av at det er her man kommer fra.

Ingenting er som litt jungel for å bli filosofisk.

(Saken fortsetter under)

I et hav av grønt i den dype, primære regnskogen. Foto: Morten Risberg
I et hav av grønt i den dype, primære regnskogen. Foto: Morten Risberg

Vi setter oss på en råtnende trestamme. Jeg er gjennomsvett, gjørmete på beina, tørst, sulten, og myggen svermer rundt hodet. Men mens jeg vifter vekk insekter, tenker jeg at jeg ikke ville vært noe annet sted.

Jeg titter bort på Marcelliano, som har en rolig og fornøyd utstråling over seg, og går nesten i ett med resten av naturen – på en måte jeg aldri vil gjøre her i den colombianske jungelen.

Les også: Christianittene drukner i turister

Håp for fremtiden

Det har begynt å mørkne idet vi nærmer oss landsbyen igjen. I det fjerne hører jeg motorduren fra aggregatet som kjører klokken seks hver kveld. Snart starter også dunkingen fra boomblasteren i en av hyttene, som er ubehagelig høylydt når jeg omsider kommer gående forbi. I et par av hyttene ser jeg også blinkende tv-skjermer med hypnotiserte ticunabarn sittende foran.

Mildt forvirret av de forskjellige inntrykkene de siste timene, går jeg tilbake til hengekøyen for å hvile beina. På tribunen foran fotballbanen sitter det par unge ticunabarn som ser på noen eldre gutter spille fotball.

Jeg føler en lettelse over at ikke alle har blitt bitt av TV-basillen.

Husene og hyttene i landsbyen stå på påler, og mangler ofte dører og vinduer. Foto: Morten Risberg
Husene og hyttene i landsbyen stå på påler, og mangler ofte dører og vinduer. Foto: Morten Risberg

Med begrenset spansk forsøker jeg å starte en samtale;

– Er det bra å bo her?

– Ja!

– Hva er bra med det?

– Det er fint.. og stille

– Er det noe negativt med å bo her?

– Nei!

– Hva vil du gjøre når du blir voksen?

– Jeg vil jobbe.

– Hva vil du jobbe med?

– Det vet jeg ikke.

– Vil du bli politi?

– Nei.

– Vil du bli lege?

– Nei.

– Vil du bli fisker?

– Ja!

Jeg får omsider lagt meg inn i hengekøyen. Og mens jeg hører boomblasteren på det ene øret og trefrosker på det andre, tenker jeg at det kanskje er håp for ticunaenes tradisjonelle samfunn likevel.

Se også: Fant «urmann» i jungelen - har levd isolert i over 22 år