Den beste måten å oppleve Kragerø på er å dra ut på havet

KRAGERØ (ABC Nyheter): Petter Jørgensen elsker det når vinden rusker i den blonde hårmanken. Ute på havet – i full fart over bølgene – er han i sitt ess. Der er han fri.

– Det var rastløsheten som dro meg ut på bøljan blå, forklarer skolelæreren og den tidligere elitespilleren i håndball.

I katedralen

Sammen med tre kompiser startet Jørgensen det han kaller «sightseeing og ramsalte opplevelser i skjærgården». I en svulmende, oppblåsbar gummibåt – med noen hundre hestekrefter i hekken – tar han gjester med seg ut på havet. Ofte i rasende fart, men med de mange holmene og skjærene som finnes i denne delen av Oslofjorden – mellom fastlandet og Jomfruland – kan han ikke alltid fly over vannet. Da må han enda lengre ut enn deit vi har tenkt oss.

– Det er en tid for alt, som han lettere filosofisk forklarer, tydelig påvirket av den vakre sommerkvelden rundt oss.

Havrafting er den mest ramsalte av opplevelsene. Da går det fort unna, og er sjøen ute på storhavet litt røff får passasjerene virkelig kjørt seg. Men denne sommerdagen jeg har valgt å ta turen ut i skjærgården er det havblikk. Været inviterer rett og slett ikke til råkjøring.

Solen skinner fra skyfri himmel, og i det fjerne vinker uimotståelige Jomfruland. Vi tøffer derfor forsiktig utover. For å ta inn en slik naturopplevelse – som det faktisk ikke er så mange av i løpet av en kort sommer – er det bedre å skynde seg langsomt.

Saken fortsetter under

VAKKER BY: Kragerø er fortsatt en velholdt by.

Den vel syv kilometer lange og opptil én kilometer brede rullesteinsøya – angivelig med flest soltimer i hele Norge – ligger som et langstrakt bolverk mot Skagerak. Her trives hvitveisen spesielt godt, og de mer enn 300 fugleartene, de karakteristiske jordene og det faktum at Jomfruland er en del av en helt spesiell endemorene gjorde at øya nylig ble klassifisert som nasjonalpark.

POPULÆR: Den etter hvert berømte fiskesuppen på Tårnbryggen Café.

Det gjør også at man bør ferdes her med forsiktighet. Vel en halvtime etter avgang fortøyer vi båten og rusler lettere andektig inn i det som mest av alt minner om en naturens katedral. I barskogen midt på øya – der vi blant annet besøker tjernet hvor Theodor Kittelsens fant inspirasjon til et av hans mest kjente bilder (Nøkken) – er det stille bortsett fra litt fuglekvitter og et svakt sus over tretoppene.

Kittelsens bildeserie Jomfruland fra 1893 er for øvrig en annen reise verdt, til Nasjonalgalleriet i Oslo.

Populær fiskesuppe

Solen er på vei ned når vi vandrer tilbake til Tårnbrygga der ribben ligger fortøyd. Det er ikke tilfeldig at Petter har lagt til her. Joda, det er gode forhold i båthavna, men det en annen god grunn enn akkurat det som gjør at mange velger å legge til her.

– Fiskesuppen, sier skipper Jørgensen kort når vi entrer det som på utsiden minner mest om et gammelt pakkhus. Bygningen er nymalt og i godt hold. Innenfor er det bare noen få sjeler igjen. Dagen er tross alt på hell, men kokken står klar i kjøkkenet. Vi er ventet.

Det er tre år siden Kenneth Lauring og samboeren Cathrine Melby fant veien til Jomfruland og installerte seg på kjøkkenet i Tårnbrygga Café. Det går mest i sjømat, der den store attraksjonen er fiskesuppen, som det raskt gikk gjetord om, og som slett ikke gjør skam på ryktet. Den er strålende.

– Jeg har alltid laget mat, men var inntil jeg inntok Tårnbrygga den glade amatør, forklarer den tidligere forsikringsselgeren Kenneth, som ble tatt noe på sengen av all oppmerksomheten han fikk i starten. Det gjorde alt arbeidet og kostnadene det innebærer å drive restaurant på en øy noe lettere å bære.

(Saken forsetter under)

NØKKEN: Her fant maleren Theodor Kittelsen inspirasjonen til et av sine mest berømte malerier.

Det er ikke få liter med fiskesuppe som serveres her noen hektiske sommeruker, og Petter er blant dem som sjelden lar en anledning går fra seg for å stikke innom for en smak.

– Du kan si at noen ganger går etappen over fra Kragerø ekstra fort, forklarer han mellom munnfullene.

God vekselvirkning

Vi får kveldssolen rett imot når vi en time senere hopper i båten. Petter drar litt mer på inn mot land. Vi er i august, og sommerdagene blir stadig kortere. Byens lys har begynt å funkle, og når vi siger inn havna midt i Kragerø er kveldsmørket bare en halvtime unna.

«Perlen blant kystbyene» ifølge malerikon og Kragerø-entusiast Edvard Munch våkner til liv i sommerhalvåret. Det er de nærmere 500 øyene, holmene og skjærene som trekker folk fra hele landet til denne idyllen ved havet. Billedkunstneren og forfatteren Christian Krogh ble i sin tid så inntatt i Kragerø at han mente «denne byen bør males», og da tenkte han trolig ikke på vedlikeholdet.

(Saken fortsetter under)

For det merkes at dette er sted tuftet på handel, og at det lenge var gode tider her. Kragerø vokste frem som ladested for trelasteksport, riktignok i skyggen av Skien, men byen fikk likevel kjøpstad-privilegier så tidlig som i 1666. Senere under seilskutetiden var dette en av Norges største sjøfartsbyer, som i dag gjenspeiles i mange av de flotte kapteinshusene på begge sider av Bysundet mellom fastlandet og øya – som faktisk bare heter Øya.

LANDLIV: Noen steder på Jomfruland er det et stykke mellom bekvemmelighetene.

– Det var den som ga byen sitt navn, trolig er Kragerø bare en omskrivning av danske Kråkerøy, forklarer Petter.

Inne på land viker båtføreren et lite øyeblikk for læreren. Sommeren er på hell, ribben skal etter hvert på land, og Petter tilbake bak kateteret. Det er en rolle han trives i.

– Vekselvirkningen mellom de to tingene passer meg veldig bra, sier han og nikker opp mot gamle og ærverdige Victoria Hotel. Der er det fortsatt liv på uteserveringen, varmen er ikke hva den var i juli, men utetemperaturen er mer enn god nok for en øl i friluft. Sommeren er ennå ikke over.

– Førstemann opp dit? utfordrer den evige konkurransemannen.

Vi benker oss til i god tid før solrenningen slipper taket.

STRANDLIV: Jomfruland har etter sigende flest soltimer i landet.