Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Kina og Russland har i løpet av de siste årene snakket høyt om sitt «strategiske partnerskap», om felles økonomiske og politiske mål, for å demme opp mot vestlige interesser, og for å ha «ryggen fri» langs sine grenser.
Denne sikkerhetspolitikken blir latterliggjort av forsvarsanalytiker Aleksander Khramsjikhin, avdelingsleder i Senteret for politiske studier i Russland, lokalisert i Moskva.
– Propagandakomedien om «det strategiske partnerskap» og at Kina ikke er en trussel, er enda mer tåpelig enn de endeløse historiene om den dødelige trusselen fra Natos impotente klovner, raser Khramsjikhin i «Det militær-industrielle magasinet», med tette bånd til den russiske forsvarsindustrien.
I stedet for å være bekymret for Nato, kritiserer han russisk oppbygging av massive styrker i vest, mens det sentrale og østre Russland virker å være glemt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenNatos «innkjøp av topp moderne utstyr i mikroskopiske mengder» omtaler han som en «vanvittig og meningsløs pengesløsing». Kvalitet kan ikke erstatte kvantitet, en lekse Russland lærte både i Donbas i Øst-Ukraina, og i Midtøsten, skriver han i artikkelen datert 25. juni i år.
Han er mer bekymret for det som skjer lenger øst. For fire år siden skrev Khramsjikhin en oppsiktsvekkende analyse som sier at en kinesisk invasjon av Russland nesten er uunngåelig. Kina trenger ressurser som Russland og Kasakhstan har, og som Sørøst-Asia ikke har.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenTankesmia Carnegie kom også med en analyse i februar i år, hvor de mener at Kina helt klart har overtaket i partnerskapet, og at denne ubalansen vil vokse på bekostning av Russland. Kina kommer til å styre kursen, mens alt Russland kan gjøre, er å reagere.
Khramsjikhin mener at det teknologiske militære samarbeidet med Kina har brutt sammen, noe som vil gi Kina frie hender mot Russland.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Til tross for noen få oppdateringer, er bildet det samme; østre militærdistrikt er fortsatt et museum av antikt utstyr, mener han.
Der går det fortsatt i 60-tallsutstyr som panservognen BMP-1, anti-tankmissilet «Konkurs», og luftvernsystemet ZSU «Sjilka» utviklet på 50-tallet.
– Det er enorme hull i luftvernet, som fornyes langt saktere enn i vest, skriver Khramsjikhin.
– Fra Bajkalsjøen til Vladivostok (fra sørlige til sørøstlige Sibir) vil det være enda vanskeligere å forsvare seg mot Folkets frigjøringshær i Kina, som er radikalt oppgradert i løpet av de to siste tiårene, skriver Khramsjikhin, en situasjon han omtaler som en «katastrofe» med tanke på både kvalitet og kvantiteten av våpen.
Hva med atomvåpen? Moskva ville være motvillig til å bruke taktiske atomvåpen på eget territorium. Dessuten vil en slik eskalering fra konvensjonell til kjernefysisk krig kunne få Kina til å bruke sine egne atomvåpen mot Russland og utslette byer i europeiske Russland, som de uansett ikke trenger, mener Khramsjikhin.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Professor i internasjonale relasjoner ved Institutt for forsvarsstudier, Øystein Tunsjø, er ikke helt enig med Khramsjikhin.
– Jeg mener at Russlands strategiske og taktiske atomvåpen vil kunne avskrekke Kina, og at Khramsjikhin tar feil i sin analyse om atomvåpnenes betydning.
– Men Khramsjikhin har rett i at Kina er totalt overlegne Russland i konvensjonell militærmakt og at Russland sitter igjen med militære museumsdistrikter i det fjerne Østen. I denne regionen utgjør Russland den samme militære trusselen for Kina som Canada gjør for USA, sier Tunsjø til ABC Nyheter.
– I tillegg er Kina i dag, og i overskuelig fremtid, fornøyd med det strategiske partnerskapet med Russland og har ingen interesse av å utfordre Russland militært. Andre områder og forhold er av større betydning for Kina (Koreanske halvøy, Senkaku/Diaoyu, Taiwan, Sør-Kinahavet, Sør-Øst Asia og grensa til India). Av disse vil Taiwan trolig bli det viktigste i årene som kommer, mener Tunsjø.
