Trumps forunderlige reise

President Donald Trump.
President Donald Trump. Foto: Olivier Douliery / Pool / EPA
Artikkelen fortsetter under annonsen

All ære til Trump, som nå forsøker igjen, skriver Audun Tjomsland.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Audun Tjomsland
Utenrikskommentator ABC Nyheter. Forfatter og tidligere korrespondent for NRK i New York og London.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

NEW YORK (ABC Nyheter): Foranledningen til det historiske møtet som nå ser ut til å bli arrangert mellom den amerikanske president Donald Trump og Nord-Koreas leder Kim Jong-un i Singapore den 12 juni, er et resultat av en forunderlig reise de siste par månedene. Etter at planene har vært på, av og til slutt på igjen, synes nå planene å ha funnet et mer realistisk spor enn tidligere.

Trump har funnet nye rådgivere enn da muligheten for et møte først ble lansert gjennom den sørkoreanske regjeringen den 8. mars i år, og stemningen er nå mye roligere etter den første kryssild av skjellsord som var utgangspunktet for møtet.

Kanskje har Trump nå innsett at han kan oppnå noe, mens han tidligere har stått i fare for å miste alt. Ifølge ham selv var hans harde ord og trusler om å la «ild og vrede» falle over Nord-Korea nødvendig for å få Kim til forhandlingsbordet. Det er å håpe at dette var ment som verbale trusler mer enn Trumps egentlige visjon om framtida. På samme måte var Kims grove trusler og så tilsynelatende plutselige vilje til å ødelegge alle anlegg for utvikling av landets kjernefysiske våpenarsenal, en betydelig overdrivelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Og ja, Kim laget noen spektakulære eksplosjoner for utenlandske journalister, men det er mer enn usannsynlig at Kim var villig til å spille ut sitt avgjørende forhandlingskort allerede før forhandlingene startet.

Samtidig endret Trump sammensetningen av sin stab knyttet til forhandlingene for å få til et toppmøte med Nord-Koreas leder. Trump har skiftet ut sin utenriksminister med tidligere CIA-sjef Mike Pompeo, og Trumps nye sikkerhetspolitiske rådgiver er tidligere FN-ambassadør John Bolton. Begge to antas å være sterkt høyreorienterte, harde forhandlere på USAs vegne. Trump har beholdt sin forsvarsminister James Mattis, som er tidligere general i USAs forsvar. Det er bemerkelsesverdig at han som nå ser ut til å være mest moderat i kretsen rundt presidenten, i forsvaret ble kalt Jim «mad dog» Mattis.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Heller ikke har andre legitime interessenter, som Kina, Japan og Russland vært tatt med på råd i forberedelsene til møtet. Samtidig har heller ikke han som startet det hele, Sør-Koreas president Moon, vært inne i kommunikasjonen så tett som han hadde ønsket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er på ingen måte første gang Sør-Korea og USA er på talefot med Nord-Korea. Den forrige president som forsøkte å forhandle med Nord-Korea, var Bill Clinton som hadde kontakt med Kims bestefar, Kim Il-sung i 1994. Ifølge New York Times siste helg, er Trumps forhandlingsopplegg etter hvert blitt svært likt den prosessen Clinton og hans medarbeidere hadde: Innlede aksept for en begrensning av opptrapping av Nord-Koreas kjernefysiske styrke, og så nærme seg spørsmålet om løfter om senere nedtrapping.

Samtidig vil USA sørge for betydelig økonomisk kompensasjon til Nord-Korea for at Kim skal trappe ned sitt arsenal av kjernefysiske våpen.

Trump skal ha akseptert i et møte i Det hvite hus med en av Kims fremste rådgivere, at USA ikke lenger bør bruke begrepet «maksimalt press» overfor Nord-Korea. Istedet kan Trump nå tenke seg å starte med å få organisert en formell avslutning på Korea-krigen, hvor partene i 1953 ble enige om å avslutte kampene, men hvor det ikke er inngått en formell fredsavtale.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette minner til forveksling om det daværende president George W. Bush forsøkte å få Nord-Korea med på i 2005 for deretter å få nordkoreanerne til å redusere eller stanse sin oppbygging av et kjernefysisk våpenprogram.

Den nordkoreanske opprustningen som har funnet sted de senere årene, var ett av de elementene som Trumps forgjenger, Barack Obama, varslet Trump om før vaktskiftet mellom de tro presidentene fant sted i januar 2017 i Washington: Våpenpptrappingen i Nord-Korea kunne ikke lenger ignoreres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

All ære til Trump, som nå forsøker igjen.

Mens tidligere administrasjoner i Washington ikke har oppnådd nedrustning i Nord-Korea, har krigsfaren økt. Ifølge det nordkoreanerne selv sier, er deres kompetanse økt med testing av bomber som har 15 ganger større sprengkraft enn bomben som utslettet Hiroshima i 1945. Nord-Korea skal nå være klar for å bygge atomraketter som kan nå det amerikanske fastlandet og andre nasjoner med tilsvarende avstand fra Nord-Korea.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis Trump er så dyktig til å lage avtaler som det han hevder, må han som den første amerikanske president i historien se på Nord-Koreas leder som en likemann.

Hva med andre parter som har interesser av forholdet mellom Nord-Koreas administrasjon i Pyongyang og resten av verden? En åpenbar slik interessent er folkerepublikken Kinas administrasjon i Beijing. Opp igjennom tidene har forskjellige kinesiske ledelser fra partileder Mao Zedung vært Nord-Koreas viktigste støttespillere.

Beijing har bidratt til å opprettholde Nord-Koreas økonomi på et kontrollert nivå. Kineserne har villet at Nord-Korea skulle ha et balansert styrkeforhold i den østasiatiske del av verden: Ikke så svakt at det kunne risikere å bryte sammen, noe som ville sende en strøm av flyktninger inn i de kinesiske provinsene Liaoning og Jilin. Men heller ikke så sterkt at Pyongyang skulle kunne rive seg løs fra Kinas favntak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nord-Korea skulle være sterkt nok til å true USA, men ikke sterkt nok til å starte en krig på egen hånd.

Det synes klart at Beijing ikke ønsker at Pyongyang skal utvikle sitt eget forhold til Washington, slik at det skal bli tettere enn forholdet mellom Beijing og Washington.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når nå Kim synes å føre en selvstendig, politisk linje overfor USA, slår utviklingen fast at Kinas kontroll over Nord-Korea er svekket. Og utviklingen bekrefter en historisk sannhet nasjoner imellom, at selv stater som oppfattes som underlegne "klientland" likevel kan ha sin egen vilje - og vil ikke finne seg i å være underlegne for alltid.

En annen viktig sponsor og samarbeidspartner for Nord-Korea, har vært Russland. Regjeringen i Moskva var tidlig ute med å støtte forsøkene på å få til samtaler mellom USA og Nord-Korea. I mars i fjor meldte den russiske utenriksminister Sergeij Lavrov sin støtte til sin daværende kollega i Washington, Rex Tillerson, om et mulig møte mellom Trump og Kim.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Henvendelsen om støtte toppmøtet skjulte sannsynligvis en naturlig skepsis overfor muligheten for at Nord-Korea skulle «glippe» ut av sfæren av land som hører til i det russiske eller kinesiske innflytelsesområde. Moskva oppfatter de nordkoreanske atomrakettene som et forsvar mot amerikansk aggresjon i Stillehavsområdet og har ikke støttet Washingtons krav om å få fjernet Nord-Koreas atomvåpen. Moskva har historisk sett ikke støttet USAs krav i FNs sikkerhetsråd om at Nord-Korea må fjerne sine atomvåpen. Og russerne støtter heller ikke påstandene om at nord-koreanerne sponser internasjonal terrorisme.

Russerne er meget skeptiske til felles militære øvelser mellom USA og Sør-Korea, og de mener at en avslutning av slike øvelser bør bringes inn som et element for forhandlinger om en endring i relasjonene og styrkeforholdet mellom landene i sør-øst Asia.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Uansett russernes tilsynelatende forståelse for amerikanernes ønske om å avruste Nord-Korea, har russerne trolig meget stor interesse av å opprettholde status quo i styrkeforholdet mellom landene i Sørøst-Asia.

Vi har tidligere i denne kommentatorspalten skrevet om det påtenkte toppmøtet i Singapore den 12. juni skrevet at «når utgangspunktet er som galest». Fordi vi hittil bare kjenner bruddsykker av forberedelsene, kan vi bare sitere Donald Trumps faste uttrykk og si:

«We´ll see what happens»

Audun Tjomsland har vært korrespondent for NRK i New York og London, han har skrevet boka «En personlig reise i AMERIKA fra Kennedy til Obama» og har fulgt amerikansk politikk i mer enn 50 år. Han kommenterer på oppdrag for ABC Nyheter og blogger om utenrikspolitikk på Tjomsland.no.