Simon Malkenes sykmeldt: – Det ble helt blankt i hodet!

– Jeg kom jo for å gå i 1. mai-toget, og plutselig hadde jeg mitt eget, lille 1. mai-tog! Det var litt vanskelig å ta inn. Folk hadde plakater med bilde av meg på, sier Simon Malkenes med latter i stemmen, idet vi svinger ned mot Nøklevann langs en idyllisk skogssti.

Med oss har vi Ulsrud-lærerens lekne fårehund, som småløper foran oss gjennom skogen, med avstikkere hit og dit.

– Jeg spøkte om det til vennene mine etterpå: «Forrige gang det var så mange plakater med et bilde av en person i 1. mai-toget, må det ha vært av Mao».

– Så du er den nye Mao ...? Folk kan bare følge deg i din kamp for en bedre skole?

– Nei, det vi`kje eg vær`! sier Malkenes, fortsatt med sin lett skarrende Florø-dialekt i god behold, etter over 15 år i Oslo.

– «Du er Malkenes»?

– Ja, hjelpe meg ... Jeg gjorde et søk i mediearkivet Retriever, og en av dagene var det 65 treff på navnet mitt. Navnet mitt sto også på den største ordskyen der. Det var det mest søkte ordet i media i Norge den siste halvannen uka. Det e` jo heilt spinnvilt!

– Det må være en underlig følelse?

– Ja, det er helt uvirkelig. Men det betyr jo også at jeg har truffet noe, da. Det er ett eller annet her som har vært usagt – og som nå er blitt sagt.

Les også: Rødt krever høring om ytringsfrihet i osloskolen etter Malkenes-saken

– Vi må være fire, ikke tre.

Simon Malkenes viser oss vei ned til Nøklevann, mens han forteller hvorfor hunden hans heter noe så eksotisk som Kazan. Det begynte altså med at onkelen hans i Bremanger i Sogn og Fjordane leste James O. Curwoods guttebokklassiker «Kazan ulvehunden». Den likte han så godt at han kalte opp sin hund etter den. Da lille Simon, selv en lesehest, fikk sin første hund som guttunge, måtte selvfølgelig den også hete Kazan. Nå er han på Kazan den tredje, en tre år gammel border collie med godt lynne og et velutviklet gjeterhundinstinkt. Når Simon Malkenes, kona og de to ungene er på tur sammen, har Kazan sin fulle hyre med å holde «flokken» samlet.

– Og vi må være fire, ikke tre. Da blir hun veldig urolig, sier Malkenes, som deler en av kunstnerboligene på Bøler med familien. De er forbeholdt kunstnere, og Malkenes er bare «inngiftet» i dette fredelige boligstrøket ved skogkanten, bare en kort spasertur fra Nøklevann.

– Kona mi er scenograf. I dag tidlig dro hun til Bergen, for det er snart verdenspremiere på «Andvake» av Jon Fosse, forteller Malkenes. Dermed var det han som fikk skysset av gårde ungene til skolen i dag, en sønn på snart 10 og en datter på snart 14. Selv sitter han altså her på tømmerstokk ved Nøklevann, en vanlig hverdagsformiddag i mai, og myser mot sola. Han betrakter hunden sin, som ivrig svømmer ut for å hente enda en pinne fotografen har kastet ut.

– Ho blir aldri lei! Men hun pleier å måtte ta en pause når hun begynner å fryse, sier Malkenes, og blir stille et lite øyeblikk. Alt som høres, er lyden av et par snatrende ender der ute på vannet, og plaskingen fra den glade hunden. Skogen lukter sommer, himmelen er blå, og alt virker liksom mulig akkurat i dag. Selv i Osloskolen. Og selv om Simon Malkenes sitter her og er sykmeldt, på andre uka, sliten etter å ha oppholdt seg i stormens øye siden 5. mars, da han startet tidenes skoledebatt i «Dagsnytt Atten». Man kan også si at debatten for Malkenes sin del var over den 26. april. Den kvelden ble det sagt på NRKs «Debatten» på TV at Simon Malkenes «dessverre ikke kunne delta fordi han var blitt sykmeldt». Det var i den debatten en lærer fra Drammen omtalte Simon Malkenes som en lærernes «superhelt».

Les også: «Da jeg sto på jobb klokken 02.00 var jeg ikke irritert på skolen. Jeg var forbannet.»

«B banner og roper»

Nå var det ikke sånn at Simon Malkenes var en fullstendig ukjent lærer som helt ut av det blå ble invitert til «Dagsnytt Atten» for å ta et oppgjør med konsekvensene av inntakssystemet i Osloskolen. De som har fulgt med i norsk skoledebatt de siste årene, vet at Malkenes lenge har vært kritisk til skolesystemet, og en synlig samfunnsdebattant. Han har vært ansatt som lærer ved Ulsrud videregående skole siden 2005, men ved siden av har han blant annet skrevet to bøker om konspirasjonsteorier, apokalypse og høyreekstrem retorikk og en om klasseledelse. Mest kjent er nok boka «Bak fasaden i Osloskolen» (2014), der han kritiserer markedstenkning og målstyring i norsk skole. Han er administrator for Facebook-gruppa ved samme navn, og der går Malkenes-debatten fortsatt høyt.

Det var jo derfor ikke så rart at nettopp han ble invitert til «Dagsnytt Atten» denne dagen i mars. Det var godt kjent på forhånd at Simon Malkenes mener inntakssystemet i Oslo, med «fritt skolevalg», kun med karakterer som kriterium, kombinert med stykkprisfinansiering, fører til vinner- og taperskoler i Oslo. På søkertoppen troner de populære skolene med høyt karaktersnitt, som Elvebakken, Lambertseter og Nydalen. Nederst finner man skoler som Bjørnholt og Hersleb. Aller nederst i år finner vi Ulsrud, Simon Malkenes’ egen arbeidsplass. Han var invitert til studio fordi han skulle fortelle om sine erfaringer med å undervise i klasserom der krevende og sårbare elever er samlet. Malkenes hevder at elever ved skolene nederst på inntakslisten i større grad sliter faglig, har dårlig økonomi, uro hjemme, og at noen er fysisk utagerende. Enkelte har ikke fullført ungdomsskolen. Men det som gjorde at debatten tok fullstendig fyr, var som kjent måten Malkenes ville illustrere sin klassehverdag på. Han framførte et slags «haikudikt» som sa: «B banner og roper. M vandrer. R har ikke gjort noe hittil i dag».

Les også: «Tybring-Gjedde tar historiebegrepet i sin munn med selvsikkerhet»

Aldri opplevd maken

Etter dette skjedde ting på løpende bånd: Elevene hans følte seg krenket, og skrev innlegg i Aftenposten. Ledelsen ved Ulsrud åpnet sak mot ham for å se om han hadde brutt opplæringsloven. Malkenes fikk massiv støtte i offentligheten, men også kritikk. Så utviklet debatten seg til å bli en debatt om ytringsfrihet for lærere, skolen avsluttet saken mot ham, men ga ham en tilrettevisning, Malkenes beholdt jobben, mottok en varslerpris, og ble sykmeldt.

Men han fortsetter å motta støtteerklæringer, nå sist fra et samlet lærerkollegium ved Holtet videregående skole, og Malkenes-debatten går fortsatt.

– Debatten lever sitt eget liv nå. Alle mener noe om alt og alle. Akkurat nå føler jeg at jeg har sagt mitt. Men jeg holder meg oppdatert, og dette har blitt en veldig kjærkommen og veldig, veldig bra debatt. Jeg er så glad for det, sier Malkenes, som fortsatt sitter her og myser mot sola ved Nøklevann.

– Jeg føler jo at jeg har fått unison støtte. Jeg har aldri opplevd maken! Jeg tror det er 16 eller 17 aviser som støtter meg på lederplass. Jeg tror det blåser nye vinder nå, og jeg tror det vil bli forandring, sier Malkenes fornøyd.

– Men her sitter du og er sykmeldt?

– Ja, jeg har tenkt litt på hvordan jeg skulle fortelle deg dette. Men det tok altså 44 dager før saken mot meg på Ulsrud ble avklart. Ved siden av saken, kom den enormt store medieoppmerksomheten, jeg måtte sette mobilen min i flymodus for å få litt fred. I tillegg jobber jeg nesten 140 prosent, jeg fikk ansvaret for en ekstra klasse til før jul, forteller Malkenes.

– En vanlig reaksjon på et slikt press er nok at spenningsnivået stiger, verden blir mer uforutsigbar og en kjenner at en ikke lenger kontrollerer og har oversikt over ting som angår en sjøl. Jeg brukte mye krefter på å skaffe meg en slik oversikt, slik at verden ble forutsigbar for meg. Når saken var avsluttet var jeg utladet, sier Malkenes.

Les også: Ingen personalsak mot frittalende lektor i Oslo

– Ble helt blankt i hodet!

Han forteller om den dagen han skulle undervise klassen sin i historie. Dagens tekst var «krigen mot terror», et tema Malkenes kan ut og inn.

– Mens jeg sto der og snakka til klassen min, så husket jeg plutselig ikke hva jeg skulle si. Det ble helt blankt i hodet! Jeg forklarte det til elevene mine: «Nå husker jeg ikke hva jeg skal si». Like etter var det over, og jeg fortsatte undervisningen. Men det var da jeg skjønte det: Nå trenger jeg å lade batteriene. Nå må jeg hente meg inn igjen. Jeg kan jo ikke undervise heller, når jeg ikke husker hva jeg skal si?

– Det blir litt kjedelig for elevene dine?

– Ja, ikkje sant! Jeg tror hodet mitt ble fullt, det var fullstendig overload. Jeg greide ikke konsentrere meg i jobben, og koble ut «saken». Men dette er ikke dramatisk! Det handler om å få tømt hodet. Lade batteriene litt.

– Hva gjør du disse dagene?

– Tja, jeg står opp med ungene, får dem av gårde. Så løper jeg her i skogen med bikkja en time eller to. Så er det hjem igjen. Jeg sover mye. Hviler. Det hjelper også at jeg har vært mye i media før, at jeg vet hvordan dette funker. Jeg har fått masse støtte, og lite negativ kritikk. Jeg forstår godt at de bryter sammen, de som kommer opp i en mediestorm og bare får negativ kritikk.

– Men du har fått negativ kritikk og?

– Ja, jeg har blant annet blitt beskyldt for å «svartmale» og «demonisere» skolesystemet. Og å drive med hets.

– Noen lærere sier at det bare er du som ikke fikser jobben din i klasserommet?

– Ja, jeg vet det. Det blir en slags dynamikk her. Når noen forteller om noe upopulært og kontroversielt, så er det lett at det som blir fortalt blir gjort til å handle om negative egenskaper ved den som forteller. Man flytter fokus fra sak til person, sier Malkenes, som også er kjent med at det er lærere som sier de er enige med ham i sak, men at de ikke likte at han brukte elevene sine som eksempler på «Dagsnytt Atten».

– Angrer du på «haikudiktet»?

– Ja og nei ... Det er veldig dumt at elever blir lei seg, særlig når det er læreren som har gjort dem lei seg. På en annen side: Elever kan også bli støtt. Jeg har for eksempel hatt elever som blir støtt når jeg underviser om Darwin, og dermed antyder at det ikke var Gud som skapte verden.

– Ville du gjort det samme om du skulle i «Dagsnytt Atten» i morgen?

– Det vet jeg ikke. Poenget mitt var å fortelle hvordan det var i det klasserommet, og tilfeldigvis ble dette den måten jeg gjorde det på. Som lærer syns jeg det var helt praktfullt at elevene mine skrev innlegg i Aftenposten. De brukte sin ytringsfrihet og deltok i den offentlige debatten. Hadde ikke disse kule elevene mine skrevet i avisen, hadde vi ikke hatt den utrolig nødvendige debatten vi har nå. Det var et lykkelig utfall av noe som skjedde ved tilfeldighetenes spill. Det får meg til å tro at de elevene kommer til å gjøre det bra til eksamen, selv om jeg er sjukmeldt.

Les også: «Det kunne vært interessant å høre Stavrums oppfatning av hva rasisme er.»

Stille og fredelig

Apropos tilfeldighetenes spill. Det var de som gjorde Simon Malkenes til lærer, hevder han. Det var ikke slik at han som liten gutt hjemme i Florø gikk rundt og drømte om å bli lærer når han ble stor. Jo da, faren hans var både lærer og rektor, og både mor og mormor har jobbet litt som lærere. Selv var han en pliktoppfyllende elev som var flink i flere fag, men ikke i alle. Han lærte fort, og tok tingene lett, og var derfor ikke vant til å måtte jobbe og gjøre lekser. Det fikk han merke på videregående, da nyttet det ikke lenger å gjøre lekser i all hast lenger.

– Jeg var langt fra noen spektakulær elev på videregående, sier han, som tviler på at han hadde karakterer gode nok til å komme inn på «toppskolene» i Oslo i dag. Men på den tida var Malkenes allerede godt i gang med å dyrke sine store lidenskaper her i verden: Fotball, musikk og litteratur. Som tenåring ble det mye Metallica, men har også sansen for alt fra svenske viser, country, britpop, irsk folkemusikk, Neil Young, Bob Dylan og Tom Waits (Han har vært på hele ni Tom Waits-konserter i sitt liv).

– Jeg hører på så masse musikk at det nesten er skadelig! Men det er årstidsvariasjoner, sier Malkenes, og forteller litt om årets gang på Bøler: Når han ser den første snøen falle, må han alltid høre låten «Joey» av Bob Dylan. Om vinteren blir det litt dystert, med mye Nick Cave og metal. Men nå, som våren er her, blir det fort britpop, country og lange gitarsoloer av Neil Young.

– Hva passer akkurat nå, her ved det fine vannet?

Malkenes blir alvorlig. Tenker seg tydelig godt om.

– Her er det så stille og fredelig, det kan aldri blåse skikkelig opp til storm her ... Jo, du vet pappaen til Emil? Allan Edwall? Han har en nydelig vise som heter «Den lilla bäcken». Den hadde passet fint her, sier kystgutten fra Florø, som mener det nærmest ligger i hans vestlandske gener å føle seg tiltrukket av irsk folkemusikk og Evert Taube.

– Nordsjøen, veit du, sier han, og nikker vitende.

– Komme seg heim og ut på sjøen og synge høgt.

Les også: «Ketil Solvik-Olsen er den mest overvurderte samferdselsministeren i nyere tid.»

Så det e` ikkje nokke kjekt

Han reiser fortsatt «heim» til Florø på ferie. Faren er pensjonist og bor der fortsatt, mens moren hans døde av kreft bare 54 år gammel. Det tok bare noen få måneder fra hun fikk diagnosen til hun døde. Det er noen år siden nå.

– Det var tungt. Vi mista ei bestemor der. Så det e` ikkje nokke kjekt, sier Malkenes.

Av bøker er det særlig Knut Hamsun som har fascinert Simon Malkenes. Særlig «Pan», og «Paa gjengrodde stier». Men da han skrev hovedoppgaven sin på almenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen i sin tid, handlet det om science fiction-filmen «Blade Runner» fra 1982, en film han har sett over 200 ganger. Til enhver tid ligger det bøker strødd rundt i rekkehuset på Bøler, mest sakprosa og faglitteratur, ettersom Malkenes føler han fikk en «overdose skjønnlitteratur» da han en tid var bokanmelder. Men han jobber med å finne veien tilbake.

– Jeg har skjønt det, at veien til et godt liv, det er lesehastighet. Da får du lest jævlig masse bra, påpeker Malkenes, som altså aldri begynte på lærerskolen. Tilfeldigvis ble det til at han tok vikartimer på ulike skoler i studietiden studerte. Det ble to år på Manglerud videregående skole. Først i 2004 tok han praktisk-pedagogisk utdanning, fikk rett til å kalle seg lektor, og plutselig var han liksom blitt lærer. I 2005 ble han ansatt på Ulsrud videregående skole, og for cirka 10 år siden ble han tillitsvalgt for første gang. Det var da han begynte å ane at ting ikke var som de burde være i det norske skolesystemet.

Les også: «Vi må spørre oss hvilket samfunn vi ønsker å bygge for våre ungdommer og konfirmanter.»

– Det syns jeg er så vakkert

Og det kan komme nye Malkenes-debatter. Han holder på å ferdigstille en faglig debattbok, som skal handle om norsk skole, og det som har skjedd der de siste fire årene etter at hans «Bak fasaden i Osloskolen» kom ut. Boka retter et kritisk og analytisk blikk på norsk skole, men forteller også om de mange henvendelsene han har fått fra lærere over hele landet. Det kommer også et kapittel som handler om det han har opplevd de siste to månedene, etter den berømte ««Dagsnytt Atten»»-sendingen i mars.

– Jeg tror den boka kan bli en øyeåpner, sier Malkenes, som også har fått tilsendt bøker fra vilt fremmede mennesker. En var en norsk oversettelse av Focaults «The Courage of Truth». Der heter det at den som bør ha vilje og mot til å fortelle sannheten, er nettopp læreren. For det er ham du skal overlate barnet ditt til.

– Det syns jeg er så vakkert. Du vil jo sende barnet ditt et sted du vet er bra. Men hva skjer den dagen du begynner å tvile på det? Jeg har møtt foreldre som tviler på at skolen er bra for ungene deres.

– Kommer du til å fortsette å være lærer i framtida?

– Ja, men jeg sier ikke at det er mitt eneste kall i livet, å være lærer. Jeg kunne godt tenke meg å skrive flere bøker. Når jeg er ferdig med den debattboka, har jeg lyst til å skrive om myter og fortellinger fra kysten.

– Det hørtes da mye fredeligere ut enn norsk skolepolitikk?

– Ja. Jeg tror ikke det blir så mye sjukmelding av det!

Vi tar skogsstien fra Nøklevann tilbake til Bøler, og Simon Malkenes slår følge med oss på T-banen ned til byen. (Hunden Kazan må pent bli hjemme). Vi stopper et øyeblikk på Ulsrud stasjon, og på perrongen står noen Ulsrud-elever. De vinker og ler når de ser ham, læreren.

– Hei! Du skulker! roper en av dem lattermildt.

T-banen kjører videre.

– Var det dine elever?

Simon Malkenes smiler.

– Ja. Det var mine elever.

Les også: Inga Marte Thorkildsen: – Det kan eksistere et misforstått syn der ledere forventer lojalitet til seg selv

Fem favoritter

Musikk: Country, viser, britpop, irsk folke­musikk, Neil Young og Bob Dylan.

Film: «Blade Runner» (1982) og David Lynchs «Wild at Heart» (1990).

Litteratur: Knut Hamsuns «Pan» må nevnes her.

Mat: Sjølfanga krabber.

Sted: Vakre Vetvika i Bremanger (i Sogn), der moren min er fra.

Saken ble først publisert på Dagsavisen.no