For Marianne (24) er det kun Volvo som gjelder

Marianne og "femåførr`n" som hun har satt i stand. Til tross for at hun bare er 24 år har hun hatt flere Volvoer. Foto: Privat.
Marianne og "femåførr`n" som hun har satt i stand. Til tross for at hun bare er 24 år har hun hatt flere Volvoer. Foto: Privat.
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Litt møkk under neglene er null stress for meg ...

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Volvo PV var nok den første. Siden fulgte de på som perler på en snor. Amazon, 140, 240, 740, 850, for å nevne noen. Disse bilene har det til felles at de startet livene sine som trygge og fornuftige familiebiler for de litt bemidlede i det øvre sjiktet av middelklassen. Siden fortsatte de gjerne som gode bruktbiler en gang eller to, for de ikke fult så bemidlede.

Etter det har uvanlig mange av disse Volvoene vi nevnte ovenfor fått et liv som ungdomsbiler.

Slik er det også med Volvo 240-stasjonsvogna til 24 år gamle Marianne Angelica Husum fra Brumunddal, nord for Hamar.

– Det er noe helt eget ved «femåførr’n» som jeg kaller den. Jeg elsker sjarmen det er å kjøre rundt i den, og den får en del lange blikk og oppmerksomhet, forteller Marianne.

Og legger til at en av favoritturene er nordover ­Gudbrandsdalen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ja, jeg må si det altså. Der er det bare helt nydelig. Så da koser vi oss, både jeg og «femåførr’n».

Volvo har i en årrekke vært en del av ungdomskulturen. Det har bidratt med mange Volvo-entusiaster. Foto: Privat.
Volvo har i en årrekke vært en del av ungdomskulturen. Det har bidratt med mange Volvo-entusiaster. Foto: Privat.

Rusten og småsliten

Bilen er forresten en av de siste i 240-serien. Nærmere bestemt en 1993-modell 240 SE, som ble registrert så sent som i mai -93. Bare kort tid før produksjonen av 240 opphørte.

– Da jeg kjøpte den vårparten i 2015, hadde den gått rundt 380.000 kilometer og var både ganske rusten og generelt småsliten, forteller Marianne.

– Men jeg så at den hadde potensial, og ettersom det å få møkk under neglene er null stress for meg, satte jeg bare i gang. Det første jeg gjorde var å få tatt en EU-kontroll. Det ble bare noen få, små mangler som jeg fikset fort, så var det i orden.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Etter det begynte jeg med rusten. Ettersom jeg ikke er så flink til å sveise, fikk jeg hjelp til det, men ellers har jeg gjort det meste selv. Både dører, panser, forskjermer og frontplata ble skiftet. Siden fortsatte jeg med å bytte foringer, bremser, forstillingsdeler og en del annet småplukk. Så nå er den i veldig god stand, sier den driftige unge damen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her gjemmer det seg faktisk en ekte Volvo-klassiker

Marianne er en dame som ikke er redd for møkk under neglene – hun skrur mye selv. Foto: Privat.
Marianne er en dame som ikke er redd for møkk under neglene – hun skrur mye selv. Foto: Privat.

Alltid mye Volvo

Nå har Volvoen passert 420.000 kilometer og går som ei klokke, men Marianne skulle gjerne hatt litt mer motor. Med 116 hestekrefter er den ikke akkurat noen rakett.

– Den opprinnelige planen var at den skulle bli hvit og fin igjen. Men hvit er både ganske vanlig og litt kjedelig. Så etter å ha grublet lenge og vel, ble den altså militærgrønn. Den første fargen jeg fikk ble jeg ikke fornøyd med, så den ble lakkert en gang til. Heldigvis! For jeg elsker bare den fargen den har nå, sier Marianne fornøyd!

– Hva får så en ung, vakker kvinne til å holde på i garasjen med en gammel Volvo, kveld ut og kveld inn? Vi er vel neppe de eneste som lurer på det.

– Jeg har nok alltid vært litt gutte-jente, røper ­Marianne.

– Jeg hadde selvfølgelig Barbie-dukker slik som andre jenter, men jeg likte vel så godt å være med pappa ut i ­garasjen. Da mekket jeg på sykkelen min, mens han skrudde bil. Etter hvert fikk jeg lov til å skru litt på bilene også, så ballet det bare på seg. Nå blir jeg nesten litt rastløs om jeg ikke skrur bil på noen dager …

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Dessuten hadde vi Volvo da jeg var liten. Først en 142, så en 240. Det har alltid vært mye Volvo i familien. Jeg var også med pappa på en del blitreff i oppveksten. Så det har liksom bare blitt slik …

Les også: Denne skulle vært oppfølgeren til P1800

Slik så "femåførr`n ut da Marianne kjøpte den. Små-sliten ... Foto: Privat.
Slik så "femåførr`n ut da Marianne kjøpte den. Små-sliten ... Foto: Privat.

Det skal bli flere​

Tro heller ikke at dette er hverken den første, siste eller eneste Volvoen Marianne har.

– Nei da, jeg har en 1973-modell 142 også. Den er litt slik langtidsprosjekt, forklarer Marianne, uten å røpe mer. Den første Volvoen fikk hun da hun var 13 år.

– Oj, tenk at det er over ti år siden, sier hun og ler…

– Det var forresten en svart og hvit 142, så fulgte jeg opp med en svart og rosa 740, jeg har også hatt en 850 og en annen hvit 240, før den grønne jeg har nå. Så det har da blitt noen, sier hun litt ettertenksomt.

Og så slår hun fast at det nok skal bli flere:​

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ja, jeg skulle veldig gjerne hatt en rød, strøken og original 240 stasjonsvogn. Nyere enn 1990, for da har de den bakluka jeg liker best, sier den erfarne Volvo-jenta.

Bilen er en 1993 modell SE og en av de siste 240-ene som ble bygget. Foto: Privat.
Bilen er en 1993 modell SE og en av de siste 240-ene som ble bygget. Foto: Privat.

Kostet mer enn litt

– Men det var dette med penga, da. Og tiden. Og plassen. Men det blir flere Volvoer. Om jeg måtte kjørt noe annet enn Volvo så kunne jo en 1955-modell Cadillac Coupe Deville, vært «innafor», mener Marianne.

Det at bilen ikke er helt original har hun ikke fått så mange kommentarer på.

– Neeei, tror ikke jeg har fått noen jeg, sier hun, og drar litt på det mens hun tenker etter. Nei det har jeg faktisk ikke, konkluderer hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er nå uansett min bil og jeg som bestemmer over den. Okei – den er kanskje litt rufsete i uttrykket og kanskje litt rånete i noens øyne. Men jeg liker den som den er nå, jeg er redd for den og passer godt på den. Dessuten er den i veldig god stand og endringer som senkesett etc. er ført inn i vognkortet, forklarer hun videre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det har kostet mer enn litt å sette den i stand. Dette er faktisk en bil som kunne gått til hugger’n om ikke jeg hadde forbarmet meg over den. Som familiebil var den definitivt ferdig. Så om den skulle ha et videre bil-liv, så var det enten som såkalt ungdomsbil, eller et original­prosjekt. Det siste er fortsatt fult mulig. Bilen er ikke ødelagt av meg. Snarere tvert i mot. Til tross for at den har gått 420.000 kilometer er den i bedre stand enn på mange år akkurat nå.

Volvo Amazon: Denne la grunnlaget for Volvos suksess

Både Marianne og Volvoen er ganske vanlig syn langs veiene i Mjøsområdet. Foto: Privat.
Både Marianne og Volvoen er ganske vanlig syn langs veiene i Mjøsområdet. Foto: Privat.

Historien gjentar seg

– Dessuten tror jeg at mange av de som nå eier en fin Volvo Amazon 123 GT eller en strøken Volvo PV Sport, kanskje er de samme som kjørte trimmet Mini, ­ombygget VW Boble eller Amazon med på-poppet scoop på ­panseret, gangstercap, stor bakspoiler og baklamper fra Volvo 145 på 70- og 80-tallet. Slik sett så er det vel bare historien som gjentar seg, tror Marianne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi vil tro det er flere som kjenner seg igjen i det siste resonnementet. For slik har det vært og la oss også håpe at det blir slik framover, selv om det er litt vanskelig å se for seg nye Volvo V90 eller XC60 som rånerbil akkurat nå.

Men den dagen Volvo ikke lenger er en del av ungdoms­kulturen, tror vi faktisk at de har mistet noe underveis. Nettopp ungdomskulturen har skapt mang en Volvo-entusiast. 24 år gamle Marianne Angelica er et veldig godt eksempel på akkurat det.

Husker du denne Volvo-klassikeren?

Vil du lese mer om klassisk Volvo?

Da bør du bestille vårt magasin VolvoKlassiker! Det byr på 100 sider om kun én ting: Nemlig klassisk Volvo. Fra starten i 1927, og helt opp til 2000-tallet. Reportasjer, intervjuer, bildeserier, småstoff og kuriosa.

Saken ble først publisert på Broom.no