Dandridge ble i 1954 den første fargede kvinne nominert til Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle. Foto: DoctorMacro
Dandridge ble i 1954 den første fargede kvinne nominert til Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle. Foto: DoctorMacro

Ikonet: Dorothy Dandridge

«Den sorte Marilyn»: – Hadde jeg vært hvit, ville jeg erobret verden

Dandridge ble i 1954 den første fargede kvinne nominert til Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle. Foto: DoctorMacro

På papiret hadde Dorothy Dandridge alt som trengtes for å nå toppen i Hollywood. Om det bare ikke hadde vært for hudfargen.

I sin samtid ble Dorothy Dandridge hyllet som en av verdens fem vakreste kvinner, ofte omtalt som «den sorte Marilyn Monroe». Med sin praktfulle sangstemme sørget hun for utsolgte jazzkonserter på legendariske The Cotton Club og The Mocambo, og hennes ubestridte skuespillertalent gjorde henne til den første fargede kvinnen nominert til Oscar for beste hovedrolle i «Carmen Jones».

Likevel endte Dorothy Dandridge opp som et av filmmetropolens mest tragiske ofre.

Startet som drapskvinne

9. november 1922 gjorde en ny verdensborger sin entré på et sykehus i Cleveland i USA. Foreldrene var blitt separert fem måneder tidligere og Dorothy Jean Dandridge var knapt fire år gammel da moren formet sang-og-dans-duetten The Wonder Children.

De neste fem årene turnerte Dandridge og hennes to år eldre søster Vivian sørstatene under streng og fysisk irettesettende ledelse av morens kvinnelige kjæreste, Geneva Williams. Skolegangen kom i andre rekke.

I 1930 flyttet den lille familien til Hollywood, og fire år senere gjenoppsto søster-duoen under navnet The Dandridge Sisters. De opptrådte på en rekke høyprofilerte nattklubber som The Cotton Club, men etter å ha gjort små filmopptredener begynte Dorothy Dandridge å få smaken for skuespilleryrket.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: Sammen med The Nicholas Brothers fremfører Dandridge «Chattanooga Choo Choo» i filmen «Sun Valley Serenade» i 1941. Harold Nicholas skulle senere bli hennes første ektemann.

Hennes første krediterte filmrolle kom som morderske i «Four Shall Die» i 1940, uten at den gjorde nevneverdig for den videre filmkarrieren. To år senere giftet hun seg med underholdningsartisten Harold Nicholas, og i 1943 fikk de datteren Harolyn Suzanne. Dessverre viste det seg at datteren var hjerneskadet og trengte konstant pleie. Ekteskapet skrantet og i 1951 var skilsmissen et faktum.

Les også: Marilyn Monroe - ikonet som aldri går av moten

Tarzans jungeldronning

Det var ikke store valgmulighetene dersom du var farget skuespiller i Hollywood på 1940- og 1950-tallet. De fleste rollene falt inn i en av to kategorier:

  1. Rollen som tjener: Barnevakt, hushjelp, butler, gårdsarbeider eller togportør. Disse karakterene fikk sjelden lang tid på lerretet og er gjerne begravet under et tykt lag med stereotypier.
  2. «Eksotiske» roller som assosierte den svarte mannen eller kvinnen med jungelen, dyreliv og destruktiv seksualitet. Levetiden deres var ofte kort, kanskje for å understreke moralen om at sex er synd.

Dandridge nektet å gjøre stereotypiske svarte roller, noe som begrenset hennes filmtilbud betraktelig.

Hun fikk mindre roller overfor John Wayne i «Lady From Louisiana» og Gene Tierney i «Sundown», men ironisk nok var det rollen som jungeldronning - for ikke å nevne hennes minimale påkledning - i «Tarzans og våpensmuglerne» i 1951 som gav henne størst oppmerksomhet.

(Saken fortsetter under)

Dorothy Dandridge fotografert i mars 1952 under en konsert i New York. Til tross for at hun var svært populær sangerinne, spilte hun inn bare noen få sanger på vinylplate. Foto: AP/Ed Ford
Dorothy Dandridge fotografert i mars 1952 under en konsert i New York. Til tross for at hun var svært populær sangerinne, spilte hun inn bare noen få sanger på vinylplate. Foto: AP/Ed Ford

Fikk ikke snakke med publikum

Parallelt med filmkarrieren ble hun en ettertraktet sangerinne og Dandridge ble første svarte kvinne til å opptre på det legendariske hotellet Waldorf Astoria i New York.

Men heller ikke på sangscenen kunne Dandridge unslippe rasismen som rådet i USA på denne tiden: Etter opptredenr hadde hun «forbud» mot å snakke med noen av publikum. Hun kunne heller ikke bruke heisen, hotellets lobby eller svømmebassenget.

Selv hotellbadene var forbudt område for henne på grunn av hudfargen hennes, og garderoben var i beste fall et lagerrom.

Samtidig som hun ble dypt såret av denne forskjellebehandlingen, hatet Dandridge det faktum at hennes vakre ytre åpnet dører som ellers var låst for andre svarte sangere.

– Ella Fitzgerald er en av de mest talentfulle menneskene i verden, og det sårer meg at hun ikke kan jobbe på de samme stedene som meg. Hun er ikke sexy, mennene i publikum ønsker ikke å ta henne hjem og gå til sengs med henne. Likevel synger hun av hele sitt hjerte for en tredjedel av pengene de betaler meg, sa hun engang til en venn.

Så kom «Carmen Jones».

Les også: «Kjærlighetsgudinnen» som mistet alt

– Ødeleggende sexgudinne

I det musikalske melodramaet fra 1954 er handlingen i Bizets «Carmen» flyttet fra spanske Mèrimèe til Jacksonville i Florida. Filmmusikalen ble regissert av Otto Preminger, hadde utelukkende svarte skuespillere, og i hovedrollen møter vi Dorothy Dandridge som en intens, men noe humørsyk Carmen i rødt skjørt.

I boken «1001 filmer du må se før du dør» fra 2003, skriver film- og musikkritiker Ernest Hardy at «Carmen Jones» først og fremst er Dadridges film fra begynnelse til slutt.

– Hennes Carmen er en av de villeste, mest ødeleggende sexgudinner som noen gang er vist på film.

– Hennes overlegne, katteaktige gange, en kropp med kurvene på de rette stedene, lynende blikk og en blanding av begjær og forakt for mennene som sitter i hennes garn, blir til sammen en overnaturlig skapning. Hun leverer en kraftfull prestasjon som hever en ypperlig film opp til klassisk nivå, mener Hardy.

(Saken fortsetter under)

VIDEO:Trailer for «Carmen Jones», der Dandridges sangstemme ble dubbet av den hvite operasangerinnen Marilyn Horne.

«Carmen Jones» åpnet til strålende kritikker og sterke salgstall. Dandridge ble hyllet for sin innsats, over natten ble hun et av Hollywoods første afroamerikanske sexsymboler. I november samme år ble hun første fargede kvinne til å pryde forsiden på magasinet Life.

Les også: Måtte velge mellom filmkarriere og drømmemannen

Tvunget til abort

«Carmen Jones» ble en internasjonal kinosuksess og da Oscar-nominasjonene ble lest opp året etter, skapte Dandridge historie ved å bli den første fargede kvinnen til å bli nominert til pris for beste kvinnelige hovedrolle. Hun tapte til slutt for Grace Kelly, men Dandridge var allerede en sensasjon.

Dandridge ble ansett som et farget motstykke til Marilyn Monroe, og i likhet med sitt blonde motstykke skulle også hennes karriere og privatliv utvikle seg til et eneste stort kaos.

(Saken fortsetter under)

«Carmen Jones» har kun afro-amerikanske skuespillere i samtlige ledende roller, noe som i sin tid ble sett på som et fremskritt. Her ser vi Dandridge i en scene med Harry Belafonte.
«Carmen Jones» har kun afro-amerikanske skuespillere i samtlige ledende roller, noe som i sin tid ble sett på som et fremskritt. Her ser vi Dandridge i en scene med Harry Belafonte.

Mens hun filmet «Carmen Jones», innledet Dandridge et forhold med regissør Preminger som varte i fire år. I 1955 ble hun gravid, men ifølge forfatteren Marcie Bianco ble hun presset av filmstudioet til å ta abort.

Da hun innså at Preminger aldri ville skille seg fra sin kone, avsluttet Dandridge forholdet.

Otto Preminger. Foto: AP
Otto Preminger. Foto: AP

Når suksessen er et faktum, handler det gjerne om å smi mens jernet er varmt for å kunne få så mye som mulig ut av muligheten som har åpenbart seg. Dandridge så for seg at filmrollene skulle stå i kø etter Oscar-nominasjonen, men filmselskapet var ikke i stand til å finne et prosjekt der hun kunne innta kinolerretet stilt overfor en hvit mannlig skuespiller.

I tiden etter «Carmen Jones» rådet Preminger henne til å ikke velge annet enn hovedroller, et råd hun senere angret dypt at hun hørte på. Blant annet takket hun nei til rollen som Tuptim i filmmusikalen «The King and I». I ettertid anså Dandridge dette avslaget som begynnelsen på nedgangen.

Les også: Barnestjernen som endte i ukjent uteliggergrav

Trakassert til tårer

Etter tre års fravær fra filmlerretet, kom Dandridge omsider tilbake i 1957 med en birolle i «En øy i solen», en film som handler om raserelasjoner og som skildrer kjærlighet mellom hvite og svarte.

«En øy i solen» skapte kontroverser før den kom på kino ettersom Dandridges karakter har et forhold til en hvit mann og Harry Belafonte faller for en hvit kvinne, men filmen ble en av årets største kinosuksesser.

I 1959 spilte hun mot Sidney Poitier i den romantiske musikalen «Porgy and Bess» som skulle bli hennes første hovedrolle siden «Carmen Jones».

Så overtok Preminger registolen og han viste ingen nåde overfor sin tidligere elskerinne som hadde dumpet ham. Med jevne mellomrom fikk han henne til å gråte på filmsettet, gjerne med så mange kolleger som mulig til stede.

(Saken fortsetter under)

Dorothy Dandridge og Harry Belafonte i en scene fra «Island in the Sun», som i 1957 skapte kontroverser for å vise kjærighetsforhold mellom hvite og svarte. Foto: AP
Dorothy Dandridge og Harry Belafonte i en scene fra «Island in the Sun», som i 1957 skapte kontroverser for å vise kjærighetsforhold mellom hvite og svarte. Foto: AP

Både Poitier og Dandridge ble nominert til Golden Globe for innsatsen, men filmen ble en økonomisk fiasko og er i dag nærmest utilgjengelig. Skuespillerkarrieren sto på stupet og i 1962 gjorde Dandridge det som skulle vise seg å bli hennes siste rolle, i krimserien «Cain's Hundred».

Les også: Arven etter Walt Disney

Som en karusell ute av kontroll

Dorothy Dandridge synger i det som skulle bli hennes siste rolle, i en episode av TV-serien «Cain's Hundred» (1962)
Dorothy Dandridge synger i det som skulle bli hennes siste rolle, i en episode av TV-serien «Cain's Hundred» (1962)

I 1959 giftet Dandridge seg med restauranteieren Jack Denison som ikke var redd for å slå sin kone og tvinge henne til å opptre i hans middelmådige lokaler, noe som i sin tur senket markedsverdien hennes med flere hakk. Innen hun skilte seg fra ham tre år senere, hadde han tapt store deler av formuen hennes.

Sett utenfra kan det virke som Dorothy Dandridge hadde gått om bord på en karusell ute av kontroll, uten mulighet til å kunne komme seg av igjen med helsa i behold:

På samme tid som hun skilte seg, oppdaget hun at et prosjekt hun hadde investert store summer i, i virkeligheten var ren svindel. Hun ble slått personlig konkurs, tvunget til å selge sitt storslagne Hollwood-hjem, utviklet alkoholproblem og måtte plassere datteren på et statlig drevet mentalinstitutt.

Les også: Fryktløse filmheltinner

Den kryptiske telefonen

Los Angeles USA, 1965: Dandrige bestemmer seg for at nok er nok - det er på tide å få livet tilbake på skinnene igjen. Hun sikrer seg internasjonale konsertbookinger og begynner å øve på sitt store comeback. 8. september det året har hun en lengre telefonsamtale med sin eks-svigerinne før hun avslutter med en kryptisk hilsen:

– Uansett hva som skjer, vet jeg du vil forstå.

Flere timer senere blir den 42 år gamle kvinnen funnet naken og død på gulvet i leiligheten av sin manager Earl Mills. Dødsårsaken blir først forklart med overdose av antidepressiva, men litt senere slår rettslegen i Los Angeles fast at dødsårsaken skyldtes en sjelden form for blodpropp.

Etter en privat minneseremoni, ble Dandridge kremert og asken hennes plassert i «Freedom Mausoleum» ved Forest Lawn Memorial Park i Los Angeles.

Les også: Kjendisjakt blant gravstøtter og mausoleer

Hyllet i historisk tale

I 1998 produserte HBO TV-filmen «Introducing Dorothy Dandridge», med Halle Berry i hovedrollen som Dandridge. Berry høstet flere priser for innsatsen, blant annet Emmy og Golden Globe, og i 2002 skulle hun skape filmhistorie da hun ble den første fargede kvinnen til å vinne Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for «Monster's Ball».

Med gråten i halsen og Oscar-statuetten trygt i sine skjelvende hender, benyttet Berry muligheten til å takke kvinnene som hadde gått opp stien for henne.

– Dette øyeblikket er så mye større enn jeg. Dette øyeblikket er for Dorothy Dandridge, Lena Horne, Diahann Carroll.

– Det er for alle navnløse, ansiktsløse, fargede kvinner som nå har en mulighet fordi døren i kveld er blitt åpnet.

Halle Berry ble i 2002 første fargede kvinne til å motta Oscar for beste hovedrolle. I talen takket hun blant annet Dorothy Dandridge for å tråkket opp veien for henne. Foto: AP Photo/Kevork Djansezian
Halle Berry ble i 2002 første fargede kvinne til å motta Oscar for beste hovedrolle. I talen takket hun blant annet Dorothy Dandridge for å tråkket opp veien for henne. Foto: AP Photo/Kevork Djansezian

Kilder: Wikipedia, IMDB.com, TheHairspin, «1001 filmer du må se før du dør» (Steven Jay Schneider, 2003), «Dorothy Dandridge: Little Girl Lost»(1999), Ebony, BlackFilm, Vanity Fair