– Det må være lov å dumme seg ut i Norge

«Svart blod! Svart blod!» remjer Jarle Aabø (55). Vi sitter midt i restauranten. Gitarriffene uler fra Aabøs iPhone, men den lett foroverlente kelneren som kommer løpende med hovedretten virker helt uberørt av uvesenet. Sannsynligvis er de vant til Aabø på Lille Saigon. Dette er en av den mat- og musikkelskende PR- og kriserådgiverens favorittrestauranter. Han har tråkket ned dørstokken her helt siden gamle dager, da det holdt til en strippebule vegg-i-vegg. Ifølge Aabø var akkurat det noe som fikk hans selskap til å himle litt med øynene, men det gikk visstnok fort over så snart de fikk satt tennene i restaurantens himmelske vårruller. I dag er det Dagsavisen som får sitte til bords med helvetesmakta, bokstavelig talt, og lytte til smakebiter fra Aabøs musikalske univers. Aabø jobber nemlig med noen nye låter – ja han gir ut musikk – og denne gang nøyer han seg ikke med noen sarte kjærlighetsviser, nei. Nå blir det reinspikka svartmetall, for satan. Men, la oss starte med begynnelsen.

Les også: Rødgrønn boikott av Jarle Aabø

Vårt bekjentskap gikk tregt i starten. Da undertegnede ringte herr Aabø forrige uke var han skeptisk. I cirka 30 sekunder.

– Hva er din agenda? Du, jeg er gammel journalist, når du vil snakke med meg vet jeg at du har en agenda.

Undertegnede fikk lirt av seg at han skulle være et slags fenomen som verden er nysgjerrig på, og til tross for at det lyder helt på trynet takket han sjenerøst ja til en prat. Nå var fenomen-påstanden ingen direkte løgn. Siden Jarle Aabø sluttet i en anstendig jobb som journalist for Dagens Næringsliv til fordel for blogging og PR- og kommunikasjonsbransjen, har han og hans kommentariat klart å dra i gang debatter der stemningen tidvis er så amper at han blir framstilt av sine meningsmotstandere som en kombinasjon av satan og Gollum.

Lurt inn i journalistikken

– Savner du journalistikken?

– Hver eneste dag. Journalistikk handler om å avdekke urettferdighet. Avkle makt. På sitt beste skal journalistikk kunne bidra til å endre samfunnet, det er det som er samfunnsoppdraget til en journalist.

– Hva slags forhold hadde du til PR-rådgivere da du selv var journalist?

– Jeg snakket ikke med PR-rådgivere og informasjonsdirektører, jeg syntes de var en pest og en plage og jeg hadde ingen tillit til den yrkesgruppa i det hele tatt.

– Nå har du kommet på andre tanker?

– Nei. Men jeg tror det er viktig at om man ikke skal skade oppdragsgiverens omdømme må PR-rådgiveren oppføre seg etisk og ordentlig. Og jeg har til tider grenseløs respekt for norsk presse. Det er den institusjonen som bærer demokratiet best.

Egentlig skulle han jobbet i hotellbransjen, men faren lurte han til å ta en deltidsjobb i Halden Arbeiderblad. Det var i 1981.

– Det var egentlig mat jeg syntes var gøy. Da jeg var 15 år skaffet moren min meg jobb på Hamar sykehjems storkjøkken. Tre sommere jobbet jeg der og lærte alt fra scratch. Var diettkokk, koldjomfru, oppvasker, baker, parterte hele dyr. Det var en god skole. Jeg var faktisk den eneste gutten som hadde jobbet der så jeg har altså gjort et slag for likestillingen.

Les også: H, V, KrF og Rødt trekker seg fra Jarle Aabøs debattmøte

Forsøkte å bli kidnappet

Men journalistikken vant. På nittitallet jobbet han i Dagens Næringsliv, en periode som omtales som selve gullalderen. Pengene fløt, folk reiste verden rundt og det var få begrensninger når det gjaldt journalistiske prosjekter. Aabø dro blant annet til Jemen i håp om å bli kidnappet, fordi det ifølge han selv «ville vært en god story». Og han og to kollegaer avdekket skandaler i meglerbransjen – en jobb som brakte både SKUP-pris og Den store journalistprisen. Etter 10 år var han klar for noe nytt, sa opp, og tipset Finansavisen om det.

– Og Finansavisen skrev: «Jarle Aabø har sagt opp i Dagens Næringsliv og vet ikke hva han skal gjøre». Da fikk jeg noen tilbud. Og siden journalistikk ikke er lukrativt tok jeg det som betaler best. Da ble det tilfeldigvis PR-bransjen.

Byrået var Madland og Wara som senere ble fersket i å prøve å ansette en Kapital-journalist som skrev kritisk om en av deres største kunder, Finance Credit. Da skandalen rullet opp sa Jarle Aabø opp jobben og begynte for seg selv. Det var i 2003, og resten er PR-historie.

– Hva er ditt viktigste bidrag til samfunnet som PR- og kriserådgiver?

– Min jobb er å hjelpe folk med håndtering av media, sørge for at en eventuell tabbe ikke blir en ytterligere omdømmeskade. Omdømme er urettferdig, men det handler om å være godt likt. Men gjør du en tabbe, og håndterer den uprofesjonelt, så rives alt du tidligere har bygd ned i løpet av noen sekunder når VG kjører saken på forsida. Folk som må gå fra en jobb på grunn av en omdømmeskade gjør det sjelden for det de gjorde, men for måten de håndterte skandalen på. De trenger noen som kan veilede dem i møte med pressen. Hvem går i retten uten advokat? Det er bare rare mennesker som prosederer sin egen sak. Min rolle er å være en slags medieadvokat. For, pressen kan jeg. Og kriser har jeg opplevd både personlig og profesjonelt. Når det smeller er det krevende, du har dårlig tid og da gjelder det å handle riktig.

– Det må være lov å dumme seg ut

Før jul skrev han en kronikk med tittelen «Det er natta for Trond Giske nå». «Aldri har Trond Giske lagt seg flatere. Aldri har en mann sett så redd ut.»

– Hvis Trond Giske hadde gått av som finanspolitisk talsmann før Dagens Næringsliv publiserte sin artikkel så hadde han spart seg for kanskje 5.000 artikler. Det er omdømmekonsekvensen, den gjør noe varig med ditt omdømme. Men hvis du kan begrense omtalen og få den så knapp som mulig så er vi verdensmestere i både å glemme og å tilgi.

– Det er ikke lov å dumme seg ut?

– Det er en menneskelig egenskap, og det må være lov å dumme seg ut i Norge.

– Angrende synder, funker det?

– Ja, men du må mene det. Vise gjennom handling at du ønsker å forbedre deg og rette opp skaden.

– Hva om man for eksempel blir tatt i fyllekjøring?

– Det er jo ikke unormalt at nordmenn kjører i fylla. Det er menneskelig. Men det er klart, er du leder i KrF og blir tatt i fyllekjøring sliter du mer enn om du var leder i for eksempel Fremskrittspartiet.

– Jeg har ofte tenkt at ingen kommentar er det beste?

– Det er det genuint dummeste du kan si. Da overlater du historien til andre. Det rådet har jeg kun gitt en gang: Si ingen kommentar. Og grav deg ned. Men da var det «worst case».

– Til hvem da?

– Men det skjønner da vel til og med du at jeg ikke kan fortelle!

Det er når han skriver om miljøsatsingene i Oslo, og samferdsel at sinnene settes i kok. Som en av bloggerne tilknyttet Nettavisen har Aabø markert seg som bilistenes mann og en skarp kritiker av Oslos samferdselsbyråd.

– Samferdsel et blitt et politisk stridstema der folk krangler på samme nivå som de krangler om innvandring og likestilling?

– Det er et tema alle har en mening om. Bilen representerer to ting: frihet og lommebok. Og du tuller du ikke med nordmenns lommebok.

– I byen er det lettere med sykkel enn bil?

– Det gnålet kan du ha for deg sjøl. Sykkel er ikke et transportmiddel som funker i Norge. Nå skal de tilrettelegge for sykkel for åtte og en halv milliard kroner. Men har du levd i Oslo i januar og februar vet du at det ikke hjelper. Sykkel vil alltid være et tilleggsalternativ. De som bruker sykkel som hovedtransportmiddel lever liv som er veldig annerledes enn de aller fleste.

– Du er ghostwriter for forretningsmannen Jan Petter Sissener, føles det rart?

– Nei, altså – det må jeg bare si, at når ble det gæli å gi noen hjelp til å skrive en blogg? Det er et fag å skrive også. Det blir som når en advokat skriver stevningen til Tingretten.

– Kan han ikke skrive selv?

– Du, folk må få lov til å mene noe, men la andre skrive det for seg dersom de selv ikke har tid. Det ser jeg ikke noe galt i.

– Bilen er en kjerneverdi

Facebookgruppa «Ja til bilen i Oslo» har snart 15.000 medlemmer. Engasjementet er enormt.

– Bilen representerer en kjerneverdi i Norge. Og når du skal begynne å ta fra folk retten til å kjøre bil og pøse på med avgifter da er det fint å debattere det. Og samferdsel fenger oslofolk fordi det sittende byrådet er i ferd med å snu denne byen trill rundt. Jeg leste et debattinnlegg i Dagsavisen om en MDG-er som forklarte at det skulle lages gettoer rundt i byen der du på en 10 minutters sykkeltur skulle kunne kjøpe alt du trenger. Det er sånt man driver med på Kuba og i Nord-Korea – å hindre folks mobilitet, sier han, og nå er han på glid:

– MDG tror verden går til grunne om ikke deres politikk blir innført. De har sagt til flere aviser i Norge: vi skal redde jorden. Men hvis du har et religiøst fanatisk utgangspunkt så blir det like tullerusk som hvis jeg skulle innført gitartvang i hele Oslo. Dette er grønne kommunister, ferdig snakka.

– MDG er et parti som gjør akkurat det de lovte sine velgere å gjøre. Er ikke det å innfri valgløfter nye og friske takter i politikken?

– Det er de ikke. Hvor er det blitt av den bilfrie byen, da? MDG er et løftebryterparti.

– Synes du det bedrives for ukritisk politisk journalistikk i Norge?

– Kommunevalget var i hvert fall et pinlig øyeblikk for norsk presse. De begynte å stille spørsmål til MDG først etter kommunevalget, men da var det for seint. Men det er komplett umulig å tro at MDG ville fått en oppslutning på åtte prosent dersom norsk presse hadde dekket de så hardt og brutalt som de skal gjøre. MDG vil lage verdens største bilfrie sentrum i verdens minste hovedstad. Fjerne parkeringsplasser. Hva er poenget? Omdømmekostnaden de påfører seg selv er ekstrem. Det er blitt så ille at deres fremste politiker i Oslo må kjøre luksusbil med privatsjåfør til jobben.

– Lan Marie Berg må fraktes til og fra jobb i bil fordi hun blir utsatt for sjikane og alvorlige trusler.

– Og hvem er det sin skyld? De bedriver en politikk som folk ikke vil ha.

– Vel, nå sitter de ikke de ikke i styre og stell fordi folk ikke vil ha dem der. Noen må jo ha stemt på dem.

– Jo. Et gigantisk mindretall. Åtte prosent.

– Men, er det greit å sjikanere og drapstrue folk man er uenig med?

– Selvfølgelig ikke. Men det er helt forferdelig at man stiller seg i en posisjon der politikken fører til den type reaksjoner. Det er helt grusomt. Selv har jeg aldri hengt henne ut, bare så det er sagt. Men maktmennesker må tåle hard kritikk.

– Når det rører opp så mye grums i kommentarfeltene at det ender med sjikane og trusler er det bekymringsfullt for ytringsfriheten?

– Nå er vi inne på et vanskelig tema for en som driver en facebookavis der folk ytrer seg hele tida. Hva skal vi tillate og hvor går grensene? Ytringsfriheten må vi slåss for, alt som truer den er lite bra for demokratiet. Hvis noen vil kalle Raymond Johansen en dust får han bare tåle det. De som kommenterer hos oss sparker oppover, folk som sparker ned vil vi ikke ha noe av. Og folk må få lov å sparke oppover i det språket de behersker. Men rasisme, sjikane og trusler skal man selvfølgelig ikke drive med, vi har seks moderatorer som bare blokkerer med en gang de oppdager drøye ting. Ved å fjerne de verste hetsetrollene og hatinnleggene har debatten blitt svært ok, men av og til er det en MDG-er som klarer å fange opp det upassende som skjermdump, og så legger de ut dritten på egen twitterkonto og skriver «se hva de driver med på «Ja til bilen i Oslo». Da mener jeg at du er du like stor hetser sjøl.

– Tror du det er tøffere å være politiker i dag, når man blir truet for sine meninger?

– Nei, Carl I. Hagen sto i Studenterlunden og folk kastet egg og tomater på han.

– Volds- og drapstrusler er ikke egg og tomater.

– Nå har nok Hagen også mottatt trusler i sin tid. Og sånt må man selvfølgelig gjøre alt man kan for å verne mot. Og – om det er tilfelle – har jeg all forståelse for at politikere må ha særskilte sikkerhetstiltak rundt seg. Det skulle bare mangle. Men, jeg forstår ikke krigen mot bilen.

Les også: Menn som hater kvinner

Tidsklemma

Tidsklemma er et annet tema Jarle Aabø har liten forståelse for. Selv er han far til fire og alenefar til to av barna.

– Når alenemødre klager over at de synes det er vanskelig å få hverdagen til å gå i hop med ett barn smiler jeg i skjegget. Det handler bare om å stå opp en time tidligere på morgenen. Det hjelper å være sin egen sjef, selvsagt. Jeg må jo ikke stemple inn noe sted. Hadde jeg hatt sjefer som sa jeg måtte være på jobb klokka åtte hadde det ikke vært så lett.

Som journalist i Dagens Næringsliv tok han i bruk såkalt tidskonto, og jobbet tre dager i uka for å kunne være hjemme med barn.

– Også der var jeg i spissen for likestillingsarbeidet i Norge, sier han fornøyd. Og legger til at det var annerledes holdninger i redaksjonene den gangen.

– Før i tida var det mer brennevin enn bleier, men nå er det blitt mye bedre. Det syns jeg er veldig positivt. Jeg koste meg hjemme, gikk på trilleturer og drakk kaffe og hadde det helt topp. Bare man legger fordommer og forutinntatthet til side går det meste bra.

Bra gikk det helt til den hjemmeværende pappa’n insisterte på å få være med på ammetreff i Røa kirke.

– Det skapte et inferno i flammer. Halvparten av dem som var der ville ikke at jeg skulle være der. De skulle snakke om brystbetennelser og andre ting som ikke jeg skulle høre. Så ille var det at sognepresten måtte til å mekle. Han skar gjennom i likestillingens navn.

– Må du lage bråk samme hvor du er?

– Hvis ikke det er lov å gå i en foreldresamling i Røa kirke en tirsdag fra 11.00 til 14.00 uten bli beskyldt for å være bråkmaker ... nei du, jeg vil ha meg frabedt det spørsmålet.

– Er nordmenn mer fordomsfulle enn vi liker å tro?

– Megafordomsfulle. Vi er verdensmestre i å snakke dritt om hverandre, helt på verdenstoppen i nabokrangler.

– Det er lite som kan måle seg med en god nabokrangel, da?

– Jeg digger det. Dessverre har jeg ikke hatt mange nabokrangler, men de få jeg har hatt har vært til stor glede.

Musikk

Hjemme i entreen på Røa i Oslo har han til ungenes ville protester malt en vegg lilla til ære for sitt store idol Prince. Og så har han et eget gitarrom, der henger hans 15 gitarer på rekke og rad.

– Jeg fikk min første av faren min da jeg var 14 år, en Gibson SG custom 68 med vibbarm til 3.000 kroner. Da la jeg vekk fiolinen som jeg hadde spilt på siden jeg var sju.

Nå spiller han på fritiden med bandet han har døpt Jarle Aabø og de travle herrer. Han skriver også musikk, og bare i år skal han gi ut minst seks nye låter.

Musikken har brakt han mange steder, som for eksempel til Nord-Korea.

– Jeg drømte alltid om å dra til Nord-Korea som journalist, men det gikk jo ikke. Men første påskedag for fem år siden satt jeg hjemme aleine på kvelden og lurte på hvordan jeg skulle feire 50-årsdagen min. Og tenkte: skal jeg prøve å komme meg inn i Nord-Korea? Jeg søkte litt på nettet, fant en tilfeldig epostadresse og skrev en kort mail: «Hei, jeg har lyst til å besøke dere. Er det mulig å få til?» 20 minutter senere fikk jeg svar: «Du er hjertelig velkommen. Ta kontakt med Bjonar Simonsen». Han må jo være nordmann, tenkte jeg så jeg sendte han en mail. Han lurte på hvorfor jeg hadde lyst til å besøke Nord-Korea og jeg sa at jeg hadde lyst til å spille inn en låt sammen med nordkoreanske musikere. Og så dro jeg til Nord-Korea, sier Aabø.

Besøk fra Nord-Korea

Året etterpå dro han tilbake, og fikk vite av kontakten sin at det skulle komme en ny ambassadør til Norden. Og mannen ville gjerne komme på besøk til Aabø i Norge.

– Da Utenriksdepartementet fikk vite at han hadde vært hjemme hos meg før han ble akkreditert som ambassadør til Norge fikk jeg kraftig kritikk. Men jeg kunne jo ikke styre protokollen. Han ringte og hadde lyst til å komme på besøk. Jeg passet på å invitere forskere og journalister og vi snakket mest om demokrati i Norge, så jeg forsøkte å gjøre det beste ut av det. Etter maten ville han synge og spurte om jeg ville akkompagnere han på gitar. Så sang han først den nordkoreanske nasjonalsangen, deretter tittelsporet fra «Titanic»-filmen, «My Heart Will Go On». Det kunne vært verre. Han kunne valgt «I Just Called To Say I Love You».

Av og til er ikke Aabø og de travle herrene så travle som Aabø selv skulle ønske. Da de ønsket å spille på Bryggerhuset Syd i Halden fikk de nei.

– Ifølge Halden Arbeiderblad kvitterte du på Facebook med å si at klientellet der kun besto av 19 fylliker og 10 drankere?

– Nei uff, har jeg sagt det? Fy fillern, sier han og gnir seg i øynene.

– Men jeg tror ikke det var om Bryggerhuset jeg sa det, må ha vært om Siste Reis. Det som skjedde på Bryggerhuset var at vi spurte om vi kunne få spille gratis, og de sa ja. Men så var det noen som hadde snakka sammen. Og så fikk vi nei. Da var vi plutselig ikke lenger flinke nok. Uansett – vi leide fasilitetene ved Fredsriksten festning isteden, så det var ikke noe problem.

Justin Bieber

Selv griner han ofte av god musikk. Som liten gutt grein han så mye på fiolinspillingen at dirigenten ble sur. Han grein i en uke dra Prince døde og han grein da han hørte Black Sabbath live på Tons of Rock i Halden i 2016. Og han har latt tårene strømme sammen med datteren på Justin Bieber-konsert.

– Jeg hadde mislikt den fyren så grenseløst, men så en dag lyttet jeg til en plate datteren min hadde. Og tok meg i å tenke at dette var jo egentlig veldig bra. Da han kom til Norge hadde vi diamond circle-billetter. Og ja, da kom tårene ett par ganger. Det ble så følsomt og så sterkt.

– Nå må du passe på omdømmet ditt.

– Jeg er ikke flau, musikk er følelser. Hvis man ikke kan få vise følelser, ja da får man sette seg ned og lese et regnskapsprogram.

Men, nå vil mannen som ropte på blod ha kaker. Vi tusler ut og nedover Bernt Ankers gate, og inn på Kakehuset. Der bestiller han to store poser småkaker, en til seg selv og en til Dagsavisen.

– Når skjønte du at du har en sånn indre prince of darkness?

– Jeg vet ikke. Jeg bare lukker øynene og lar det stå til.

Les også: Angelica ble solgt i Oslo som niåring

Denne saken ble først publisert i Dagsavisen.no