Mysteriet på Gyland: Skrek i timevis, men ingen kom

Klokka er kvart på ni på lørdagskvelden 15. juli 1922, og bonden Syvert Espeli er på vei tilbake til gården Lian på Espeli i Gyland i Vest-Agder etter en tur til Feda. Da han nærmer seg huset, kommer kona stormende vettskremt mot ham. Med skjelvende stemme forteller hun at hun har hørt uhyggelige skrik, men når Syvert løper opp på en høyde og roper av full kraft i den retningen kona syntes skrikene kom fra, får han ingen svar.

Syvert er likevel innstilt på å sjekke det ut nærmere og henter gårdshunden. Men han er ikke kommet langt før den kryper sammen med halen mellom beina. Bonden, overrasket over hundens uvanlige oppførsel, snur og går hjem.

Plutselig tar skrikene til igjen, de skjærer gjennom marg og bein og skremmer kona så mye at hun nekter mannen å gå av sted for å undersøke. Syvert synes han kan høre «Gud hjelp meg» og «God help me», men han blir værende siden kona ikke våger å være alene på gården.

Først da klokka er blitt to på natten, blir det atter stille fra et sted der inne mellom de mørke trærne utenfor husveggen.

Kvelden da idyllen brast

Dagens Gyland er et område i Vest-Agder, nærmere bestemt Flekkefjord kommune, med spredt bebyggelse bestående av mindre grender. En av disse grendene er Homme som ligger nær grensen mot Kvinesdal.

Sammen med Selmer (14), mistet Theodor Homme (40, t.v.) og Johan (19) livet i tjernet Kalven. Men var det en drukningsulykke?

I 1922 var Homme en av de mest avsidesliggende fjellgårdene i Gyland. Mellom skogkledde høyder og berg fantes dyrkbar mark, og sørover var det rikelig med gode fiskevann.

To timer før de gjennomtrengende skrikene skulle fylle Syvert og kona med redsel, har Theodor Homme (40) unnagjort dagens siste melking. Han bestemmer seg for å pakke fiskeveska og ta turen til Kalven, et lite tjern som ligger ved Sandvann sør for Homme. Selmer (14) og Johan (19) Homme fra nabogården blir med, og Theodor gir foreldrene deres beskjed om at trioen ikke vil være tilbake før etter det er blitt mørkt.

Det skulle bli siste gang brødrene, og Theodor, blir sett i live.

Les også: Et ekstremt uvanlig dødsfall

De tomme sengene

Det var ikke før på formiddagen søndag at guttenes foreldrene begynte å fatte mistanke om at noe var galt. Først tenkte de at sønnene hadde overnattet på gården til Theodor og kona. Men da yngstemann aldri kom og hentet bibelen han skulle lese fra for presten den søndagen, tok faren Severin turen ned til Kalven og Sandvann.

Imens gikk moren til nabogården, men Theodors kone hadde verken sett mannen eller guttene. Hun trodde han hadde overnattet på Homme. De to kvinnene gikk opp til Liangården cirka en kilometer unna, der Syvert og kona fortalte om skrikene de hadde hørt natten i forveien. De trodde det var fulle folk som hadde holdt et svare leven.

Nå fikk imidlertid også Severin den stygge følelsen av at noe var alvorlig galt, og sammen med guttenes mor og en bekjent ved navn Johan Grøtteland gikk han mot Kalven. Underveis møtte de guttenes far som oppjaget fortalte at Theodors pram var drevet i land ved en liten holme midt i tjernet, og at det lå en person bak i prammen.

Les også: Ble lurt til å bli voldtektsmann

Døden i tjernet

Vel fremme ved Kalven kastet Johan seg ut i vannet og svømte ut til prammen som lå på en spiss ytterst ved holmen. Bak i prammen, som nesten var fylt med vann, lå den yngste gutten på magen.

Fjortenåringen lå med det meste av hodet lå under vann, og Johan la merke til at han hadde sår i bakhodet med blodsutgytelser.

Deretter fikk Johan øye på den eldste gutten og Theodor. De to lå innviklet i fiskesnører på bunnen av tjernet inne på grunna, rundt tre meter fra land, og Johan klarte å fiske dem opp med en spiker festet i en åre.

Den ettermiddagen ble de tre fraktet hjem til sine respektive gårder på en langslede. Ingen obduksjon ble gjennomført, og det ble aldri tilkalt lege. I stedet ble de døde stelt og lagt i kistene sine før begravelsen sto noen dager senere.

(Saken fortsetter under)

Inn i skoggelandet: Ulykken har skrevet seg inn i Gylands historie som en av de mest uhyggelige. Dette bildet er fra Sandvann og ned mot Hommeelva. Foto: Atle Grimsby

– Som en ånd levde der

Offisielt ble det forklart som en tragisk drukningsulykke, men i årene som fulgte snakket man om at det var mye som ikke stemte. Ryktene begynte å fly og det ble hvisket om at det kunne dreie seg om et trippeldrap.

Da Stavanger Aftenblad tok turen til området for å snakke med folk om tragedien et halvt år senere, kom de i prat med guttenes mor som ifølge avisen hadde forsont seg med det som var skjedd.

– Det kan hende Gud ville ha det slik, skal hun ha sagt til journalisten.

– Jeg stiller meg tvilende til at de alle skulle ha mistet livet i en ulykke, sier Mari Anne Næsheim Hall. Foto: Privat

Mari Anne Næsheim Hall har skrevet om hendelsen i 2009-utgivelsen i årbokserien «Nordisk Kriminalkrønike». Hun forteller at både Homme- og Lian-gårdene ble avfolket i løpet av årene som fulgte etter hendelsen, og hun mener usikkerheten om hvorvidt de tre ble myrdet eller druknet har vært vanskelig å leve med for bygdefolket.

– Jeg har selv vært på stedet og sett tjernet, som egentlig er lite i størrelse. Området rundt gårdshusene var tomt, tungt og mørkt - akkurat som om en ånd levde der, sier Næsheim Hall til ABC Nyheter.

– Foreldrene til guttene levde videre etter ulykken, men på 50-tallet ble Homme-gården avfolket. Naboen deres flyttet raskt etter tragedien, han klarte ikke å bo der etter det som var skjedd.

Les også: Parteringsmorderen som forsvant

Mistenker en fjerde person

Det var tidligere lensmann i Gyland og Bakke, Selmer Dahl, som opprinnelig tipset Næsheim Hall om saken. Dahl var selv mer eller mindre overbevist om at det dreide seg om et trippeldrap snarere enn en ulykke.

– Hva som egentlig skjedde den fatale lørdagskvelden kan du jammen lure på. Da jeg skrev om saken, lurte jeg naturlig nok også på det. På meg virker det som det har vært en fjerde person innom og gjort noe der. Likene hadde en rekke blåmerker da de ble funnet.

– Jeg stiller meg tvilende til at de alle skulle ha mistet livet i en ulykke på en felles fisketur - de ville jo naturligvis ha hjulpet hverandre.

(Saken fortsetter under)

Hovedhuset på Homme gård, slik det ser ut i dag. Foto: Atle Grimsby

Tilsto på dødsleiet

Næsheim Hall er ikke nådig mot etterforskningen den daværende lensmannen gjorde i forbindelse med drukningene.

– Lensmannen gjorde ingen skikkelig etterforskning, det virker som de bare ble plassert i tre kister og så var man ferdig med saken. Var han redd for noe, eller ble han truet? Husk at Sørlandet var sterkt religiøst på den tiden, der kristendommen ble brukt til å skremme folk.

Næsheim Hall forteller i Nordisk Kriminalkrønike-artikkelen at en norsk-amerikaner ved navn Karl Johan Biktjørn skal ha tilstått på dødsleiet. Søndag 16. juli, om lag 50 år tidligere, skal folk ha sett ham komme ned fra fjellet - svett, oppkavet og svært skitten.

Ryktene sier at Theodor hadde vitnet mot ham i en rettssak i USA før han dro tilbake til Norge. Biktjørn skal ha kommet etter for å ta hevn, men dessverre var ikke Theodor alene den aktuelle kvelden i tjernet. Dermed ble ett dødsfall utvidet til tre.

Kort etter reiste han tilbake til USA for aldri å komme tilbake.

– Jeg tror nok aldri vi vil komme til å få noen endelig oppklaring ettersom alle de impliserte for lengst er døde, mener historikeren.

Les også: Den ukjente norske seriemorderen

Flyktet i redsel

I sin artikkel gjengir Næsheim Hall blant annet en rapport om etterforskningen av dødsfallene, skrevet syv dager senere av daværende lensmann i Gyland. Her forteller Syvert Espeli at han og kona ikke var de eneste som hørte skrikene den kvelden:

«Syvert kunne fortelle at i et annet tjern ikke langt unna drev noen andre karer på og fisket samme kveld. Det var Ola Svega, som er sjåfør på bussen, og en kar til fra Flekkefjord. Disse to hørte også skrikene, de ble så skremt at de sprang ned til Kongevoldvannet. Der traff de Albert Klungland. Til ham fortalte de at de ikke våget å være der oppe og fiske mer på grunn av skrikene.»

– Dette med skrikene … Det er merkelig at ingen gikk ned til tjernet og så etter hva som var på ferde, sier Næsheim Hall til ABC Nyheter.

– Hva var det gårdsfolkene var så redde for? Det kan jo ha skyldtes at det var noe uoppgjort mellom folkene som bodde der. Men å sitte og høre på skrik slik de gjorde er helt utrolig, og så ikke gjøre noe.

(Saken fortsetter under)

Theodor, Selmer og Johan hviler i dag på Gyland kirkegård. På guttenes gravstein står det skrevet: «Men vaar Gud vet hvad som er best». Foto: Mari Anne Næsheim Hall

I sin artikkel avslutter hun med en appell om at gravene til de to ungguttene Johan og Selmer aldri bør saneres, selv om de overgår foreldelsestiden for opprettholdelse.

– La dem stå som et minnesmerke om hvor stygge vi mennesker er mot hverandre her på jord og det faktum at de to ungguttene måtte bøte med livet på grunn av voksnes bitterhet og hat mot hverandre.

Kilder:«Drukning eller trippelmord på Gyland i Vest-Agder anno 1922?» (Mari Anne Næsheim Hall, Nordisk Kriminalkrønike årgang 2009)

Les også: De ble drept på kjærlighetens dag