Jakter rette eierne av nazi-stjålet kunst
LES SAKEN
Sentrum av Stalingrad etter et av de blodigste slagene i verdenshistorien. Bildet er tatt dagen da tyske styrker la ned våpnene, 2. februar 1943. Foto: Mediadrumworld / RIA Novosti
For 75 år siden overga en tysk feltmarskalk seg, noe som ikke hadde skjedd tidligere i andre verdenskrig. Dette endret krigen og Europa.
– Omfanget av blodsutgytelsen, sammen med nazistenes likvidering av etniske og svake grupper, var på en måte vaksinen mot videre krigføring i Europa, sier postdoktor i russisk og sovjetisk historie ved Universitetet i Oslo, Johannes Due Enstad til ABC Nyheter.
For 75 år siden, 2. februar 1943, innstilte de tyske styrkene stridsaktivitetene rundt Stalingrad, noe som markerte slutten på et av de blodigste slagene i verdenshistorien.
Josef Stalin var skeptisk til å tømme byen for sivile, ettersom han mente at soldatene kjemper hardere for å beskytte en levende by i stedet for en død en. Rundt 625.000 soldater på tysk side ble drept, såret eller fanget mot 1.1 millioner sovjetere.
Adolf Hitler var rasende for at Friedrich Paulus' 6. armé la ned våpnene og lot seg ta til fange sammen med 22 andre tyske generaler og enorme mengder militært utstyr.
Omringet i ruinene
– Hitler var ikke den mest kapable hærføreren og han ga seg selv retten til å overstyre generalene sine, noe som bidro til at det gikk slik det gikk - hit, men ikke lenger. Nederlaget viste at Wehrmacht ikke var uovervinnelige. I februar 1943 begynte det å gå opp for mediene over hele verden hvor betydningsfull hendelsen er, sier Enstad.
Saken fortsetter under bildet
Tyskerne ved Stalingrad fikk en enveisbillett til helvete. Bildet er fra januar 1943. En ung tysk soldat tatt til fange blir marsjert til fangeleiren av en sovjetisk soldat. Foto: Bundesarchiv
Noen dager tidligere befant Paulus seg sammen med 91.000 menn seg i ruinene av byen, omringet av fire sovjetiske armeer. Dagen før, på tiårsdagen til Adolf Hitler ved makten, forfremmet Hitler ham til Generalfeldmarschall, generalfeltmarskalk.
Feltmarskalk Friedrich Paulus (t.v.) er nettopp blitt tatt til fange, sammen med generalløytnant Arthur Schmidt (i midten) og Paulus' adjutant, oberst Wilhelm Adam. Foto: RIA Novosti / NTB scanpix
Paulus fikk dermed et valg. Bli den første tyske feltmarskalken og den med høyest rang som noensinne er tatt i fangeskap av fienden i andre verdenskrig, eller kjempe til siste mann.
Les også: Her er en av våre verste landssvikere
To uker før «tilbudet» fra Hitler, kom det tilbud fra general Rokossovskij om overgivelse og tilbud om mat og medisinsk hjelp, som Paulus avviste.
Med tanke på 18.000 kritisk skadde soldater samt mangelen på mat, medisiner og ammunisjon, ble det for mye for Paulus til slutt.
«Jeg kan ikke unngå å føle at Hitlers melding er en invitasjon til selvmord. Imidlertid kommer jeg ikke til å gjøre dem denne tjenesten», skal Paulus ha uttalt, ifølge hans adjutant oberst Wilhelm Adam sin dagbok.
«Kapitulasjon» ble ikke nevnt
«Hos oss har man i altfor høy grad dyrket intellektet i stedet for karakterstyrken. Paulus burde ha tatt sitt eget liv og dermed fulgt eksemplet fra tidligere tiders store hærførere. Hvor feig må man ikke være når man viker tilbake for en slik handling», jamret Hitler i hovedkvarteret, ifølge bokserien «Verden i krig» utgitt av Det Beste i 1968.
«Kapitulasjon» ble ikke nevnt på den tyske radioen.
«Ordet eksisterer ikke i vårt språk» erklærte propagandaminister Joseph Goebbels.
Saken fortsetter under bildet
Fargelagt fotografi av tyske soldater som rykker inn mot en forstad til Stalingrad. De måtte kjempe for hver eneste kvadratmeter. Foto: Mediadrumworld
8 kilometer med lik
På det tidspunktet var forholdene i Stalingrad forferdelige. De tyske offiserene turte ofte selv ikke å gå ut av hovedkvarteret for å gjøre sitt fornødne på grunn av stadig fare for sovjetiske snikskyttere. Infrastrukturen ble også ødelagt.
«Skitten nådde opp til livet sammen med avføringen og ting jeg ikke vet hva er»
,forteller major Anatoly Zoldatov om kjelleren til det tyske hovedkvarteret i boken «Stalingrad» av Jochen Hellbeck og Christopher Tauchenk. Boken består av intervjuer gjort med sovjetere som befant seg i byen. Intervjuene var gjemt i russiske arkiver inntil for noen få år siden.
Les også: EV 13 K, en norsk spion i kamp mot nazistene
I «Verden i krig» kan en lese om at den offisielle tyske krigskorrespondenten Heinz Schröters skildring av kaoset julen 1942 ble for sterk kost for Goebbels og holdt hemmelig; 364 mann ble skutt i løpet av tre dager for feighet, desertering eller tyveri. Soldater ble dømt til døden i et rom hvor Lenin fortsatt hang over peisen.
14.000 døde lå langs den åtte kilometer lange veien til flyplassen i Pitomnik i forsøket på å bli evakuert etter at de ble såret i kamp. De som klarte å storme de overfylte evakueringsflyene hadde ofte fortsatt åpne sår.
380 postsekker som skulle til Stalingrad ble kastet på bålet i Kiev, før de kom fram. En kan bare spekulere hvorfor.
Fra 26. desember var rasjonen 50 gram brød, en liter tynn grønnsakssuppe og muligens liten porsjon hermetisk kjøtt.
Forsyningene var magre og sporadiske etter hvert som kaoset spredte seg langs kommandolinjene. En dag kom det fem tonn karameller, en annen dag to flylaster med pepper eller 12 kasser med kondomer, plastkapsler til håndgranater og 200.000 flygeblader.
Tyskerne skulle «klemmes»
«Fall Blau», eller «Operasjon blå», var det tyske kodenavnet for angrepet mot Kaukasus og Stalingrad i juni 1942. Målet var oljefeltet fra Kaukasus og kull og malm fra Donetsbassenget til den tyske krigsmaskinen. Den tyske overkommandoen satte inn to andre armégrupper mot Moskva og Leningrad (St.Petersburg).
– Opprinnelig ville Hitler gå forbi Stalingrad. Men han så en mulighet til å innta byen som bar navnet til sin erkefiende, sier Enstad.
Josef Stalin satte inn alt han hadde tilgjengelig for å forsvare byen som bar hans navn og industriområdet. Stalins lokale kommissær Nikita Khrutsjov erklærte at «Sovjetunionen har ikke lenger en tomme jord å avstå. Med ryggen mot Asia har forsvarerne bare to alternativer, å holde stillingen eller dø.»
Stalingrad var formet som en 24 kilometer lang sigd i nord-sør-retningen langs begge breddene av elven Volga. Luftwaffe utbombet byen. Det var få steder å gjemme seg for videre bombing og artilleriangrep. Den 14. september 1942 klarte Paulus å nå vestbredden, imidlertid var dette bare starten.
Saken fortsetter under bildet
Satelittbilde av Volgograd (tidligere Stalingrad) i dag. Tyskerne nærmet seg vestfra. De brukte tre måneder på å erobre 90 prosent av byen, nå elvebredden og dermed stoppe de stadige forsyningene over elven fra øst. Fra 21. august til 20 november 1942 mistet tyskerne 60,548 menn. Foto: Wikimedia Commons
Ruinene virket som perfekte forsvarsverk for sovjetisk infanteri og hindret de tyske stridsvognene. General Vasilij Tsjujkov, som hadde ansvaret for forsvaret av Stalingrad, utnyttet dette maksimalt. Han beordret sine offiserer til å «klemme tyskerne».
– Man kjempet for hvert eneste hus, sier Enstad.
– Hele sovjetiske divisjoner ble utradert på én uke. I starten var forventet levetid for en soldat 24 timer og tre dager for en offiser. Folk ble sendt inn i døden som i en kjøttkverne, legger han til.
Ved å holde frontlinjen så tett opp til dem som mulig, tvang Tsjujkov det tyske infanteriet til å kjempe på egen hånd, uten artilleri- eller bombestøtte, noe som brøt med den tyske doktrinen om kombinert angrep. Kampene kokte ned til mann mot mann, i ruinene og i kloakken. Tyskerne kalte dette Rattenkrieg eller «rottekrig» og spøkte om at «de erobret kjøkkenet, men kjempet fortsatt om stua».
Kontinuerlig bombardement
Den 22 år gamle sykepleieren Vera Gurova meldte seg frivillig til fronten. På sykehuset hun jobbet i ved Stalingrad kom det 6-700 skadde hver dag, ifølge boken «Stalingrad» av Jochen Hellbeck og Christopher Tauchen.
«Artilleri og granater eksploderte overalt rundt oss. Alt falt fra hverandre mens vi drev med kompliserte operasjoner. De fleste skadene skyldtes splinter», forteller hun. Hun har sett mye blod, men aldri så mye blod som i Stalingrad.
For en del sivile som ikke ble evakuert ble forholdene ble så utålelige at de betalte de tyske okkupantene med alt mulig, både mat, klokker, salt, såpe eller tobakk mot at de kjørte dem ut av byen og ut på bygda, ifølge Agrafena Podznjakova, som jobbet i bystyret.
Saken fortsetter under bildet
Til venstre: Sovjetiske soldater rykker frem gjennom ruinene av Stalingrad i 1942. Til høyre: Den berømte fontenen i Stalingrad der barna danser rundt en krokodille, Bildet er tatt av Emmanuil Evzerikhin, 23 august 1942, like etter at et massivt flyangrep fra Luftwaffe skapte en ildstorm og la byen i ruiner. Foto: Bundesarchiv
Jenter, unge kvinner, barn under 14 og menn under 55 år ble sendt til Tyskland. Alle var ikke like heldige påpekte krigshelten Vasilij Zajtsev.
«Noen ganger ser du unge jenter, barn, hengt i trærne i parken. Gjør det inntrykk på deg? Voldsomt.», sier Zaitsev i intervjuet.
Herman Görings ambisiøse idé på å forsyne Paulus via lufta ble en fiasko. Den tyske feltmarskalk Eirich von Manstein prøvde å komme Paulus til unnsetning, og kom 50 kilometer vest for Stalingrad. Han måtte få hjelp av Paulus ved at hans armé bryter ut. Imidlertid var den 6. armé utslitt og Hitler's ordre kategorisk - den 6. armé skal ikke vike én tomme. Sovjetiske forsterkninger klarte til slutt å omringe byen og slå tilbake von Manstein sine panzertanks.
Høyreekstreme krefter i fremmarsj
Den 19. november satte general Georgij Zjukov og Aleksandr Vasilevskij et angrep mot de svakere ungarske og rumenske flankene, og den 24. november klarte de å omringe den 6. armé, 22. tyske divisjoner og 330.000 mann rundt Stalingrad sammen med vanvittige mengder krigsutstyr.
– De store tapene Sovjetunionen led i vinterkrigen mot Finland og Stalins utrenskninger fikk Hitler til å tro at landet var et korthus som var i ferd med å falle sammen. Hadde han fått noen kapable militære råd, hadde han kanskje ikke gått til angrep på Sovjetunionen som han gjorde i det hele tatt, sier Enstad.
Saken fortsetter under bildet
Stalingrad, høsten 1942 Foto: Bundesarchiv
Til tross for den blodige krigen mot fascistene, er høyreekstreme krefter i vekst i Europa og Russland.
– Dagens russiske nazister har en egen variant av historien, enn den hvor Hitler er antislavisk og antirussisk. De mener Sovjetunionen burde ha slått seg sammen med Hitler mot jødene og andre. De har egne publikasjoner hvor de proklamerer synet sitt. Det er begrenset hvor mye de klarer å endre historieoppfatningen hos folk, de mottar likevel en del støtte for sitt nasjonalistiske syn og ønske om å rense landet rasefiender, sier Enstad.