Sri Lanka er mer enn bare nydelige strender. Utforsk de gamle kulturskattene i øyas store hjerte – som det kongelige luftslottet på toppen av Løveklippen.
På avstand ser den bare ut som en liten knott, der den dupper i det grønne jungelhavet. Men når vi nærmer oss, begynner Løveklippens 200 meter høye loddrette vegger å ruve kraftig. Oppover fjellsiden bukter det seg en fargerik slange bestående av minst 2.000 mennesker, som presser seg framover i sneglefart på de tynne metallplattformene som er boltet inn i steinen.
– Hmmm, tåler de oss? undrer reisefølget.
Det er julaften, og mange lokale har også fri – derfor er det ekstra mange som vil opp på den berømte Løveklippen Sigiriya, som også står på UNESCOs verdensarvliste.
– Nei, her nytter det ikke engang å få høydeskrekk, sier turisten foran oss tørt, og sikter til at det heller ikke er plass til å rømme ned igjen, om magesuget skulle overmanne deg.
Eller hvis de beryktede vepsekoloniene som henger ned fra utspringene skulle finne på å gå bananas – noe som de faktisk har gjort flere ganger før. Og til og med drept folk. «Vær stille, ikke forstyrr vepsene, ellers kan de angripe», formaner flere skilt.
Jadda....
Klippepalasset
En apekattfamilie uten høydeskrekk sørger imidlertid for underholdningen – og for å holde kameraene varme på vei opp. Men de må legges ned når vi kommer til avsatsen der det er malt inn unike fresker av noen særdeles barmfagre damer. Prestinner, apsara-er, koner eller konkubiner? Ingen vet riktig.
– Arkeologene antar at hele klippeveggen opprinnelig var dekket med fantastiske fresker, forteller guiden vår, T. Upul Perera fra Butterfly Vacations.
Etterpå fortsetter vi oppover, og oppover. Etter 1.202 trinn i nesten 30 grader pluss, blir vi rikelig belønnet. På 400-tallet skapte nemlig kong Kasyapa det som 1.500 år senere skulle bli Sri Lankas mest dramatiske turistattraksjon, nemlig et storslått palass-fort på toppen av en uinntakelig klippe. Siden kongen hadde myrdet sin far og drev den ekte tronfølgeren – halvbroren – i eksil, hadde han nok av uvenner.
(Saken fortsetter under)
I dag er det bare grunnmurene som står igjen av luftslottet. Sirlig formede terrasser og store vannmagasiner brer seg ut foran oss i alle himmelretninger – og utsikten er formidabel.
– Bassengene ble brukt til å lagre regnvann – det er jo ikke noe naturlig tilgang på vann her oppe, sier Perera.
I speilhallen kunne kongen nyte synet av seg selv i blankpussede vegger. Og i dag kan vi bevitne at turistene for mer enn 1.100 år siden var like ivrige på tagging som Kilroy og andre moderne vandaler. Med tynn, sirlig skrift kan man lese: «Jeg er Budal. Jeg kom alene for å se Sigiriya. Siden alle andre skrev dikt her, gjorde ikke jeg det».
Kong Kasyapa kjedet seg neppe i himmelpalasset sitt. Veggen inneholder også referanser til 500 konkubiner. Det er også funnet restene av et lite teater, hogd ut i klippene. Men gleden varte ikke lenge. Kongen fikk bare 18 år på tronen, før dronningen angivelig forgiftet ham.
Og Sigiriya ble et ekte luftslott.
Les også: Kokkekurs i kanelens hjemland
Løveporten
Vi går ned på den andre siden, gjennom to gigantiske løvepoter som er hogget rett ut av fjellet. De fungerte som hovedinngangen til palasset. Dessverre er potene det eneste som er igjen av den spektakulære løvekroppen som skal ha dekket fjellsiden, og som ga klippen sitt navn.
Vel nede utforsker de skyggefulle, kongelige hagene, som gir et deilig avbrekk fra folkemassene. Her kan vi ennå skimte det intrikate systemet av vannbassenger, kanaler, fontener, bruer, paviljonger og buddhisttempler, som må ha vært utrolig vakkert.
– De hadde også et avansert, underjordisk pumpesystem her, forteller guiden.
(Saken fortsetter under)
I dag er det makake-apekattene som regjerer her. Vi får oss en god latter over små familiedramaer, øm morskjærlighet og gatesmarte røvere som er mestere i å stjele turistenes matpakker.
Etter at kongen døde, inntok buddhistmunkene klippen og gjorde om syndens palass til et dydig meditasjonssenter, og ble der fram til 1400-tallet. Sigirya dukket først ut av jungelen etter at den britiske majoren Jonathan Forbes «oppdaget» klippepalasset i 1831.
Les også: Den store strandguiden til Sri Lanka
Magiske huletempler
Sigiriya ligger like ved Dambulla, som også byr på en av øyas mest spektakulære severdigheter.
Vi følger barføtt etter en gruppe unge munkegutter, kledd i brune kutter. I sporene til pilegrimene som har valfartet hit i mer enn 2.200 år, siden de første eremittmunkene slo seg ned her. Underveis kjøper vi med oss friske lotusblomster, som de rampete apekattene jevnlig forsøker å rappe.
180 meter lenger oppe i fjellsiden ankommer vi noen av verdens eldste og best bevarte huletempler. De huser mer enn to tusen kvadratmeter med intrikate vegg- og takmalerier, og mer enn 150 liggende, sittende, stående og mediterende buddhastatuer.
(Saken fortsetter under)
– Noen av de eldste maleriene skal være datert til 100 år før Kristus, men mange er blitt malt over senere, forteller Perera, og minner oss på en regel som vi turister har lett for å glemme:
– Ikke snu ryggen til Buddha! Det er veldig respektløst, sier Perera.
Han peker på et par som er i ferd med å ta en selfie foran den største buddhaen.
Dersom karmaen tar dem, er de nå i fare for å gjenfødes som en av de mange tusen srilankerne som årlig reiser til de arabiske emiratene for å arbeide som hushjelpslaver på luseslønn.
Gammel grunn
I området finnes det også rundt 80 andre huler, og det er funnet menneskeskjeletter som er mer enn 2.700 år gamle.
Solen er i ferd med å gå ned. Farger de hvite, vakre fasadene som pynter opp den loddrette klippeveggen, oransje. Nå er det mediterende og ærefryktige turister som okkuperer de små svabergene rundt templene, mens de suger inn den guloransje, mystiske disen som innhyller jungelhavet under oss og de blålilla åsene i det fjerne.
Det hviler en forunderlig stor og god fred her. Det forundrer ikke at det er et perfekt sted å anlegge et kloster.
Så kom gjerne hit på slutten av dagen, når det er færre folk, og solen åpner både hjerter og sinn.
Trafikkaos
Men vel nede ved det store, moderne buddhisttempelet ved parkeringsplassen, venter alt annet enn fred og flyt. Sri Lankas veinett er fra før av ekstremt overbelastet, og du kan aldri beregne hvor lang tid det vil komme å ta deg fra ett sted til et annet basert på det skarve antall kilometer mellom destinasjonene.
Egentlig er det bare 160 kilometer fra hovedstaden Colombo til Dambulla – men på grunn av trafikkork tar turen ofte fire-fem timer. På grunn av den heftige juletrafikken (!) tok vår tur over seks.
Derfor er det med sorg vi skjønner at vi må droppe turen til Anuradhapura, øyas mest imponerende ruinby, som var hovedstad og kongerikets navle i mer enn tusen år. Her kan man ennå se strukturene av de imponerende palassene, enorme, bjelleformede stupaer, kalt dagobas, klostre og templer, der mange av dem ennå er i bruk.
Ruiner og safari
På midten av 1000-tallet flyttet imidlertid Kong Vijayabahu I hovedstaden til Polonnaruwa, en annen flott ruinby i nærheten, som også er vel verdt et besøk. Her finner du også klippetempelet Gal Viharaya. der du kan se noen av Asias mest spektakulære buddhaer, som er hogget rett ut av fjellet.
Polonnaruwa ble et av de største og mest praktfulle bysentrene i Sørøst-Asia på 1100-tallet, før en ny bølge inntrengere fra Sør-India presset de kongelige arvtakerne ut. Etterpå ble byen overlatt til jungelen, som slukte den i mer enn 700 århundrer, før den igjen så dagens lys.
Det er også veldig populært å dra på elefantsafari i nasjonalparkene Minneriya eller Kaudulla, som ligger like i nærheten.
(Saken fortsetter under)
Men den tette trafikken gjør altså vi i stedet må sette kursen mot Kandy, øyas travle kulturhovedstad. En biltur som i utgangspunktet også bare skal ta et par timer – men som vi ender opp med å bruke fem og en halv time på å nå. Inkludert et stopp i en av de mange krydderhagene langs veien som tilbyr lunsj, omvisning – og som oftest noen ekstremt overprisete krydderblandinger i sjappa du ender opp i på slutten.
Tanntempelet
Kandy ble grunnlagt på 1200-tallet, og var fra 1592 den siste hovedstaden for de singalesiske kongene – før britene overtok også denne siste skansen i 1815.
Sri Lankas nest største by ligger idyllisk til rundt en blinkende, kunstig innsjø, som det er fint å gå en tur rundt. Og speide etter de digre varanene ligger og krøller seg på bredden, mens fete, oransje karper svømmer rundt i vannet og kingfisherne svirrer i luften.
Men dessverre er det såpass mye trafikk, kaos, varme og forurensning her, at byen er litt skuffende og slitsom. En natt her er mer enn nok – så du kan få med deg byens hovedattraksjon, Tanntempelet – som sies å huse en av selveste buddhas tenner.
(Saken fortsetter under)
Under den berømte og fargerike tannfestivalen Kandy Esala Perahara i juli bæres skrinet med den hellige relikvien rundt i byens gater med festpyntede elefanter på slep, mens gjøglere, akrobater, dansere og flammeslukere underholder.
En tur i byens botaniske hage er et deilig avbrekk fra maset og kavet. Og på Suisse Hotel kan du dessuten få lov til å bruke svømmebassenget midt på dagen.
Mer å se og gjøre:
Fra Kandy er det populært å besøke elefanthjemmet i Pinnawela, der du kan se elefantene bade og bil vasket i elven. Det er også mange te- og krydderplantasjer som kan besøkes rundt byen. Fra Dambulla eller Polonnaruwa kan du dra på elefantsafari i nasjonalparkene Minneriya eller Kaudulla.
Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no