Ukene som endret Sverige

STOCKHOLM (Dagsavisen): Åsa Linderborg er ikke i tvil.

– Det finnes ingen vei tilbake, sier hun og setter seg til rette inne på møterommet i Aftonbladets redaksjonslokaler.

– Dette er en revolusjonær tilstand. Menn som har oppført seg ille kan ikke fortsette med det. De vet at de har øynene på seg, de vet at kvinner sier ifra.

Aftonbladets kulturredaktør er ikke den eneste som bruker slike ord om det som skjer i Sverige. #Metoo-opprøret etter overgrepsanklagene mot den mektige Hollywood-produsenten Harvey Weinstein er blitt større og kraftigere her enn mange andre steder.

Da det for alvor brakte løs hos svenskene var blikkene rettet hit, mot redaksjonslokalene til Aftonbladet. Venstresidens medieflaggskip. Eid av Schibsted. Med svensk LO på eiersiden.

Dokumentet med stor D

Vi skal komme tilbake til de siste ukene. Men først skal vi ta en reise tilbake i tid. Til en dag i 1978.

I ettertid beskrives stemningen i Aftonbladets lokaler som preget av stillhet. Når de ansatte kommer på jobb denne morgenen i 1978 ligger det et dokument på hvert eneste skrivebord. Navnet på dokumentet er nettopp dét. Dokumentet. Med stor D. Det innleder med et dikt skrevet av Karin Eriksson, som jobber nattskift i avisa, jobben hennes er å renskrive artikler som ringes inn av korrespondenter, som ofte er beruset, slik det beskrives i en oppsummering i Aftonbladet fire tiår senere.

«Dagen är släckt,
mörkret har väckt
korrar och sportreferenter.

Fulla av ord
om fotboll och mord
är denna tidnings skribenter.

De sluddrar i olika arter av rus
in sina manus och tror de är ljus.

Och ensam i natten den sena,
jag spelar min skrivmaskinvals».

Deretter følger beretninger fra kvinnelige medarbeidere i avisa. Historier om seksuell trakassering på egen arbeidsplass.

I all stillhet har kvinnene samlet seg og skrevet ned historier. Om sine opplevelser på en arbeidsplass der det er øl i automatene, sprit i skrivebordskuffer og seksuell trakassering er en del av hverdagen.

Bare en fjerdedel av medarbeiderne er kvinner i 1978. Redaksjonsledelsen består utelukkende av menn.

Nå skal kvinnene ta oppgjør med spritkultur og «tafsing». De har sett seg lei på sexisme og fyll på jobb.

– Det er et historisk dokument. De skrev om sin arbeidsplass, om hvordan det var å jobbe i Aftonbladet, og de skrev om ekstrem seksuell trakassering. Masse alkohol. Så trykket de det opp, og da mennene kom på jobb kunne de lese om seg selv, sier Linderborg.

Dokumentet fikk enorm oppmerksomhet, og resultatet var ifølge Linderborg at kvinnelige journalisters status ble hevet, overalt.

Saken fortsetter under

– Man skriver om alle andre bransjer, men når journalistene selv vitner om overgrep, da gjør ikke mediene noe med det. Så sterk er faktisk taushetskulturen, sier Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg. Foto: Espen Løkeland-Stai.

Dokumentet 2.0.

Førti år senere er dokumentet, «70-tallets #metoo» om du vil, på ingen måte glemt.

Det er nå klart for nye fortellinger om livet som kvinnelig medarbeider på Aftonbladet. Kvinnelig ansatte i denne avisa mottok nylig en henvendelse fra fem kvinner i redaksjonen, deriblant kultursjef Åsa Linderborg, der de ble oppfordret til å dele sine historier om seksuell trakassering og overgrep på jobb. De velger selv om de vil være anonyme.

Historiene skal bli til oppfølgeren Dokumentet 2.0. Linderborg forteller at de har fått inn 80 historier.

Det er ikke tilfeldig at dette kommer nå. For en drøy uke siden skrev over 4.000 kvinnelige journalister i Sverige under på et opprop mot seksuell trakassering i mediebransjen, under emneknaggen #deadline.

Oppropet kom i kjølvannet av anklager mot flere sentrale menn i svenske medier, om overgrep og trakassering.

Det er mandagen 16. oktober det for alvor eksploderer i Sverige. Denne dagen legger medieprofilen Cissi Wallin ut en post på Instagram. «Den mäktige medieman som drogade og våldtog mig 2006 heter Fredrik Virtanen», skriver Wallin.

Blikkene vendes mot Aftonbladet.

Virtanen er ingen hvem som helst i svensk offentlighet. Kommentatoren er en viktig røst i Aftonbladet. En populær skribent. En radikaler. Selverklært feminist.

Les også: Teater-Norge markerer #metoo

Den største krisen på lang tid

De neste dagene ruller saken videre. Aftonbladet kastes ut i den største krisen i avisa på lang tid.

Krimforfatter Camilla Läckberg gir Wallin støtte på Instagram og skriver at hun «har hört från så många andra håll om samma man».

Aftonbladets publisher Sofia Olsson Olsén bekrefter at en av avisas medarbeidere har vært anmeldt for voldtekt, men at saken ble etterforsket, at ingen er dømt. «Det är polisen som utreder, åklagarna som åtalar och domstolarna som dömer. Det är viktiga prinsiper i en rättsstat. Lika viktiga principer som jämlikhet, jämställdhet och ett samhälle fritt från sexuelle trakasserier», skriver hun på Aftonbladets nettside.

Så kommer det flere historier. Fra til sammen 12 kvinner som anklager Virtanen for trakassering og overgrep. Expressen navngir Virtanen med krigstyper på egen forside. Fulgt av seks sider i avisen.

Til slutt svarer Virtanen selv på anklagene i egen avis. Han avviser at han skal ha dopet ned og voldtatt noen. Det ender med at Virtanen må forlate Aftonbladets spalter.

Flere menn navngitt

I samme periode vokser #metoo-kampanjen. Utallige fortellinger velter ut i svensk offentlighet. Det tegner seg et bilde av et strukturelt samfunnsproblem som strekker seg inn i alle bransjer.

Flere menn blir navngitt. En av de mest kjente er Martin Timell, programleder og stjerne på svensk TV4, elsket i mange svenske hjem. Timell anklages for trakassering og maktmisbruk. Han blir etter hvert også anmeldt for voldtekt.

TV4 varsler til slutt at Timell tas ut av tjeneste, at programmet hans stanses. Timell «snakker ut» i Expressen og sier at han skal ringe rundt og «be om ursäkt».

Så kommer historiene fra andre bransjer.

Gunilla Axén, tidligere landslagsspiller i fotball, forteller i Aftonbladet om hvordan mannlige toppspillere har sendt uønskede bilder til både henne og andre kvinner i Fotballforbundet.

Slik kan vi fortsette. Fra bransje til bransje.

Les også: Allerede på 80-tallet ble hun advart mot mannen

Bransjeopprør

Tiende november kommer det første store bransjeoppropet. Mer enn 700 kvinnelige skuespillere skriver under på oppropet #tystnadtagning. Gjennom anonyme vitnesbyrd beskrives omfattende trakassering og overgrep.

«Sitter i kontoret på en fri teatergrupp på 90-talet. Pratar i telefon. Plötsligt kommer en manlig skådespelare in och öppnar gylfen och stoppar in kuken i min mun. Jag skulle tystas. Jag var för kaxig», heter det i ett av vitnesbyrdene.

«Fått sms av stor manlig kollega om hur han ska knulla mig med morfarskuken i varje hål. Bara varit tre år på DEN STORA TEATERN och han är ju fast anställd så inget att gå till chefen med», heter det i et annet.

Destruktiv oppførsel fra menn, og særlig høy aktede menn, er etablert praksis mange steder i teaterverdenen, mener dramatiker Martina Montelius. Foto: Espen Løkeland-Stai.

Noen dager senere skriver dramatiker og forfatter Martina Montelius en spalte i avisa Expressen der hun beskriver en bransje «marinert i kvinneforakt».

Montelius snakker av erfaring. Før hun overtok som kunstnerisk leder ved Teater Brunnsgatan Fyra etter sin mor, poeten og dramatikeren Kristina Lugn, jobbet hun blant annet på Dramaten, Sveriges nasjonalscene. Det er på teateret i Brunnsgatan hun tar imot Dagsavisen.

– Flertallet av skuespillerne i Sverige er jo tenkende, fornuftige og funderende mennesker, men vi har hatt og har en underlig kultur når det gjelder dette med det mannlige geniet, sier Montelius.

I Expressen beskriver hun sin første jobb som regiassistent, 18 år gammel, og om den mannlige skuespilleren i 40-åra, som sier til 18-åringen at «nå som du har vært ute i regnet synes brystvortene dine så tydelig gjennom skjorta. Det er vakkert». Hun visste ikke hva hun skulle svare. Å rapportere til arbeidslederen var ikke en gang noe som falt henne inn.

«Dette mønsteret har siden gjentatt seg uavbrutt gjennom hele yrkeslivet mitt. At den som utsettes for sleske kommentarer, nærgående hender og rene overgrep ikke søker oppreisning skyldes at det ikke er grunn til å tro at det går an å få oppreisning».

Les også: Foreslår #metoo-tiltak

Frilans og høy arbeidsledighet

Destruktiv oppførsel fra menn, og særlig høyt aktede menn, er etablert praksis mange steder i teaterverdenen, slår Montelius fast.

Men tilbake til dette mannlige geniet Montelius snakker om. Menn på teatrene har blitt behandlet som en krysning av kongeligheter og treåringer, hevder hun. Montelius viser til da hun selv jobbet på Dramaten, på Ingmar Bergmans tid.

– Da jeg jobbet på Dramaten første gang kunne man virkelig føle det i huset om han var der. Da pratet folk litt stillere. De hostet ikke engang. Han hadde jo eget toalett på teatret, fordi han hadde basillskrekk.

Siden har det fortsatt med store skuespillere, sier hun.

– Det interessante er at vi har akkurat like begavede og store kvinnelige skuespillere, men de får ikke knarke. Ikke «supe ned seg». Ikke bli arrestert for mishandling. Eller dømt, slik en mannlig skuespiller for noen år siden ble dømt for å ha fulgt etter tenåringsjenter i butikker og spionert på dem i prøverom. Han ble dømt, men fikk beholde jobben.

– Så du mener det er ett sett regler for mannlige og ett for kvinnelige skuespillere?

– Definitivt, og det gjelder jo også samfunnet forøvrig.

Så hvorfor har ikke flere kvinner gjort opprør tidligere? Det ligger i sakens natur, sier Montelius og viser til at 93 prosent av teaterskuespillerne og 100 prosent av filmskuespillerne er frilans, og at arbeidsløsheten er høy.

– Det betyr jo også at første gang man får en kontrakt på et stykke på et stort teater, så kan det også være siste gang. Det gjelder jo virkelig å ikke kødde det til. Da skal man bli populær og alt skal gå bra, og ikke noe bråk. Det er jo perfekt om man er en gammel kåtgubbe, uten moral, og bare se smågodtposen som åpner seg. Da må man ha et lederskap, sier hun.

Les også: – Det er naivt å tro at ikke norske kvinner har historier å fortelle

– De har hatt makt over meg og mine medsøstre

Dagen etter at Svenska Dagbladet publiserte skuespilleroppropet siterte Aftonbladet fra et TV4-intervju med skuespilleren Marie Göranzon. Hun har 50 år bak seg på Dramaten. Helt siden hun fikk sin første hovedrolle har menn forsøkt å holde henne nede, sier hun.

– De har hatt makt over meg og mine medsøstre, og jeg vil ikke at de skal ha det lenger, sier skuespilleren i programmet «Malou efter tio». Göranzon forteller at hun var redd menn helt til hun ble 60 år.

– Jeg har beskyttet jenter på teatret. Jeg har hoppet rett inn i diskusjoner. Jag har sagt ifra, også til teatersjefer. Mange har lyttet, mange har ikke lyttet, sier hun i programmet.

En stor andel av skuespillerne som skriver under på oppropet har jobbet på Dramaten. Dagen etter publiseringen intervjues sjefen for Dramaten, Eirik Stubø, på SVT om det som kommer fram i oppropet. Stubø sier at ingenting er feid under teppet.

– Jeg vet ikke hvem disse mennene er, sier han. Kritikken kommer allerede dagen etter. Montelius beskriver det som ufattelig om han ikke har visst. På Aftonbladet rister Åsa Linderborg på hodet over både teatersjefer og andre som sier de ikke har visst.

– Det er absurd, sier hun og legger til at det har vært kjent at mange av disse skuespillerne har oppført seg «jævlig ille».

– Dette har man kjent til hele tiden, likevel får de fortsette å jobbe på teatrene sine. Sjefene kan ikke bare si at de ikke har visst. Alle andre har visst. Om de ikke har visst kjenner de arbeidsplassene sine veldig dårlig, da er de dårlige sjefer. Jimmy Åkesson i Sverigedemokraterna sier alltid at «vi har nulltoleranse for rasisme». Så fort det avsløres at noen er rasist i hans parti, eller holder på med et eller annet, så sier han «jeg visste ingenting». Alle disse sjefene høres jo ut som om de har gått i medietrening hos Jimmy Åkesson. De sier «vi har nulltoleranse, jeg visste ingenting». Det er klart de har visst. Det er klart det ikke finnes nulltoleranse.

– Man kan ikke ta inn alle historiene

Noen dager etter intervjuet med Stubø skriver Dagens Nyheter at Dramaten innstiller flere forestillinger. En av skuespillerne i stykket er under intern utredning for trakassering.

Etter det første oppropet, i teaterbransjen, fortsetter det med nye opprop. Nye bransjer. Og nye vitnesbyrd. I #visjungerut beretter kvinnelige sangere om trakassering. En elev ved operaskolen forteller om den etablerte sangeren som besøker skolen. De har konsert sammen. «Når vi er ferdige drar han meg ned på kneet sitt og stikker handa si innenfor kjolen min, leter innenfor trusene samtidig som han tvangskysser meg».

Fra midten av november kommer oppropene nesten daglig.

Flere tusen kvinnelige jurister skriver under på oppropet #medvilkenrett. Så følger politikerne, gymnaselevene, fagbevegelsen, idretten, dansere, landbruket, frivillige i Svenska kyrkan, byggebransjen. For å nevne noen. Og det varsles opprop fra helsesektoren, forsikringsbransjen, restaurantbransjen, sosialarbeidere, tungrockscenen.

Det kommer til å komme flere opprop, men oppmerksomheten kommer til å bli mindre for hver bransje, tror Åsa Linderborg.

– Jeg kjenner allerede at det begynner å bli en metning i dette. Ja, ja, nå kom juristene også, og musikkbransjen. Man kan ikke ta inn alle historiene, vi fatter poenget. Vi fatter at dette pågår overalt, sier hun.

Samtidig stiller Linderborg spørsmål ved medienes dekning av journalistoppropet #deadline, et opprop Linderborg sier hun selv ikke har skrevet under på, fordi hun ikke har vært utsatt for seksuell trakassering.

Oppropet er med sine flere enn 4.000 underskrifter et av de mest omfattende oppropene.

– Det problematiske er at det nesten ikke er noen aviser som gjør journalistikk på det. Man skriver om alle andre bransjer, men når journalistene selv vitner om overgrep, da gjør ikke mediene noe med det. Så sterk er faktisk taushetskulturen. Det er tydeligvis ikke interessant at også journalister har en slik hverdag.

I en kommentar i Aftonbladet, der hun forteller om arbeidet med Dokumentet 2.0, anklager Linderborg konkurrentene Expressen og Dagens Nyheter for taushet rundt #deadline, oppropet som også rammer dem selv.

«Det som kan sies om Aftonbladet er ikke verre enn det som kan sies om andre mediehus. Forskjellen er at vi våger å ransake oss selv med Dokumentet 2.0. Skal revolusjonen få konstruktive resultater må den knyttes til hver respektive arbeidsplass», skriver Linderborg.

Hun legger til at det kan synes selvskadende fra et mediehus som opplever sin største krise på tiår, men hevder det er en styrke. At det viser at taushetskulturen ikke er større enn at man ikke kan snakke åpent om problemer i avisa. «Vi lar ikke arbeidsgiveren monopolisere fortellingen om likestillingen på vår arbeidsplass», skriver hun.

Publiseringen av navn på menn anklaget for trakassering og overgrep har også vakt debatt i svensk presse. En av de klareste kritikerne av navnepubliseringen er Linderborg.

– Rettssikkerheten blir plutselig ikke verdt noe, fordi det blir så viktig for oss å knuse noen egg for den gode sak.

Hun viser til at voldektsanklagene mot Virtanen har vært juridisk prøvd.

– Dette er jo ord mot ord, vi har en politiutredning som er lagt ned. Saken er juridisk prøvd. Som kvinne kan jeg si at det er vanskeligere for kvinner å bli trodd i rettsvesenet når det gjelder seksualforbrytelser, men det hadde vært vanvittig å si at det ikke finnes noen som helst rettssikkerhet for kvinner. For det gjør det. Dette er ikke en bananrepublikk. Saken er rettslig prøvd, da får man gå ut fra at Sverige er et rettssamfunn.

– Dette er et paradigmeskifte

Ifølge Linderborg er det ingen tradisjon for slik publisering i svensk presse.

– Dette er et paradigmeskifte, vi har ikke hatt det slik før. Vi har hatt en høy presseetikk i Sverige, fram til nå. Det er skandaløse publiseringer.

Så hvorfor kommer publiseringen av navn nå, hvis det ikke er tradisjon for det? Det er en kombinasjon av flere ting, mener Linderborg.

– Det er et opplagshysteri. Man får veldig mange klikk, det finnes et kommersielt potensial i navngivningene. Det andre er at vi er veldig redde for påstander om at vi mørklegger, vi har en twitterjustis som hele tiden anklager media for å mørklegge. Da sier man, «nei, vi mørklegger ikke, se her hva vi kan publisere». Så er også feminismen veldig sterk i Sverige, på godt og vondt, vil jeg si. Jeg er selv feminist, så jeg har ikke noe problem med feminismen som prosjekt, men man kan ikke sette rettssikkerheten til side.

– Ville #metoo blitt like kraftfullt i Sverige uten disse navnene?

– Nei, det ville det nok ikke, Norge er vel et eksempel på det. Om dere også hadde knekt noen egg og nevnt noen navn, så hadde det blitt mye sterkere. Men poenget har uansett kommet fram, også i Norge, nemlig at menn ikke kan fortsette å tafse på eller trakassere kvinner. Det poenget går fram uten å publisere navn.

Det kan ikke sammenlignes med avsløringene om Weinstein, mener hun.

– Det var den mektigste figuren i Hollywood, en virkelig makthaver, og det er femti kvinner som ikke er anonyme, som sier at dette har hendt oss. Det er en annen sak enn å henge ut betydelig mindre fisker, anonymt, når rettsvesenet allerede har prøvd saken.

Les også:

En som forsvarer navnepubliseringen er forfatter og journalist Maria Sveland, som i 2007 gjorde stor suksess med romanen «Bitterfittan», og senere har skrevet en rekke bøker.

– Jeg tror navnepubliseringen er en viktig del, og jeg synes det har vært bra. Det er vanskelig, men samtidig tenker jeg sånn: Som offer, når man har vært utsatt for et overgrep har man alltid rett til sin historie, sier forfatteren når Dagsavisen møter henne på Sødermalm i Stockholm.

Sveland viser til at også svensk presse var preget av tvil om hvordan de skulle håndtere det, da Cissi Wallin først navnga Fredrik Virtanen.

– Man skrev at Cissi Wallin hadde navngitt en stor lederskribent. Men så kommer det flere kvinner som forteller om ulike typer trakassering og overgrep. Ja, mer journalistisk research kan man vel knapt kreve. Det handler jo faktisk om å beskytte andre gjennom å navngi. Jeg tror ikke noen avis navngir noen bare ut fra en kvinnes fortelling, sier hun.

Les også:

Sveland viser også til at det er få tilfeller av seksuell vold som leder til tiltale eller fellende dom, at det sjelden finnes vitner, at ord står mot ord.

– Med Cissi Wallin var det ikke noe lettvint. Det tror jeg ikke det var for noen av de kvinnene som har navngitt. Wallin har gått i ti år og båret på dette.

«Alle har vetat men de blundar»

Samme dag som Dagsavisen kommer til Stockholm rystes svensk kulturliv av nok en sak. Atten kvinner forteller om seksuell trakassering og overgrep fra en mann Dagens Nyheter anonymiserer som «Kulturprofilen». Det som skal være en sentral person i svensk kulturliv. En mann med sterk tilknytning til Svenska Akademien, som deler ut Nobelprisen i litteratur. Han anklages for voldtekt. Rå maktmisbruk. Overgrep skal blant annet ha funnet sted i leiligheter eid av Akademien. Mannen driver også det som i Dagens Nyheter beskrives som «Klubben». Et sentrum for svensk finkultur. Mannen eier stedet sammen med sin kone, en forfatter med tilknytning til Akademien.

«Alle har vetat men de blundar», skriver Dagens Nyheter. Det har ifølge avisa vært kjent i kulturverdenen helt siden 1980-tallet. Fem kvinner har nå politianmeldt mannen.

I Aftonbladet beskriver Linderborg dagen etter saken som «blant de tydeligste utpekningene av en anonymisert person i svensk pressehistorie». Hun legger til at hun skriver at hennes uro gjelder «presseetikkens framtid», ikke kulturmannens ve og vel.

– Dette har alle kjent til hele tiden, sier Linderborg og forteller om første gang hun møtte mannen, under bokmessen i Gøteborg, på et hotell der folk samlet seg på kvelden.

– Det første han sier til meg når han ser meg er «du ser ut til å ha en vakker fitte». Det er hans sjakkåpning på en samtale. Slik er han. Dette har vi kjent til hele tiden, sier kulturredaktøren.

Så hvorfor har det kunnet fortsette? Hvis alle har visst hva som skjer?

– Fordi han er en makthaver, sier Linderborg og legger til at han er beskyttet av kulturverdenens mektigste institusjon.

– Folk er redde for sin egen plass på parnasset, sier hun.

Det mest ekstreme i kultur-Sverige

Martina Montelius beskriver denne saken som det mest ekstreme som hender i kultur-Sverige akkurat nå, fordi han er ekstrem og fordi det skal ha pågått over så lang tid. Hun har selv en mor som er medlem av Akademien, og har møtt mannen flere ganger. Mange har forsøkt å stanse ham, sier hun.

Etter planen skulle Dokumentet 2.0, Aftonbladets rapport om situasjonen for kvinner i avisa, ha kommet denne uka. Onsdag ble det klart at det jobbes videre med det, og at det vil få en annen form. Publisher Sofia Olsson Olsén skriver at de har kommet fram til at vitnesbyrdene skal være grunnlag for et journalistisk dokument med sitater fra beretningene, men med fokus på strukturer.

Innad i Aftonbladet er det strid om saken. Skulle ikke dette dokumentet trykkes i sin helhet? I avisen?

En annen beslutning får derimot støtte. Denne uken avsluttet Olsén avisa samarbeidet med Steffan Heimerson. Den 82 år gamle journalisten jobbet i avisa fra 1963, og var inntil nå frittstående spaltist i avisa.

Mandag sto den siste teksten hans på trykk i Aftonbladet. Der kaller Heimerson #metoo en «heksejakt med drag av Stalins utrenskinger». Han mener Dokumentet fra 1978 er overvurdert. «Drullputtarna finns kvar. Kvinnorna är lika missnøjda nu som för 40 år sedan», skriver han. Dagen etter forsvarer han teksten i et intervju med Resumé. Kvinner bruker #metoo for å «skriva sjaskig pornografi», hevder Heimerson. Sverige er ikke hardhudet nok om man ikke kan akseptere «vad som ingår i normala personalfester där dyngraka grabbar vill sätta på växeltelefonisten» sier han og legger til at «personalfester har aldri eksistert for å være etiske forbilder».

Dagen etter forteller Olsén at hun har gitt Heimerson beskjed om at samarbeidet er avsluttet. Kvinnesynet han gir uttrykk for i intervjuet er ikke forenlig med avisas grunnverdier.

Avisas redaktør for kultur og underholdningsbidrag, Anna Andersson, legger ut følgende melding på twitter: «Tänk att leva i en värld där Heimerson är genomsnittlig. Jag börjar mer och mer se på kvinnorna i generationen före min som krigsveteraner.»

Denne saken ble først publisert i Dagsavisen.no