Marrakech: Høyt spill i labyrinten

MARRAKECH, MAROKKO (ABC Nyheter): Midt inne i medinaen (gamlebyen) – ti minutters gange nord for byens nav Djemaa el-Fna, gjennom souqen – står jeg rådvill og forvirret lenge nok til at en kaftankledd eldre herre med råtne tenner og ditto engelsk forbarmer seg over meg.

– Ser du etter garveriene? spør han, og i det øyeblikket er jeg fortapt. Ikke fordi jeg ikke har noe alternativ. Jeg vet bare at det kommer til å koste meg penger om jeg følger med. Ingen i bakgatene i Marrakech gjør noe uten å ta betalt. Ikke det at de er spesielt påtrengende eller uvennlige, men et raskt blikk på meg forteller min nye guide at her er det penger å hente.

– Kom igjen, det er bare et par minutters gange, maser karen mens han leier sykkelen sin og leder an noen meter foran meg. Avmålt, men også nysgjerrig følger jeg etter, enda dypere inn i labyrinten.

Reddet av turismen

Men hvorfor ikke? Hvorfor ikke ta en sjanse en gang i blant, tenker jeg, litt for å drive en voksende usikkerhet unna. Byguiden min tidligere på dagen har dog forsikret meg om at jeg ikke har noe å frykte.

– Går du deg bort er det bare å spørre om veien.

Han unnlater imidlertid å fortelle at det alltid koster litt penger. Ti dirhams her og ti dirhams der blir det fort summer av, men jeg lærte meg raskt den lokale pruteteknikken. Men den når et nytt nivå litt lengre opp i gaten.

Atlasfjellene rundt Marrakech og slettene rundt byen var opprinnelig tumleplass for ulike berberstammer, noe som endret seg i 1062 da byen ble etablert av almoravidene – et berbisk dynasti med arabiske røtter. De fordrev lokalbefolkningen.

Marrakech vokste seg rik og mektig takket være handelen med landområdene rundt. Luksusvarene omsatt i byen kom fra handelen med Niger i sør. I tillegg bidro handelsmennene fra ulike stammer i denne nordvestlige delen av Afrika til å etablere mystikken rundt byen, et bilde som fremdeles lever i manges bevissthet.

Marrakech vokste seg så stor og mektig at den på et tidspunkt var ansett å være en av den islamske verdenens viktigste kulturelle sentra. Almoravidenes plyndring av Spania bidro mye til det, fordi store deler av byttet ble brukt til å utvikle byen.

Lukten av død

Med årene kom og gikk nye herskerdynastier, men Marrakech besto som hovedstaden i Marokko mesteparten av tiden.

Det var ikke før på 1800-tallet at byen opplevde nedgangstider, noe som igjen endret seg på begynnelsen av forrige århundre under det franske protektoratet. Franskmennene påbegynte byggingen av ville nouvelle – den nye byen – samtidig som medinaen ble revitalisert.

Siden har Marrakech – mest takket være turismen – blomstret. Den stadig sterkere påvirkningen fra Vesten har gjort sitt preg på byen, men dukker du inn i de labyrintiske souqene, blant slangetemmerne og sjarlatanene på Djermaa el-Fna, merker du fort at det meste av den vestlige innflytelsen er et ferniss.

MYE HISTORIE: Garveriene har ikke forandret seg nevneverdig de siste hundre årene.

For i medinaen merker jeg raskt at byens antikke sjel lever i beste velgående.

Som i Middelalderen

Jo lenger innover i medinaen jeg beveger meg jo færre mennesker ser jeg, ikke minst turister.

Hit kommer ingen hvis man ikke mener business.

Ferden gjennom Bab Debbagh – garverporten – i medinaens nordøstlige hjørne er som å tre inn i en annen verden, en annen tid. Lukten av død river i nesen – en blanding av dueskitt, kupiss, fiskeoljer, dyrefett og ulike, udefinerbare kjemikalier. I flere av de store karene der geite- og kamelskinn blir behandlet står sterke karer til livet i den grumsete blandingen av garvepreparater. De bukserer digre, blytunge skinn gjennomtrukket av veske med den største letthet, og enser meg ikke der jeg storøyd sikksakker meg mellom dem.

En stram odør river i nesen, en stank som disse karene lever med hele arbeidsdagen, året igjennom. Jeg lar kameraet ligge, vil ikke markere den åpenbare avstanden mellom oss ytterligere. På bakken rundt garvekarene ligger hauger med våte dyreskinn – grå, fargeløse flak med huder som skal bli til vakre, glinsende skinn når prosessen er over.

Byen der «Dyret» bestemte over liv og død

LES SAKEN

Garveriene er muligens det beste eksemplet på hvordan Marokko har holdt på sine tradisjoner helt tilbake til Middelalderen. Marokkansk lær går for å være blant det beste i verden. Et spesielt mykt geiteskinn som brukes til bokbinding omtales for eksempel bare som marokko.

Lite har endret seg de siste århundrene. Skinn fraktes fremdeles til garveriene med esel og kjerre. Arbeidet foregår som i Middelalderen i de typiske murkarene, og organiseres etter prinsipper utviklet for mer enn 500 år siden.

– Nice, aie? sier min nye guide, en ung gutt på rundt 20 med et hardt, uttrykksløst ansikt. Det er ikke første gang han loser en europeer mellom disse karene.

Rundt meg i gatene utenfor går livet sin vante gang. Min tilstedeværelse er knapt verdt oppmerksomhet. Lyset fra tv-apparatene i leilighetene rundt oss flimrer som neon, barna som spiller fotball mellom husveggene, eselkjerrene og de putrende mopeder som suser med millimeterpresisjon forbi oss – alt en kakofoni av aktivitet.

Ikke så frenetisk og oppkavet som nede på Djermaa el-Fna – roligere, mer verdig.

– Vil du kjøpe et teppe? Eller kanskje en veske? En skinnpute trenger du helt sikkert?

Gutten sender meg rett i armene på berberen Abdu Sadak, en teppehandler det skal vise seg å være umulig å si nei til.

Kunsten å selge et teppe

Teppeveving er en annen klassisk marokkansk spesialitet, der kvinnene produserer og menn selger. Det er også sistnevnte som stikker unna med mesteparten av gevinsten, og det anbefales å handle direkte fra produsentene når det er mulig.

Midt inne i medinaen glimrer kvinnene med sitt fravær, i hvert fall i teppehandlerens indre. Mens mange av de typiske marokkanske teppene kan ta måneder å veve er de flatere berber-teppene enklere, og det er en sirlig fargerik haug av disse Abdus medhjelper slenger for mine føtter.

GAMLE TRADISJONER: Slangetemmerne har spilt sine roller på Djermaa el-Fna siden tidenes morgen.

– Så du vil ikke ha en fotskammel? gliser Abdu etter å ha vist frem et halvt dusin puffer i skinn, disse typiske, runde skinnpuffene ingen hjem i følge teppeselgeren bør være foruten.

– Hva med et teppe da?

Jeg er ikke direkte uinteressert, og oppmuntret av min nøling begynner en oppvisning i salesmanship du skal lete lenge etter for å finne maken til. Uten at noen av partene i det hele tatt har antydet noe om handel viser Abdu og hans venn i rasende fart frem et tyvetall tepper i ulike størrelser og fargekombinasjoner. Innimellom rekker han å trylle frem et lite glass med myntete, og demonstrerer ivrig de ulike teppenes kvaliteter.

– Dette varer livet ut, forklarer han og tenner sågar en lighter borti teppet for å vise hvor mye det tåler.

Etter en stund har jeg valgt ut teppet jeg mener er flottest, og skjønner jeg er solgt. Bokstavelig talt. For nå begynner et spill som skal avgjøre hvor stor skaden til slutt blir.

Kokende folkemengde

Pruting er en eldgammel kunst. Det er egentlig i nyere tid at vi har begynt å operere med faste priser. Selv om du godt kan forhandle om prisen for hva det skal være (kanskje med unntak av matvarer), er det de færreste som gjør det når de handler PC eller en ny flatskjerm-tv.

Men når Abdu forklarer berbernes forhandlingsmetode er jeg rede. Jeg er ingen nybegynner, selv om jeg en stund har følt meg som rene amatøren.

– Jeg skriver ned mitt prisforlangende i det venstre hjørnet, mens du skriver ned hva du er villig til å betale i det høyre. Så arbeider vi oss nedover. Du skal se vi blir enige til slutt, gliser Abdu, og rabler ned en sum i hjørnet av notatblokka som langt overstiger det jeg er villig til å gi for teppet.

St. Helena - øya hvor tiden har stått stille

LES SAKEN

Forbausende mange ganger har jeg fått prisen ned i tradisjonelle el-butikker i Norge, men det gjelder å ikke komme med skambud og fornærme selgeren. Du bør være seriøs, og interessert i artikkelen du forhandler om. Gjør du det utelukkende for sportens del kan situasjonen fort bli ubehagelig.

Jeg går ned til under en tredel av prisforlangende, og Abdu nikker godlynt.

– Salget går tregt i dag, sier han og slår av et par hundre dirhams, ennå ikke i nærheten av min sum.

GAMLE TRADISJONER: Slangetemmerne har spilt sine roller på Djermaa el-Fna siden tidenes morgen.

Jeg nipper litt til teen, gir ham mitt beste pokerglis, og legger på et par hundre dirhams og forklarer at smertegrensen er nådd. Og hundre dirhams etterpå er handelen i boks, Abdu gir med det bredeste smilet han klarer å mobilisere, mens medhjelperen kjapt pakker inn teppet. Begge har vi unngått å tape ansikt.

Utenfor står gutten med steinansiktet og venter tålmodig. Ikke bare på meg, men også på prosentene av salget som overrisler alle de medvirkende i skuespillet jeg har vært med i. Hele bydelen deltar i et innfløkt spill om turistenes penger. Et par hundre dirhams senere er jeg på vei tilbake til den kokende folkemengden nede ved Djermaa el-Fna, der mørket har senket seg og de mange matbodene har åpnet sine utsalg. Jeg kaster meg ut i dette sirkuset av menneskelig aktivitet. Blant sjarlataner, slangetemmere, spåkoner, hennamalere, medisinmenn, spåkoner, historiefortellere og alle de andre som gjør medinaen i Marrakech til en opplevelse ulikt alt annet.

Samt et berberteppe og en opplevelse rikere.