Tøff overgang fra barnevern til voksenliv

Veronika Paulsen har selv bakgrunn fra arbeid i barnevernet, og tar i disse dager doktorgrad ved Institutt for sosialt arbeid, NTNU, om barnevernsbarns liv den dagen de skal over i voksenlivet.

– Alle har behov for oppfølging og sosial støtte i overgangen til voksenlivet. Men de fleste jeg har snakket med etterspør mer, sier Paulsen.

Intervjuer med 45 ungdommer som har hatt barneverntiltak utgjør kjernen i doktorgradsarbeidet.

Vil bli hørt

Ungdommene og de unge voksne i alderen 16 til 26 år stilte opp med sine erfaringer, noen alene, andre i grupper. Dette ble først og fremst mulig på grunn av ungdommenes velvilje, men Uteseksjonen i Trondheim og Gartnerhaugen tilrettela forholdene.

Veronika Paulsen. Foto: NTNU

Paulsen var påpasselig med at intervjuene måtte skje på ungdommenes premisser. De måtte få fortelle om akkurat sine erfaringer med barnevernet, og hva som var viktig for akkurat dem. To ting gikk igjen:

– De var opptatt av ettervern og medvirkning, sier Paulsen.

Ungdommene forteller at de i større grad vil bli hørt. De vil ha større innflytelse over sin egen hverdag og de beslutningene som blir tatt. Noen forteller at de har vært i samtaler, men at innspillene deres ikke ble lyttet til, eller i hvert fall ikke fulgt opp.

– De har vært til stede, men ikke blitt hørt. Det opplever mange som en stor utfordring, sier Paulsen.

Les også: Hva er den beste hjelpen når ungdom sliter?

Flytter ofte

De aller fleste av oss famler oss litt frem i overgangen fra ungdom til voksen. Men de fleste av oss har også familie og venner vi kan støtte oss til og kanskje rådføre oss med. Dette er ingen selvfølge for mange av barna som er i barnevernet.

Når er vi egentlig modne nok til å klare oss selv? Foto: Colourbox

Mange av disse ungdommene har veldig lite nettverk, og dermed liten mulighet for å få slik støtte. Flere av ungdommene opplever at de har lite støtte fra foreldre og nær familie, og noen opplever at de må være en støtte for foreldrene heller enn motsatt.

– Det finnes ingen grunn til at kommunene ikke skal få refusjon til ungdommene er 23 år, mener Paulsen.

Samtidig vil dette gjelde ganske få, da mange av ungdommene ikke har såpass omfattende tiltak at de kommer inn under refusjonsordningen.

Like viktig er det å sikre at ungdommene som har behov for ettervern faktisk får det. Oppfølgingen må dessuten være fleksibel.

I tillegg bør aldergrensen utvides. I Storbritannia kan de unge voksne få hjelp til de er 25 år. I Tyskland til de er 27 år.

– Det er ikke noen grunn til at ungdommene i det norske barnevernsystemet skal få oppfølging noe kortere. Aldersgrensa for ettervern har vært den samme i nærmere 20 år, på tross av at det i samfunnet generelt er en erkjennelse av at ungdomstiden blir stadig lengre og at de fleste får støtte fra foreldrene langt inn i voksenlivet, mener hun.

Les også: Samarbeid på tvers gir bedre krisehjelp for barn og unge

Ikke NAVs rolle

NAV kan heller ikke overta.

– Noen tror at ungdommene kan få hjelp fra NAV isteden. Men NAV har en annen rolle og gir en annen slags hjelp. De kan kanskje bidra med penger, men ikke med den sosiale støtten som mange av disse ungdommene trenger, påpeker Paulsen.

NAVs eventuelle hjelp blir altså noe helt annet. For i perioder av livet, kanskje hele livet, er den sosiale støtten det viktigste for mange av oss.

Les også:

Grep inn da «Ole» (92) ikke lenger hadde klær til å gå ut

Fjerner vergen

Saken er opprinnelig publisert på Gemini.no