Slik ble Oslo den delte byen

I «Slik ble det» – en ny og rikt illustrert bok forteller tidligere førsteantikvar Truls Aslaksby om hvordan Oslo i løpet av hundre år utviklet seg fra provinsby til å bli en europeisk hovedstad.

– Det var den økonomiske veksten fra 1830-årene som førte med seg behov for byutvidelse. Og først og fremst var det bedrestiltes bolignød og næringslivets arealbehov som ble imøtekommet, sier Truls Aslaksby til Dagsavisen.

Begynnelsen på vestkanten

Utbyggingen langs Karl Johans gate mellom Egertorget og Slottet i 1840-årene ble begynnelsen på Kristianias vestkant. Her ble det bygget bygårder à la de man kjente fra Berlin og København. I dette tilfellet en boform for bedrestilte, med svære leiligheter med 10–12 værelser og plass til tjenerskap.

Truls Aslaksby har skrevet bok om den delte byen. Foto: Trond Erik Aslaksby

I 1859 ble byen utvidet. Den gamle Bymarken i vest, mellom Skillebekk og Bjølsen, og arealene mellom Gamlebyen og Sandaker på østsiden av Akerselva, med et problemfylt, fattigdomspreget område som Grønland, kom inn i byen. Som i den eldre byen skulle det mot gatene kun bygges i mur. Det ble reist en by dominert av tre etasjers leiegårder, ikke helt ulike de på Karl Johan hva gjaldt fasadene, men boligstørrelse og standard varierte etter beboernes antatte betalingsevne.

– Ja, «alle skulle med». Folk med svak og usikker økonomi fant seg allikevel bedre til rette i nye forsteder, hovedsakelig på østkanten: Ny York på Grünerløkka og Rodeløkka i første omgang, sier Aslaksby.

Les også: Snippen blir lekeplass

(Saken fortsetter under)

Overblikk: Balkeby før brannen i 1878 sett fra toppen av Majorstuveien. Foto: Ole Tobias Olsen/Oslo Museum

Industrialisering

– Å bo i en leilighet eller et hus som lå separat fra arbeidsplassen var nytt?

– Ja, dette er industrialiseringen og pengesamfunnets framvekst. Grovt sagt: Man kjøpte det man trengte, og arbeid og hvile foregikk i to forskjellige sfærer, sier Aslaksby.

Innføringen av murtvang og overgangen til leiegården som normal bygningstype ble til dels begrunnet i spørsmålet om hvordan byen skulle få dekket inn kommunale utgifter i områder som spredt bebygget ville gi svake skatteinntekter. Samtidig var de ledende kretser overbevist om at en fortsettelse av trehusbebyggelse à la Enerhaugen, med elendige sanitære forhold, truet folkesunnheten.

Les også: Oslo sør får – litt

Slummen i byen

I trehusdominerte forsteder som for eksempel Vika, Christian Krohgs gate og Enerhaugen bodde de aller fattigste.

– Boforholdene var så elendige at de ga grobunn for enorm misnøye. Myndighetene fryktet for opptøyer og revolusjon, sier Aslaksby og forteller at politimester Morgenstierne fikk i oppdrag av stattholder Løvenskiold å holde øye med og rapportere om uromakerne.

– Morgenstierne var også en av grunnleggerne av Arbeiderboligselskapet av 1851, en frukt av uroen, og et insentiv til arbeideren om å stifte familie og slå seg til ro i en ordentlig leilighet, selv om de var av minimumsstørrelse, på ett rom og kjøkken. Av de første arbeiderboligene av denne typen står én tilbake. Adresse: Grønland 12b. Disse leilighetskompleksene var imidlertid bare en dråpe i havet, sammenlignet med bolignøden og hva som ble bygget, sier Aslaksby.

(Saken fortsetter under)

Bolignød: Fra Nordbygata 4 på Grønland cirka 1926. Foto: Wilse/Oslo Mueum

Billige boliger

Oslos bygningshistorie er en historie som gjentar seg. For det høres unektelig kjent ut når Aslaksby forteller:

– Ser vi på antall boliger som ble bygget på 1800-tallet var det en suksess. Men billige leiligheter var en konstant mangelvare på grunn av svakere fortjenestemarginer. Beboerne i arbeiderstrøk måtte betale uforholdsmessig høye husleier på grunn av en risikopremie som kunne sikre gårdeieren mot tap dersom husleia uteble, sier Aslaksby. Først utover 1900-tallet ble forholdene lagt bedre til rette for arbeiderklassen og ikke-formuende borgere.

– Vi har i dag like mange ubebodde gårdsbruk som etter svartedauden

LES SAKEN

– Store kommunale tomteoppkjøp som for eksempel på Torshov, reduserte grunnrentefaktoren. Samtidig gjorde kredittlettelser for kooperative og allmennyttige byggeselskaper en god bostandard mulig for flere. Etter eiendomskrakket i 1899 rammet byggebransjen i dens helhet, fikk dessuten privat entreprenørvirksomhet tryggere finansieringsrammer, sier Aslaksby.

Klassereise

Selv er Truls Aslaksby født i 1943. Han vokste opp i en to-værelses leilighet i en 1890-tallsgård ved Vestkanttorget, med fellestoalett i trappa. Senere flyttet familien til en femroms i forgården med balkong og bad. Etter hvert ble det både universitetsutdannelse og enebolig på Nesodden.

– En typisk norsk klassereise?

– I aller høyeste grad.

Grønland 12 B, som i mange år huset McDonald’s, er det siste gjenværende av de første av Arbeiderboligselskapet av 1851 sine små arbeiderboliger. Foto: Siri Øverland Eriksen

Saken er opprinnelig publisert på Dagsnytt