Ufornuftig om islam og integrering

Debatt mellom innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og Islam Net leder Fahad Qureshi.
Debatt mellom innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og Islam Net leder Fahad Qureshi. Foto: Mattis Sandblad / VG
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det samfunnet trenger for å unngå polarisering, ekskludering og økt islamofobi er nyansert kunnskap om alle de ulike islamske skolene, ikke grove forenklinger, mener Ulrika Mårtensson, professor i religionsvitenskap.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Ulrika Mårtensson
Professor i filosofi og religionsvitenskap ved NTNU

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rett før stortingsvalget i september møttes Fahad Qureshi fra Islam Net og innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) til debatt på VGTV. Listhaug hevdet at hijab på barn var utrykk for en «ukultur» som bunner i muslimske foreldres «seksualisering av jenter.

Listhaug mener at det er foreldre som ikke ønsker at jenter skal være seksuelt fristende som tvinger dem til å bære hijab. Hun mener at dette bryter med norske verdier som barns frihet, likestilling og ikke-seksualisering. Derfor mener Listhaug at hijab på barn ikke hører hjemme i det norske samfunnet og bør forbys, akkurat som at niqab på voksne bør forbys i alle utdanningsinstitusjoner.

Qureshi mener imidlertid at Listhaug gir uttrykk for islamofobi fordi hun mener at et muslimsk plagg innebærer seksualisering av barn, men ikke sminke og «sexy» klær som andre barn bruker. Dermed gjør Listhaug muslimske barns klær til «unorske» og uakseptable. Ifølge Qureshi er ikke Listhaugs forklaringer om hijab i tråd med muslimske familier og barns egne motivasjoner for å bruke hijab Dette mener han dreier seg om kultur, familietradisjoner og religiøse verdier. Qureshi mener hun ikke anerkjenner at muslimske foreldre ikke oppfatter hijab som seksualiserende i det hele tatt. «Seksualisering» er noe Listhaug selv assosierer med plagget, det gjør ikke muslimer. Og det samme gjelder for niqab, påpeker han.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Norges Nasjonale Studentforbund har uttalt at de ikke ønsker et forbud mot niqab på lik linje med andre forbud som utestenger visse studenter fra utdanning. Universitetet i Oslo har samme syn på saken med unntak for profesjonsfag hvor niqab er praktisk umulig.

Jeg ønsker å diskutere begrepet islamofobi fordi jeg mener anklager om islamofobi ofte avfeies som forsøk på å kneble sunn kritikk mot islam.

Er Listhaugs holdninger uttrykk for islamofobi eller en sunn kritikk av islam?

Islamofobi betyr «redsel for islam» og innebører at man tilskriver islam og muslimer egenskaper som fremstiller dem som ikke bare dumme og uopplyste, men også som en trussel mot sitt eget samfunn og verdier. Det finnes mange eksempler på islamofobiske fremstillinger av islam og muslimer i den offentlige debatten.

Gjør hijab til et symbol

Listhaugs forslag om å forby hijab i skolen og niqab er mer komplisert. Hun fremstiller nemlig ikke islam som en trussel mot samfunnet på generell basis. Kun disse religiøse plaggene og spesielt hijab på barn. Det er heller ikke bare Listhaug som ønsker å forby hijab på skolen og niqab på alle utdanningsinstitusjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tankesmien Agendas «10 bud for bedre integrering» er på linje med Listahaugs ønsker om forbud mot disse plaggene. Linda Noor, som er muslim og leder i Minotenk, mener niqab gjerne kan forbys i hele samfunnet fordi plagget er uforenlig med norske verdier og svært få muslimer synes godt om det.

Motstand mot islamske symbolplagg krysser altså venstre-høyre aksen i politikken og ikke muslim-ikke-muslim-aksen i religion.

Det dreier seg heller om en konflikt mellom ulike muslimske identiteter og verdier eller ulike nasjonale politiske strategier for integrering. Jeg mener Listhaug flytter «fobi»-elementet fra religion som en abstrakt størrelser til et symbol som hun knytter til svak integrering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Niqab på voksne kvinner og hijab på barn fremstilles som et symbol på vilje til segregering fra storsamfunnet. Og både hijab på barn og niqab fremstilles da som et hinder for å inngå vennskap på tvers av religion- og kulturgrenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er imidlertid naivt å tro at dersom en person dropper religiøse symboler og praksis, så får vedkommende umiddelbart gode venner, gode karakterer og gode jobber. Arnfinn Midtbøen har forsket på dette, og hans funn viser at nordmenn med ikke-norske navn ofte sorteres ut tidlig i ansettelsesprosesser, uavhengig av at de snakker perfekt norsk og har gode karakterer.

Midtbøens forskning viser også at diskriminering på etnisk grunnlag forekommer i alle europeiske land, og at de avgjørende forskjellene mellom landene beror på samfunnsinstitusjonenes struktur og funksjoner, noe som varierer mye mellom landene.

Dermed kan man si at et overdrevent fokus på minoriteters klesplagg og religiøse symboler tar fokus vekk fra den virkelige utfordringen – nemlig diskriminering.

Koranen, guds ord eller menneskeskapt?

Det er typisk for nyliberalismens tidsalder at det ikke er statens plikt å gi alle borgerere og lovlige bosatte velvedsgoder i bytte mot skatt og arbeid, og fagforeningenes plikt å jobbe for alles rett til arbeid og lønnssolidaritet. Men at det er borgernes ansvar å sørge for arbeid. Det er i tråd med nyliberal politikk at du må passe inn og ikke skyve ansvar over på staten. Du skal heller ikke påberope deg diskriminering – da inntar man en offerrolle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men om det er slik at etnisk diskriminering i praksis omfatter langt flere enn barn med hijab, noen få damer med niqab og langt flere enn kun muslimer, kan man da si at fokus på hijab og niqab i integreringsdebatter er å gi islamske symboler en rolle de ikke speiler? Nemlig å være avgjørende for integrering? Om niqab og hijab fremheves foran andre plagg og andre religiøse symboler og fremstilles som en trussel mot sammfunnet fordi de hemmer integrering, er disse holdningene «islamofobi».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forbud mot niqab og hijab kobles ofte til argumentet om at Norge og resten av verden trenger et «opplyst» og «fornuftstyrt» islam for å stå mot «wahhabisme» eller salafisme finansiert av Saudi-Arabia hvor man dekker til kvinner og barn.

Sylo Taraku, medforfatter til Agendas «Ti bud for bedre integrering» og tilhenger av forbud og motarbeiding av hijab i skolen, mener at Fahad Qureshis og Islam Nets saudiarabiske variant av salafisme er intolerante mot de som tenker annerledes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Taraku sporer salafismens intoleranse helt tilbake til 800-tallet, da denne skolen begynte å kjempe mot det «rasjonelle» og «fornuftstyrte» islam som forfektet av den abbasidiske kalifen al-Ma’mun (r. 813-33) og den mutazilitiske skolen. Ifølge Taraku var kalifen al-Ma’mun en forkjemper for opplysning, fornuft og toleranse fordi han erklærte at Koranen var skapt og ikke var Guds uskapte Ord, som majoriteten sunnimuslimer hadde som sentral dogme - da som nå.

Kontekst i krig

Tarakus fremstilling av al-Ma’mun er dog sterkt forenklet, og gir en feilaktig bilde av hva dogmestriden dreide seg om: ikke fornuft versus ufornuft, men hvorvidt kalifen kunne sette seg over loven eller var bundet av den.

Historikeren al-Tabari (d. 923) beskrev kalifen al-Ma’muns dogmeskifte slik:

Al-Ma’mun gikk til angrep mot den Bysantinske kristne keiseren og trengte penger til krigstokten, samt til å bygge skanser mot Bysans. Det fantes imidlertid guvernører, administratorer og dommere som ikke ville betale ekstra skatt. Det fantes også dommere, administratorer og lærde som hold fast på dogmet om Koranen som Guds Ord.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Da erklærte kalifen dogmet om «den skapte Koranen» som statsdogme slik at han fikk en verktøy for å erklære alle som trodde annerledes som statens fiender og fjerne dem fra jobbene sine. Noen av dem som motsatte seg «den skapte Koranen» var blant dem som ikke ønsket å betale pengene til krigstokten. Kalifen innførte også en inkvisisjon for å avsløre dommere, teologerog administratorer som ikke aksepterte dogmet om den skapte Koran.

Ifølge al-Tabaris berettelse sammenlignet kalifen al-Ma’mun dogmet om Koranen som Guds Ord med den kristne troen på Jesus som det gudommelige Ord, og han utpekte sine motstandere som «snik-kristne» i en kontekst av krig mot det kristne Bysans. «Toleranse» og «fri tenkning» var altså ikke på dagsorden da al-Ma’mun spilte på anti-kristne stemninger og fengslet og torturerte sine meningsmotstandere og tok fra dem deres verv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da som nå var konteksten krig.

Flere tanker samtidig

Mitt poeng er at den historiske kalif som Sylo Taraku holder frem som forbilde for fornuft og toleranse ikke bare fremmet filosofi og vitenskap, men også var svært autoritær og intolerant mot sine meningsmotstander fordi dogmet om Koranens natur dreide seg om en politisk og finansiell konflikt. Og dogmer og tolkningsautoritet ble brukt som verktøy for å fjerne motstandere. Mener Taraku at at norske muslimer skal tro på det regjeringen vil at de skal tro? Det vil i så fall innebære at han legitimerer statsstyrt religion.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg mener at Taraku forfekter et svært autoritært syn som innsnevrer religionsfrihet og driver med to typer av «fobier»: «Islamofobi» fordi hans bidrag til Agendas «ti bud for bedre integrering» fremstiller hijab og niqab som undergravende for et vel integrert samfunn uten noen belegg for dette – til tross for at flertallet av landets akademikere synes forbud er ufornuftig. «Islam-Net-ofobi» fordi han fremstiller læren som Islam Net kan kobles sammen med på en generaliserende og forenklet måte. Han reduserer nyansene i den historiske doktrinære debatten og forsterker inntrykket at Islam Net i dag er en fare for et fornuftstyrt samfunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg vil ikke benekte at mange muslimer opplever dagens saudiarabiske islam som intolerant, og Islam Net og, for den saks skyld.

Det jeg vil se er en offentlig debatt der det går an å tenke flere tanker samtidig.

Hvis dagens politiske konflikter og kriger i Midtøsten skal legge ideologiske føringer også på hvordan vi formidler kunnskap om historien, så risikerer virkelighetens komplekse natur å gå tapt. Tenketanker som Agenda har som oppdrag å produsere ideologi for politikere, og det gjør det fristende å forenkle historiske sammenhenger.

Anerkjente islamforskere som blant annet David Vishanoff i USA og Anja Irmeli Perho i Finland viser at den hanbalitiske skolen som Taraku avfeier som anti-rasjonal utviklet høyst fleksible og rasjonale metoder å tolke Koranen og Profetens tradisjoner. Hanbalitiske lærde er historisk minst like flinke i å finne ting i Koranen og Profetens tradisjon (sunna) som kan harmoniseres med vitenskap og politiske prinsipper som andre muslimer. De gjør det bare etter sin metode.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det samfunnet trenger for å unngå polarisering, ekskludering og økt islamofobi er nyansert kunnskap om alle de ulike islamske skolene, ikke grove forenklinger. Hvorfor ikke ha flere åpne debatter om hva som kjennetegner de islamske skolenes metoder, hva som forener og skiller dem, og hva som virkelig er de store og historisk bestandige politiske og hermeneutiske debattene innenfor islam? Her er det også viktig at de ulike islamske lærde og representanter for samfunnene kan representere seg selv og ikke bare omtales av andre.

Da ville man se at Islam Nets Koranteologi faktisk er den mest nærliggende til for eksempel kristen lære om Kristus som Guds inkarnerte Ord. Nettopp som kalifen al-Ma’mun sa, ifølge al-Tabaris historie om Sendebudene og Kongene.