Treningen bestemmer politiskjønnet

Etter at Politimesteren i Oslo snudde om bevæpning har Høyres justispolitiske talsmann åpnet for å se på reglene for bevæpning på ny. Nylig ble det det igjen argumentert for bevæpning, ved å vise til at tilfeller av våpenbruk under perioden med bevæpning er lavere enn før bevæpning ble iverksatt.

Permanent bevæpning er feil tilnærming – det er feil diagnose og feil medisin.

Jeg mener det er riktig å bevæpne politiet med våpen når trusselen er stor, og opprettholde det så lenge den er reell. Men hvis vi vil at politiet skal bruke våpenet minst mulig må de utvikle holdninger som følger av trening uten våpen, For å få til det kan vi ikke ha generell bevæpning.

Politiets daglige møte med mennesker preges av usikkerhet. Det er både situasjoner hvor omfattende voldsbruk er et uunngåelig utfall, og situasjoner hvor voldsbruk kan dempes eller avverges. Denne usikkerheten håndteres gjennom evne til utøvelse av godt politiskjønn, og knyttes til samfunnsoppdraget som forvaltes. For å utøve skjønnet hensiktsmessig, har de blitt sertifisert, utdannet og trent ved politihøyskolen. Skolehverdagen består av refleksjon ved bruk av jus og teoretiske modeller, og ikke minst praktisk trening.

Politiet har hatt 20 ukontrollerte skyteepisoder

LES SAKEN

Det er ingen som hever brynet hvis politiet sier at studentene bruker mesteparten av treningstiden sin på realistisk trening, det må vi ønske og kunne forvente. Dermed må vi regne med at en beslutning om generell bevæpning av politiet medfører at politistudentene trener med skytevåpen tilgjengelig. Det er klart at de likevel av og til må trene på håndtering av situasjoner uten våpen. Det kan være at våpenet mistes eller på annen måte blir borte, og det må også håndteres, realistisk.

Tilsvarende kan man tenke seg at fraværet av en generell bevæpning av politiet medfører at studentene trener mest på å løse situasjoner ubevæpnet. Da blir det litt mindre tid til trening med våpen. Noen vil kanskje hevde at det fører til at situasjonen blir farligere, eksempelvis fordi våpenferdighetene kan være dårligere. Derfor skal vi ikke ta lett på våpentreningen.

Jeg vil hevde at våre usikre menneskelige vurderinger, selv om de er basert på en god porsjon kunnskap om hvordan ting burde eller kunne vært, oftest vil være basert på hvordan ting faktisk er.

Derfor mener jeg at den enkelte politimann, eller kvinne, som er trent med tilgang til en bestemt rekke verktøy, vil håndtere den usikkerheten vedkommende møter med verktøyenes muligheter for øye. Vedkommende vil, selv om skytevåpenet helst ikke skal brukes, først og fremst innrette sin atferd vel vitende om at det er der.

Selv om det finnes situasjoner hvor en holdning ikke avvæpner, vil jeg våge en påstand om at holdning vil være av stor betydning i de fleste situasjoner. Jeg mener at sammenhengen mellom trening og holdning er så tett at vi, som politiet

beskytter, må ta i betraktning hvordan politistudentene trener. Et spørsmål om generell bevæpning er også et spørsmål om hvordan politiet trener.

Jeg vil ha et politi som trener mest på å løse situasjoner uten våpen og utvikler holdninger som passer med det. Dagens realiteter kommer imidlertid ikke utenom meg heller. Derfor mener jeg det er riktig å bevæpne politiet midlertidig når de kriminelle truer med å bruke vold slik vi har sett i de senere år. Og derfor mener jeg også at det bør være fleksible ordninger som muliggjør bevæpning ved trusler eller forventning om omfattende voldsbruk. Kanskje skal vi til og med gi enda flere ledere, på enda lavere nivåer, mulighet til å iverksette midlertidig bevæpning hvis det kan gjøre den enkelte tjenestemann eller kvinne sin hverdag tryggere?

Men tryggest for oss alle blir det først og fremst når politiet også trener uten våpen.