Hvem skal telle? En julefortelling om SSB

I 1975 var det knapt fire millioner mennesker i Norge. Da kom dukkefilmen Flåklypa Grand Prix, en fortelling om Formel 1, ut i Norge. Den solgte fem millioner kinobilletter nasjonalt og langt flere internasjonalt. Filmen var bygget på historier skrevet av Kjell Aukrust i en mannskapsavis for norske soldater på 1950-tallet. Kjell Aukrust var broren til etterkrigstidens store forskningsleder hos Statistisk sentralbyrå (SSB), Odd Aukrust. Kombinasjonen Odd og Kjell gjorde nordmenn underlig opptatt av statistikk. Ja, så opptatt er vi av statistikk at vi her om dagen tvang en av Norges mest mektige embetsmenn, Christine Meyer, som var direktøren i SSB, til å gå av.

Kjell Aukrust var berømt før Flåklypa Grand Prix – dukkefilmen gjorde ham til et nasjonalt ikon. Historien var om et oppfinnergeni i en liten bygd midt i Fjell-Norge, Reodor Felgen, som hadde to samboere, piggsvinet Ludvig og skjæren Solan Gundersen. Til sammen slo trioen verdenseliten i Formel 1, og det helt uten noen form for støtteapparat da sett bort noe så sjelden som en snill oljesjeik. Norge hadde nettopp blitt en petroleumsnasjon, og filmen fortalt oss at alt kom til å gå helt bra, oljesjeiker eller ikke. Men filmen førte også til at Kjell Aukrusts bøker begynte å selge i enda større opplag, trykkpressene gikk varme og Kjells bøker gikk i over 100 000 før hver eneste jul.

En av bøkene var om statistikk. Eller mer presist, det var tre bøker om statistikk under overskriften «Simen, Bonden og Bror min». Den beste setningen var denne: «Bror min leste bøker frivillig». Bror min var Odd. Slekten Aukrust er en av de store slektene i Norge. Deres far, Lars Aukrust, satt på Stortinget for Bondepartiet, som dessverre fostret Vidkun Quisling. Dessuten var onkelen til Kjell og Odd, Olav Aukrust, et bygdegeni av en poet som skrev dikt på et slags norrønt og som igjen inspirerte en del nazister til å få svært nasjonalt bankende hjerter for Norge og Germania. Kjell likte ikke onkelen og hans første litterær figur fra Flåklypa het Hallstein Bronskimlet, altså Halvstein Brunflekkete, som skrev uforståelige dikt og så på seg selv som dikterhøvding. Men det skal vi ikke snakke om.

Aktuelt: Stortinget presset Solberg på når tilliten til Meyer glapp

Kjell beundret Odd uten sidestykke. Odd var et matematikkhode som holdt seg mye innendørs og søkte boklig lærdom. Bøkene til Kjell var egentlig ikke om statistikk, de handlet i hovedsak om hva Odd fant på. Odd fikk for eksempel kikhoste. En slik anledning kunne ikke Odd la gå fra seg. Han førte statistikk over hosteriene. Han laget sirlige diagram og hengte dem opp på senggavlen slik at legen som kom på besøk til en hver tid kunne få vite hvordan sykdommen utviklet seg.

Det høres underlig ut, men foran hver jul gledet norske barn på 1970-tallet seg til at Odd og Kjell kom på radio og fjernsyn for å fortelle om juletradisjoner og statistikk. Var vi ekstra heldige, ville fjernsynet vise noen klipp fra Flåklypa Grand Prix.

Nå skal det sies at Odd ikke var alene om å bygge nordmenns interesse for statistikk og prognoser.

Den mest populære idretten i Norge var før lengdeløp på skøyter, særlig 10.000-meter. Der gjaldt de å ha jevne rundetider, for så å slå til mot slutten. Den store ekspertkommentatoren var statistikeren og bankmannen Per Jorsett, som nesten var like god i hoderegning som Odd, som også mente seg å være en ekspert på skøyter. Når Jorsett åtte runder før mål sa at rundetiden hadde gått ned med 0,7 sekunder sammenlignet med skjema, ja, så regnet både voksne og barn seg frem til at den forventede sluttiden ville gå ned med 5,6 sekunder om skøyteløperen kunne holde rundetidene stabile. Vi ble alle prognosemakere.

Når Per Jorsett og Odd Aukrust satt sammen på fjernsyn en lørdagskveld og diskuterte statistikk og skøyter, da var det med andre ord høytid i de norske hjem. I Norge tuller man ikke med statistikk. SSB-direktør Christine Meyer hadde glemt det.

I Norge er SSB og statistikk hellig.

Norge er trolig det eneste landet i verden hvor statistiske prognosemodeller er sakrale, for som alle nordmenn vet: Vi hadde vært et fattig uland uten statistikk og økonomisk teori. Det vet til og med svenskene, den første nobelprisen i økonomi gikk til nordmannen Ragnar Frisch, Odds gode venn og lærer, og så kom Meyer og ville bytte ut disse modellene med Chicago economics og Milton Friedman. Dessuten var hun for innvandring og mot statistikk om hva innvandrerne koster Norge.

For noen uker siden lyste overskriftene mot oss: «Forskeren bak innvandringsregnskapet er fjernet». Forskeren det var snakk om, heter Erling Holmøy og arbeider i SSB. Holmøy har på oppdrag av Finansdepartementet laget flere regnskap over hva innvandrere koster det norske samfunnet. Han fant blant annet ut at en kvinne som kommer fra Asia eller Afrika og er 25 år, i gjennomsnitt gitt dagens system kan koste statskassen 11,6 millioner frem til hun dør. Da liberalisten Meyer tilrådde som sjef for SSB, sa hun at denne forskningen var et «sårt punkt» for henne og at hun neppe hadde godkjent den om hun var sjef da Holmøy begynte forskningen. Dessuten sa hun at hun ville gå i fakkeltog for fortsatt innvandring til Norge.

Mange meninger om Jensens SSB-håndtering – nå venter kontrollkomiteen

LES SAKEN

Det var den siste mandagen i oktober fikk Holmøy en epost fra ledelsen i SSB. Der stod det altså at SSBs mest kjente økonom var sparket fra forskningsavdelingen. Hva var det Holmøy holdt på med i SSB? Det samme som Odd Aukrust hadde holdt på med, enorme maskiner. Og nå må vi bli både litt faglige og litt forenklende her:

Om du tar turen til London Science Museum, vil du etter hvert komme til maskin som ser ut til å være laget av Reodor Felgen eller av en rørlegger som har spist for mye fluesopp. Sisterner og beholdere er koblet til gjennomsiktige og gule glassrør. Inne i maskinen blir farget vann pumpet opp og ned og inn og ut. Det hele blir regulert av ventiler og spaker. Drar man i en spake her, stiger eller synker vannet i beholdere både her og der. Maskinen er bygget på John Maynard Keynes` tanker om at politikere kan gjøre nokså mye for å stimulere enn økonomi, og noe av matematikken som ligger til grunn, var utviklet av den før nevnte nordmannen Frisch, som grunnla Sosialøkonomisk institutt ved Universitet i Oslo.

Maskinen er laget av ingeniøren og senere økonom William Phillips. Den første versjonen bygget han i 1949 for å vise hvordan inntekt blir kuttet via import, sparing og skatter for så å blir gjeninnført via offentlig forbruk, eksport og investeringer. Gamle makroøkonomer elsker maskinen og valfarter til museet for å se underverket.

Men det er litt upraktisk for statistikkbyråer og finansdepartement å ha stående store rørkonstruksjoner.

Frisch hadde en enda mer talentfull student enn Odd Aukrust, Leif Johansen, som tok etterkrigstidens beste embetseksamen ved Universitet i Oslo. Johansen satt i redaksjonen for en rekke amerikanske økonomitidsskrift, men han traff sjelden fagfellene siden USA nektet ham innreise til landet, han satt i sentralkomiteen til Norges kommunistiske parti. Norge har tre vinnere av nobelprisen i økonomi, Johansen hadde kanskje blitt den fjerde om han ikke hadde gått bort tidlig grunnet en hjertefeil. Johansen tok Phillips-maskinen langt videre, gjorde den til ren matematikk og et mer langsiktig planleggingsinstrument basert på moderne likevektsteori. Straks etter at Johansen publisert sin modell, tok finansdepartement og statistikkbyrå verden over i bruk lignende nasjonale modeller.

I Norge er det SSB som forvalter både de langsiktige modellene til Johansen og de mer kortsiktige bygget på Keynes og Phillips. I SSB har maskinene mange ulike navn. En av dem, MODAG, har 2700 ligninger som på detaljnivå knytter sammen varer til forbruk og produksjon på en rekke ulike næringfelt. 30 år med erfaringer og empiri fra nasjonalregnskapet er matet inn i maskinen for blant annet å finne ut hvordan aktørene i økonomien oppfører seg når politikerne vedtar den og den pengebruken eller reformen. Nordmenn med akademisk interesse er svært stolte over at vi har laget noe slikt, men få kan bruke disse modellene. Holmøy er ekspert på slike modeller og statsregnskap. SSB prøver altså gjennom disse modellene å si noe om både langsiktige atferdsendringer og kortsiktige effekter på økonomien av ulike vedtak. Det er et høyt ambisjonsnivå på SSBs modeller.

Men selv om matematikken i slike modeller er svært så avansert, betyr ikke det at de hviler på et godt vitenskaplig grunnlag. Vi kan tenke oss at den danske staten finner ut at den skal låne enorme summer for å gi innbyggerne høyere inntekt, da ville modeller som SSB bruker, vise at forbruket rakst vil gå dramatisk opp. Men om danskene er fornuftige, vil de forstå at de selv må betale tilbake disse lånene i fremtiden. Da har de bare ett alternativ, de må sette av så mye av sin inntekt som det koster å tilbakebetale statslånet og øke sparingen, og dermed vil ikke det store lånet til staten ha noen positiv kortsiktig effekt på økonomien og den danske hygge. Fenomenet heter ricardiansk ekvivalens. Oj, det var vanskelige ord for norsk presse! Begrepet er oppkalt etter den klassiske økonomen David Riccardo som diskuterte det som en teoretisk mulighet som han ikke hadde noen tro på. Folk er ikke så kloke og langsiktige planleggere, mente han.

Så enda en stor mann, den kanskje fremste økonomen i i verden de siste 50 årene, Robert Lucas ved Chicago. I 1976 kom han med en sterk kritikk av de store modellene til Frisch, Aukrust, Phillips og Johansen. Han sa at modellene baserte seg på at velgerne ikke forstod sitt beste og at å vise til erfaringer og tidligere effekter fra nasjonalregnskap handlet om korrelasjon og ikke kausalitet. Og når man vedtar endringer i dag som skal finansieres i fremtiden, vil det være feil å tro at velgerne som rasjonelle aktører ikke forstod dette. Dessuten hadde ikke modellene, som Friedman alt sa i 1968 kom til å skje, vært i stand til å spå den store inflasjonen på 1970-tallet.

Svaret var nye modeller som tok utgangspunkt i mikroøkonomi, altså å observere reell atferd hos enkeltindivid og rasjonell aktør-tenking. Men slike modeller må på aggregert plan også bygge på enkle forutsetninger.Her stod igjen en tredje nordmann sentral, Finn Kydland som er utdannet ved Handelhøyskolen i Bergen. Han forfektet en teori som sa at sentralbanker og regjeringer ikke kunne påvirke konjunkturendringer, slike endringer kunne bare være et resultat av ytre sjokk, som for eksempel at arbeidstakerne blir mer eller mindre produktive. Så fikk også han nobelprisen.

Naturlig nok har slike modeller vært lite populære hos beslutningtagere som vil at det de gjør, skal ha effekt, men desto med populære hos dem som vil at staten skal ha en liten rolle i en økonomi. For når staten ikke kan påvirke økonomien, dør Keynes, og vi kan på nytt få en liten stat. Litt uærbødig kan man si at Kydlands modell er en kjøpmannsmodell, den har for øvrig vist seg enda dårligere til å spå om fremtiden enn de store ingeniørmodellene inspirert av Keynes. Man trenger bare å si finanskrisen av 2008.

Nå skal vi tilbake i det pikante. Meyer er utdannet same sted som Kydland, Handelhøyskolen i Bergen, som hun nå skal tilbake til som professor.

Meyer ble først kjent for nordmenn da hun var statssekretær under Høyre-statsråden Victor Norman som var arbeidsminister på begynnelsen av 2000-tallet. Norman var gift, liberalist, Høyres sjefideolog, utdannet i USA, tilhenger av Lucas og Kydland og professor ved Handelshøyskolen i Bergen. Meyer ble hans elskerinne og fikk påspandert dyre middager av Norman, middager som ble betalt av norske skattebetalere. De måtte begge gå av. Men de ble senere gift. Så kan man spørre seg hvorfor Meyer ble ansatt som leder i SSB etter den skandalen? At statsminister Erna Solberg, som Meyer er fra Bergen, er kanskje det nærliggende svaret, og så hun ministeren fra Bergen som ingen husker navnet på. Dessuten har Høyre alltid sett på SSB som et sosialdemokratisk rottereir befolket av fagfolk med alt for stor tro på statlig styring.

I januar i år varslet Meyer at det skulle komme en stor nedbemanning av SSBs forskningsavdeling, at modellene skulle nærme seg Chicago og Kydlands og at forskerne i avdeling skulle måtte publisere i amerikanske tidsskrifter. Forskerne på de tradisjonelle modellene sluttet en etter en og tok seg godt betalte jobber som prognosemakere andre steder hvor det ble ønsket velkomne med åpne armer. For som nevnt: SSBs modeller har i den virkelige verden stort sett alltid truffet bedre enn Chicago-modellene.

Da Holmøy ble forsøkt fjernet, slo den dype staten og nordmenn tilbake. Holmøy visste seg populær og har fått stor støtte. En fæl forsker på kostnader ved innvandring kunne altså være sympatisk. Dessuten er byråkratene i Finansdepartementet utdannet ved Universitet i Oslo. Finansminister Siv Jensen ble fortalt at for å kunne lage stats- og nasjonalbudsjett på samme vis som før, var man helt avhengig av de store gamle modellene. Meyer på sin side var dum nok til å hyre inn en advokat fra Bergen, som igjen og igjen fortalte pressen at den var dum.

Meyer fikk telefon fra Finansdepartementet og beskjed om at maskinene, og dermed Holmøy, ikke skulle røres og ting skulle holde på slik det hadde holdt på siden Odd Aukrusts tid. I Norge er statistikk storpolitikk.

Da Odd var guttunge, forteller Kjell Aukrust, pleide han å spare opp lommepengene og så kjøpe mange seigmenn til fem øre per stykk. Disse hogde han i to på hoggestabben. Så solgte han hver halvpart for tre øre til de andre barna. Odd planla etter ricardiansk ekvivalens og holdt tilbake nåforbruket, de andre barna ikke. Det Odd gjorde, var ikke meget sosialdemokratisk, men det skal SSB holde frem å være. Nå har Siv Jensen hugget av forbindelsen mellom Meyer og SSB. Historiens ironi er at en minister fra det før så statskritiske Fremskrittpartiet ble den store beskytteren av planleggingmodellene fra statsoptimismens mest sentrale periode. Nå kan freden senke seg, og vi nordmenn kan på ny lese Kjells bok om Ludvigs jul. Odd feller nok en tåre hvor han enn er.

Kommentaren er først publisert på J on Hustads Facebook-side.