Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Finlands sak var svår
Slik lyder tittelen på den svenske forfatteren Anders Perssons bok om Finland - og det er så sant som det er sagt.
Landet inneklemt mellom stormaktene Sverige og Russland har i århundre vært kasteball.
Her er noen hovedpunkter:
Fredstraktaten i 1323: Mesteparten av Finland ble lagt under Sverige, mens Novogrod (Russland) fikk den østre delen, Karelen.
Sveriges storhetstid: Fra 1621 og utover bygde Sverige seg opp som en stormakt i Baltikum og presset grensa for Finland østover. Det finske samfunnet ble mer og mer dominert av svensk språk og styring.
Russisk erobring: I en krig 1808-1809 erobret Russland hele Finland fra Sverige. I 1809 ble Finland gjort til et storhertugdømme ledet av tsarens utsending, generalguvernøren.
Svensk likevel: Finnene fikk lov å ha sitt eget senat til styre innenriks, og beholdt svensk som sitt offisielle språk. På slutten av 1800-tallet begynte prosessen med å styrke det finske språkets stilling.
Første forsøk: I juli 1917 vedtok det finske parlamentet selvstendighet. Det skjedde etter at tsaren var tvunget vekk i Russland og en midlertidig regjering ledet av Alexandr Kerenskij hadde tatt over.
Kerenskij godtok ikke det og oppløste det finske parlamentet og utlyste nyvalg.
Andre forsøk: Etter at boljevikene under ledelse av Vladimir Lenin grep makta i Russland under oktoberrevolusjonen 6. november 1917, gjorde det nye finske parlamentet 6. desember sitt historiske vedtak om selvstendighet. Denne gang i visshet om at Lenin var positiv til det.
Anerkjennelsen: 4. januar 1918 anerkjente Russland, Sverige og andre Finland som selvstendig stat. Norge kom etter 10. januar.
Borgerkrigen: Allerede i januar 1918 gjorde venstresiden i Finland opprør i et forsøk på å ta makten. «De hvite» under ledelse av Carl Gustaf Mannerheim og gikk til motangrep og vant med hjelp fra Tyskland. I årene etter ble mange røde drept eller døde i fangenskap.
Vinterkrigen: I oppbyggingen av spenning mot 2. verdenskrig forlangte Sovjetunionen å flytte gransa nær strategisk viktige Leningrad (nå St. Petersburg) noen kilometer lenger vestover, mot å avstå et dobbelt så stort landområde til Finland et annet sted. Finnene avslo og Sovjetunionen angrep Finland 30. november 1939. Krigen endte i mai 1940 og Finland måtte avstå områder i øst.
Fortsettelseskrigen: Da Nazi-Tyskland invaderte Sovjetunionen sommeren 1941, gikk Finland parallelt til invasjon av Sovjetunionen. Det endte med tap for både Tyskland og Finland. Finland mistet i fredsslutningen i 1944 sin adgang til Nordishavet med Petsamoområdet.
Finlandisering: Etter 2. verdenskrig unngikk Finland skjebnen til de østeuropeiske landene, som ble lagt under sovjetisk innflytelsessfære. Men de måtte inngå en vennskaps- og samarbeidsavtale med Sovjetunionen, som innebar begrensninger i deres politiske spillerom. Presidentene Juho Kusti Paasikivi (1946-1956) og Uhro Kekkonen (1956-1981) balanserte Finlands forhold til storebror i øst på en måte som ga størst mulig selvstendighet samtidig som hensynet til Sovjetunionen ble ivaretatt, særlig med tett kontakt og forhåndskonsultasjoner med Moskva. Denne balansekunsten ble kalt for «finlandisering».
Oppsigelsen: 21. september 1990 opphevet Finland sin vennskaps- og samarbeidsavtale med Sovjetunionen, som hadde lagt begrensninger på det militære forsvaret og definerte Tyskland som Sovjetunionens og Finlands største trussel.
EU-medlemskap: Fra 1. januar 1995 gikk Finland inn i EU sammen med Sverige og Østerrike.
TAMPERE, FINLAND (ABC Nyheter):
Dermed oppsto for første gang vårt naboland Finland som selvstendig stat.
Og i 2017 er det 100 år siden.
Det blir behørig feiret med tusenvis av arrangementer i og utenfor Finland i hele år.
Høydepunktet blir 6. desember, dagen da det finske parlamentet vedtok selvstyre.
Da de gjorde det, hadde de siden 1809 ligget under den russiske tsar som et storhertugdømme.
Riktignok anerkjente ikke Russland Finlands selvstendighet formelt før 4. januar 1918.
Men det er 6. desember som er den store dagen, og startskuddet for et Finland som fikk en langt blodigere og dramatisk historie enn de andre nordiske landene.
For hva var det første finnene gjorde med sin nyvunne frihet?
De begynte å drepe hverandre.
En grusom borgerkrig brøt ut i januar 1918. De røde prøve å gjennomføre en liknende revolusjon som i Russland.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDe hvite under ledelse av Carl Gustaf Mannerheim slo ned opprøret, blant annet med militær hjelp fra Tyskland.
40.000 drepte og henrettede senere, fulgte mer dramatikk:
Russland angrep Finland i Vinterkrigen 1939, og i 1941 gikk Finland side om side med Nazi-Tyskland til angrep på Sovjetunionen.
Begge deler straffet seg: Finland tapte landområder og mistet tilgangen til Nordishavet på Petsamo.
Forut for det, vokste den fascistliknende Lappo-bevegelsen fram på 30-tallet og ville erobre et Stor-Finland.
Historieprofessor Pertti Haapala ved Universitetet i Tampere ser likevel ikke bare svart på utviklingen den gangen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
– Det er oppsiktsvekkende hvor fort Finland ble et demokrati – for første gang. De som tapte borgerkrigen, vant faktisk noe av det de hadde kjempet for, sier Haapala.
Vi treffer ham like ved et historisk omstridt monument i byen, Frihetsstatuen, som på en fallosliknende søyle viser en naken ung mann med løftet sverd.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Frihetsstatuen ble reist i triumf av de hvite, etter at de vant borgerkrigen. Det ble en stor diskusjon om den etter at sosialdemokratene vant valget i 1918, forteller Haapala.
Skulptøren var Viktor Jansson - far til en annen kjent Tampere-kunstner, Mummi-trollets «mor», Tove Jansson.
– På grunn av økonomiske nedgangstider var det de rike som tapte mest av sine inntekter. Så lønnsulikhetene ble faktisk mindre enn før borgerkrigen - selv om de røde tapte, oppsummerer professoren.
Mye av den dramatiske historien er oppsummert i et svært så spesielt museum i den gamle industribyen Tampere - verdens angivelig eneste Lenin-museum.
Her er mye av Finlands og Russlands sammenvevde historie godt oppsummert og vist.
– Folket som lager slike blodpølser, fortjener selvstendighet! skal Lenin ha sagt om Tamperes spesialitet, svartpølsa, da han var her, smiler seniorforsker Mia Heinimaa ved Leninmuseet.
Artikkelen fortsetter under annonsenTampere har sjelden skapt verdenshistorie. Men ifølge museet var det det som skjedde da Lenin i 1905 mens hans bolsjeviker var forfulgt som opprørere, arrangerte et hemmelig møte i arbeiderbevegelsens hus i Tampere.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Lenin og Stalin møttes for første gang her hvor vi står nå, forteller Heinimaa.
Forsamlingssalen der de russiske opprørerne møttes, er nemlig der Lenin-museet siden etableringen i 1946, har holdt til.
Det hemmelige møtet fant sted mens russiske soldater patruljerte i det som den gang var russisk storhertugdømme, og finske sosialdemokrater holdt vakt.
Og forberedelsene bolsjevikene gjorde her til å gjøre revolusjon i Russland, førte altså i neste omgang til finsk selvstendighet.
– Det var her Lenin første gang kom med sitt løfte om at Finland skulle få sin selvstendighet, hvis de ville, nå bolsjevikene kom til makta, sier Heinimaa.
Artikkelen fortsetter under annonsenHva vet du om Finland? Prøv denne quiz'en!
Leninmuseet er i seg selv en del av fortellingen om forholdet mellom Finland og Russland.
– Vennskapsforeningen Finland-Sovjet grunnla museet i 1946. Den gang var det selvfølgelig kontroversielt, forteller Mia Heinimaa.
Museet ble jo etablert kort etter at Sovjetunionen hadde vunnet betydelige landområder av Finland under blodige kriger, og fått Finland til å undertegne en vennskaps- og samarbeidsavtale.
Avtalen definerte Tyskland som Sovjets og Finlands største trussel, påla samarbeid og innskrenket Finlands utenriks- og forsvarspolitiske spillerom.
Vi tar et hopp tilbake i tiden og spør Mia Heinimaa hva som skjedde med de røde etter borgerkrigen.
– Det finske kommunistpartiet ble stiftet i Moskva av landflyktige i 1918. Kommunistene ble arrestert og undertrykt her. Men i 1946 ble de legalisert etter krav fra Sovjet på fredskonferansen i Paris, forteller hun.
Artikkelen fortsetter under annonsenUnder Vinterkrigen etablerte Sovjet faktisk en utbryterrepublikk av Finland, i Karelen, under ledelse av den finske kommunistlederen Otto Ville Kuusinen. De påsto at denne såkalte Terijoki-regjeringen representerte hele Finland. Men forsøket ble lagt på is etter noen måneder - i motsetning til dagens kjente utbrytere med støtte fra Russland, Sør-Ossetia, Abkhasia og Transnistria.
Les reisereportasjen: Gatelangs i et land som ikke finnes
Etter krigen kom perioden som utlandet kalte «finlandisering», under de to store statsministrene Juho Kusto Paasikivi og Uhro Kekkonen.
De passet på å holde Sovjet-lederne oppdatert om viktige finske planer og innhentet nærmest forhåndsgodkjenninger før Finland foretok viktige endringer i politikken.
– Var denne pragmatiske holdningen, kalt Paasikivi-Kekkonen-linjen, smart?
Artikkelen fortsetter under annonsenVi spør historieprofessor Pertti Haapala.
– Jeg tror det var lurt, men det var heller ingen alternativer. Du måtte bli venner med Sovjet. Jeg aksepterer ikke høyresidens anklager om at Paasikivi og Kekkonen opptrådte galt. De gjorde det som kunne gjøres i den situasjonen, er hans svar.
– Sovjet støttet nok Kekkonen og hans Landsbygdsparti, som ble til Centern, samt venstresiden. På den andre siden støttet CIA sosialdemokratene og høyresiden, legger han til.
De færreste har vel tenkt på at Finland helt fram til 1990 hang fast i samarbeidsavtalen med Sovjetunionen og dermed formelt så på Tyskland som sin potensielle hovedfiende.
Artikkelen fortsetter under annonsenLitt etter Berlinmurens fall i 1989 erklærte Finland stille og rolig at de sa opp avtalen fra fredsslutningen i Paris i 1948.
– Dere feirer 100 års selvstendighet i år. Er det grunn til å være stolt over alle disse årene, professor Haapala?
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Jeg ville ikke si stolt. Men jeg er tilfreds med uavhengigheten og utviklingen av dette landet. Vi har vært heldige. Finnene har vært svært forent om å forsvare landet – tross borgerkrigen. Vi har sterk politisk konsensus, svarer han.
– Jeg vil særlig understreke avtalen etter borgerkrigen da man droppet ideen om å utnevne en tysker til konge, og gjorde landet til et parlamentarisk demokrati, framholder Haapala.
Han forteller at 80 prosent av befolkningen i hine hårde dage var fattige arbeidere og bønder. 40.000 ble drept og 60.000 dømt etter borgerkrigen.
– Men du kunne ikke utelukke dette store sjiktet fra samfunnet. Og bare ett år etter borgerkrigen var det frie valg og sosialdemokratene fikk flertall! påpeker professoren.
– Vi snakker om «Vinterkrig-mirakelet». At krigen forente samfunnet. Jeg vil si at folket allerede var forent, og ville forsvare landet, legger han til.
Haapala forklarer i forelesninger hvordan krisene utviklet seg, og hva alternativene kunne vært.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Ja, alternativene var der – men ble ikke brukt. Det er politikk – å velge mellom ulike opsjoner, sier Haapala.
– I 1917 og 1918 gjorde nøkkelpersoner feilaktige valg. Akkurat som i dagens politikk – ingen vet hva som kommer ut av valgene. Vi må lære, konkluderer han.
Hundreårsfeiringen foregår i det som er blitt et fredelig velferdssamfunn, selvsagt med sine økonomiske opp- og nedturer. Borgerkrigen i Finland i 1918, der mange ble drept, utløste splittelse og hat i mange år. Nå later det til at splittelsen etter borgerkrigen er glemt.
Artikkelen fortsetter under annonsenPå en trivelig lunsjkafé i byens sentrum møter vi den pensjonerte laboratorieassistenten Riitta Huttunen.
Hva tenker hun om Finlands dramatiske fortid?
– Jeg pleier ikke å tenke så mye på historien, men det er en god følelse at vi nå er 100 år, sier Huttunen.
– Jeg er stolt og takknemlig over at forfedrene kjempet fram frihet. Vi setter jo pris på veteranene våre, fortsetter Huttunen, som ikke har deltatt på noen av de mange arrangementene i år til minne om selvstendigheten.
Artikkelen fortsetter under annonsenDerimot har barnebarna opplevd historien på arrangementer i skole og barnehage.
– Hvordan opplevde dine foreldre borgerkrigen?
– De ble født senere, og borgerkrigen har ikke vært tema i vår familie.
Marco Collin arbeider i kjøttdisken i mathallen i Tampere, og rekker stolt fram byens spesialitet, «svartpølse» med blod og byggryn som ingredienser.
Og jo - Lenin hadde rett. Denne blodpølsa er virkelig smakfull.
Collin er også veldig stolt av 100-årsjubileet.
– Vi var under Sverige, så Russland. Jeg er glad for at vi er et eget land.
Collin har et avslappet forhold til borgerkrigen for 99 år siden, så lenge etter. Han kan forteller om stor begeistring for 100-årsjubileet for selvstendigheten:
– En kompis som spiller innebandy, var på kamp i Indonesia, og der feiret de 100-årsjubileet for Finland!
Vil du vite mer om hva som har skjedd i Finland - med en stor leseopplevelse på kjøpet?
Artikkelen fortsetter under annonsenLes forfatteren Väinö Linnas prisbelønte verker, trilogien Her under polarstjernen (med bøkene Høyt mot nord, Opprør og Sønner av et folk), for ikke å snakke om hans mest kjent verk Ukjent soldat.
Eller lurer du kanskje på om finnene er så svartsynte som ryktene vil ha det til?
Reis til Finland, eller sjekk denne videosnutten fra Aki Kaurismäki:
(Advarsel: Inneholder spor av parodi).
