Bondevik: – Jeg nærmet meg et punkt der livet ikke var verdt å leve
I TV-programmet «Da vi styrte landet» snakker Kjell Magne Bondevik (70) ut om depresjonen.
Tidligere statsminister Kjell Mange Bondevik hadde vært statsminister i ett år da han i 1998 ble sykmeldt i fire uker på grunn av en depressiv reaksjon.
– Vi skulle ha budsjettkonferanse i regjeringen neste dag. Alle forventet at statsministeren skulle være der. Så for å unngå spekulasjoner sa jeg til mine medarbeidere at de skulle videreformidle sannheten til pressen. Akkurat slik den var, sier han i NRK-programmet «Da vi styrte landet».
Bondevik, som var Norges statsminister fra 1997 til 2000, hadde hatt flere «indre psykiske spenninger» før han ble slått i bakken av depresjonen.
Les også: Bondevik: – Bortkastet å spekulere i regjering med Frp
Verdt å leve
70-åringen skjønte at noe var alvorlig galt da han ikke klarte stå opp av sengen.
– Jeg hadde en følelse av å være helt verdiløs. Alt ved livet var mørkt. Nesten meningsløst. Jeg nærmet meg et punkt der livet ikke var verdt å leve, forteller Bondevik i «Da vi styrte landet».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI tiden før sykemeldingen og den tunge depresjonen hadde Bondevik mistet tre av sine beste venner i løpet av kort tid. I tillegg jobbet han mye.
«Jeg kom inn i en ond sirkel. Problemene kvernet rundt i hodet både dag og natt. Søvnløsheten gjorde meg trøtt og sliten, og etter hvert kjentes det som om det oppsto «vegger» i hodet. Jeg ble mer og mer fraværende og mistet konsentrasjonen. Uro ble til angst, og til tider følte jeg meg handlingslammet», skrev Bondevik i sin egen bok, «Et liv i spenning», som kom ut i 2006.
Les også: Kong Olav avgjorde hvem som ble statsminister
Skrev om moren
Bondevik har tidligere delt historien om moren sin i boken «Mor - En hyllest».
«I ettertid har jeg fått vite at mor slet med depresjoner og psykiske problemer. Jeg visste hun var dårlig i perioder, men ingen satte ord på hva det egentlig handlet om den gangen», skrev han om moren som gikk bort i 1976.
Han tenkte mye på moren da han selv ble sykemeldt.
«Psykiske problemer er fortsatt tabubelagte i samfunnet vårt, og jeg har har ønsket å alminneliggjøre dette», står det i boken.