Man får ikke jobb av å miste dagpenger

I statsbudsjettet foreslår regjeringen å avvikle opptjeningsperioden for dagpenger på tre år.
I statsbudsjettet foreslår regjeringen å avvikle opptjeningsperioden for dagpenger på tre år. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Både som gründer, karriereveileder og som evig arbeidssøkende er jeg bekymret for det nye forslaget om kutt i dagpengestøtten i statsbudsjettet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Trude Sletteland
Sosialentreprenør, karriereveileder og lærer

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg mener at forslaget vil bidra til å kamuflere arbeidsledigheten i Norge, og i svært få tilfeller få flere i arbeid.

Norge har et veldig snevert arbeidsmarked. I stadig økende grad skaffes arbeidskraft via bemanningsbyråer som følger en snever mal for hvilke arbeidstakere som best egner seg til utlyste stillinger. Dette betyr at de fleste utlyste stillinger går til mennesker med en tydelig profil. Er du innenfor, er det ikke så vanskelig å skaffe ny jobb, men er du utenfor, må du påregne mye lenger tid for å få napp. Det sies at den beste situasjonen du kan være i for å få jobb, er i jobb. Dette har vært sant i flere tiår. Det er vanskelig å være utenfor det gode selskap, og det er nesten ingen hjelp å få. Det blir ikke lettere om man i tillegg sliter med å få økonomien til å gå rundt.

Her svikter omtrent samtlige partier som har ytret seg om arbeidsledige; jeg har aldri sett et forslag som faktisk vil hjelpe folk ut i jobb. Snarere tvert imot.

Det er dette man må ha som bakteppe når man skal øke sysselsettingen: Det må bli lettere å få jobb, også for dem som ikke passer inn i det strømlinjeformede arbeidslivet. Ikke bare for deres del, men også for arbeidslivet. Åpner vi for flere typer, blir det fort rom for flere. Folk har det med å utfylle hverandre, uten at det viser igjen i jobbannonsene der ute.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Aktuelt: Strammer inn Nav-ordning: Nå blir det tøffere å få dagpenger

Er du arbeidsledig og mottar dagpenger, er du forpliktet til å ta de jobbene du blir tilbudt. Det kan bli svært problematisk med det nye forslaget om at dagpengegrunnlaget skal regnes ut fra det siste året, og ikke etter de tre siste, som hittil har vært regelen. Dersom du får tilbud om en midlertidig deltidsstilling, må du ta den. Det betyr at du vil få store økonomiske problemer dersom du mister den. Du vil da ikke ha opptjent dagpengerettigheter til å leve av.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange av jobbene som er lettest å få på kort tid, er timebetalte, har et elendig stillingsvern, betaler dårlig og gjør at du fortsatt lever fra kontrakt til kontrakt.

Jeg er glad for at disse jobbene finnes – de gir jo tross alt en inntekt.

Men om jobben igjen forsvinner og dersom neste arbeidsledighetsperiode skulle beregnes ut fra dette, vil ikke dagpengene bidra til trygghet en stakket tid mens en søker nye jobber, men bidra til en enda større usikkerhet. Når det ikke er hjelp i å gå på Nav, vil enda flere havne inn i den kategorien som vi ikke vet hvor befinner seg. En del vil bli forsørget av familie. Det blir i så fall enda vanskeligere for samfunnet å få bukt med problemet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les kommentaren: Unngå morgenkåpefella som jeg gikk i

Det har vært mye politisk oppmerksomhet rundt psykisk helse og fattigdom de senere år. Vi skal få mer helsehjelp inn i skolene. Fattige barn skal få kulturkort. Vi vet at fattigdom fører til uhelse. Hvorfor kan ikke våre styresmakter se at dette også gjelder for arbeidsledige? Å leve i frykt for ikke å finne seg en godt nok betalt jobb i tide, skaper angst og depresjon. Altså sykdom. Veien ut av arbeisledighet går fort direkte inn i uføretrygd. Ikke fordi legene er slepphendte med diagnoser, men fordi situasjonen har skapt uhelse hos den arbeidsledige. Derfor vil statistikken sikkert vise at disse økonomiske sanskjonene mot arbeisledighet fører til at færre blir å finne i arbeidsledighetslisten. Men er de i jobb?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som karriereveileder har jeg møtt mange mennesker som ikke helt passer inn i vårt snevre arbeidsliv. Noen har feil utdanning, noen mangler utdanning, mens andre igjen har opplevd å bli syk av den jobben de har. Felles for alle som betaler for privat karriereveiledning er selvsagt at de ønsker seg en jobb som de kan bli værende i. Jeg ser med all tydelighet hvor vanskelig det er for dem, og hjelper dem å stake ut noen muligheter, og ber dem ha mye tålmodighet. Det tar tid og koster mange avslag. Det er fordi det er noen andre som kommer foran dem i køen, som passer bedre inn i vårt snevre bilde av en effektiv arbeidstaker. Men det er ikke lett å være tålmodig når man er bekymret for økonomien. Det er ikke lett å være kreativ og tenke nytt når hodet kverner rundt neste husleie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge er et rikt land hvor de fleste har mer enn de trenger. Det virker som om mange tror at det er sånn for alle. Du skal ikke behøve å være fattig i Norge.

Men så lenge du står utenfor det ordinære arbeidsliv og er avhengig av et system som ikke gjør annet enn å mistro deg, (at du ikke kan stå opp om morgenen), så er det ikke fett å være nordmann. Å leve i frykt for miste enda en trevl av den tryggheten som sikkerhetsnettet vårt skal bidra til, gjør en syk. Det får en ikke i jobb. Det forsinker prosessen.

Å være arbeidsledig er ikke et svakhetstegn ved folks karakter. Det betyr bare at man ikke har jobb akkurat nå. Å skjære alle arbeidsledige over én kam og anta at alt som skal til for å få folk i jobb, er å ta fra dem pengene, vitner om et veldig feilaktig og ensidig bilde av arbeidsledige. Arbeidsledighet er en situasjon. Svært ofte beror det på uflaks. Men når man er i den situasjonen, trenger man ofte hjelp. Det er fellesnevneren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg forstår ikke at enhver regjering må ta penger fra de som trenger hjelp, i steden for å bidra til at det er jobber å gå til for alle. Vi bruker mye penger på trygd, det er sant. Men man tar ikke bort behovet ved å fjerne pengene. Jeg skulle ønske vi hadde politikere som var vidsynte og kreative nok til å løse det egentlige problemet. Det er å gi de som står utenfor muligheten til en trygg jobb. Det er selvsagt mye vanskeligere enn å stramme inn pengepungen, men det er slikt dere er betalt for. Politikere skal finne løsninger som gavner samfunnet. Samfunnet er alle menneskene i det. Alle.

Innlegget er først publisert på Trude Slettelands blogg.