Kommentar:Min kamp mot parasittene

Det var sent på torsdagskvelden da min litauiske nabo banket på døren til hybelen jeg hadde flyttet inn i to måneder tidligere. «Do you have this bites?», spurte han på særdeles gebrokkent engelsk og viste frem armene sine. De var fulle av røde prikker, og joda, jeg hadde dem jeg også. Jeg forsøkte å forklare at det var myggstikk, men han sa det ikke stemte.

– Biller, sa han. – Masse biller. Kom, kom!

Han vinket meg mot hybelen sin. Jeg rakk og tenke at det var kanskje litt merkelig at jeg hadde så mange stikk. Det var godt over 30. Jeg forsøkte å huske når jeg hadde så mange sist, og kom på at det var mange år siden jeg hadde hatt ett eneste.

Myggen likte jo ikke meg.

Det var ikke mygg

Da jeg kom inn i hybelen hans, skjønte jeg at det aldeles ikke var myggstikk jeg hadde. På kjøkkenbenken stod det et syltetøyglass fullt av bittesmå kryp. Kona stod på kjøkkenet oppløst i tårer mens hun klødde seg på armene. Da jeg så armene hennes, skjønte jeg hvorfor hun gråt. Hun var langt hardere rammet enn mannen sin og meg. Det var umulig å telle, men hun må ha hatt langt over 100 synlige bitt på kroppen.

Mannen pekte på sengen og sa at det var der de kom fra, og etter et raskt Google-søk konkluderte vi med at det var veggedyr.

Jo mer jeg leste, jo kvalmere ble jeg.

Bakgrunn: Stadig flere veggedyr i Norge: – Noen klør seg til blods

Hadde vært der i ett år

Dagen etter fikk jeg kontakt med flere firma som spesialiserte seg på veggedyr, og det viste seg at de fleste av dem ikke tok betalt for å komme på befaring.

Jeg valgte firmaet som kunne komme raskest.

Skadedyrbekjemperen trengte ikke mange sekundene for å konstantere funn av veggdyr i naboens leilighet, og etter noen minutter fant han en svart prikk som visstnok var veggedyravføring inne hos meg også. Han mente det hadde vært i naboleiligheten i minst ett år, lenge før min nabo flyttet inn, og så var de blitt så mange at de hadde krøpet gjennom sprekker i veggen og kommet seg inn til meg.

Dette var visst ikke uvanlig fortalte han, det var faktisk ganske vanlig.

Veggedyr ble nesten utryddet på 50-tallet, men i de siste årene har det blitt et økende problem. Og det er virkelig problematisk å leve med dem.

Søvnløse netter

Mange tror bittene og den påfølgende kløen er det verste, men for de fleste fører det bare til et mildt ubehag.

Det verste er den psykiske belastningen.

Du får for det første ikke sove om natten. For når du skrur av lyset, legger hodet på puta og trekker dynen over deg, ligger du alene med tankene.

Og veggedyrene.

Du vet de kommer. Du deler jo seng med parasitter på størrelse med små marihøner. Men du kan ikke se dem. Aldri. Parasittene gjemmer seg i sprekker i sengen, og venter bare på at du skal legge deg så de kan få seg et måltid.

En eller annen gang i løpet av natten kommer fire eller fem av dem frem for å bite seg fast og suge blodet ditt. Du vet ikke når de kommer, du ser dem ikke noe sted, men du vet at de er der. Tanken driver deg til vanvidd.

Derfor gjør du stadig mer desperate forsøk på triks som kan forhindre at du våkner med nye bitt neste morgen. Som for eksempel kan det hende du finner på å sove med lyset på etter at du har lest at veggedyr er lyssky. Så legger du deg i et fullt opplyst rom i håp om å slippe unna bare én natt.

Det vil ikke hjelpe. Du våkner med nye bitt den morgenen også.

Tabubelagt

Dessuten er det fryktelig ekkelt. Å ha parasitter er tabubelagt, og bittene dine er synlige for alle. Du føler seg alltid skitten og uren når du våkner, og merkene etter de ubudne sengegjestene forsvinner ikke i dusjen.

Det gjør ikke skammen heller.

Du slipper heller ikke unna dem. Du kan ikke dra noe sted og ta med deg klær eller en bag, for da risikerer du å spre veggedyrene videre. Dermed har du ikke noe annet valg enn å legge deg sammen med småkrypene.

Også blir du ganske alene. I den grad du virkelig er alene i en sånn situasjon. Det er ingen som har lyst til å besøke deg eller ha deg på besøk i frykt for at noen av dyrene skal ha et ønske om å flytte videre. Det er heller ingen du dater som har spesielt lyst til å være med deg hjem og se på veggedyrsamlingen din.

Vanskelig å bli kvitt

Også er det mye styr å bli kvitt dem, og det tar ofte lang tid. Du må først ha et skadedyrfirma på befaring, så må du diskutere med en eventuell utleier eller et forsikringsselskap (hvis du er så heldig at forsikringen din dekker en veggedyrbeleiring) og kanskje du må koordinere med naboer.

Alt du eier og har som har stått i samme rom som veggedyrene, må pakkes ned og fryses i en uke. Så blir rommet behandlet med gift, men det er ikke dermed sagt du er kvitt dem.

I seks uker etter behandlingen kan du fortsatt regne med å være plaget av veggedyrene. Hvis du er heldig, er de borte etter de seks ukene. Hvis du er uheldig, som meg, må leiligheten sprayes med gift en gang til.

Fem måneder langt mareritt

Det var fem ganske lange måneder preget av søvnløshet og stress. I likhet med de fleste andre verdsetter jeg å trives i mitt eget hjem og å sove godt i min egen seng. Når den trivselen ble fratatt meg så lenge, ble jeg rett og slett veldig sliten og frustrert.

Den ene gang fikk jeg se en av dem, rant det fullstendig over. Jeg satt i sofaen med et pledd trukket over meg og koste meg med en god bok, da en sulten bille kravlet over fanget mitt på jakt etter mat. Eller meg om du vil.

Jeg orket ikke ta på veggedyret, så jeg pakket det inn i tørkepapir. Så hentet jeg hammeren. Foto: Pia Gellein

Jeg tok sinnet mitt utover akkurat den billen. Det lille krypet ble symbolet på søvnmangelen, desperasjonen og håpløsheten jeg følte på den tiden. Jeg slo både følelsene og veggedyret med en hammer. Mange ganger.

Totalt var jeg plaget av veggedyr lange i fem måneder. Det var som å ha mareritt. Hver natt. Bare at marerittet var ikke slutt når jeg våknet. Veggedyrene var der fortsatt. De hadde bare gjemt seg. På gjemmestedet satt de til jeg kom med nattmaten. Å legge seg i den sengen var like forferdelig hver eneste gang.

Helt til jeg vant kampen mot veggedyrene.