Jenta som ville bli romfarer

Astronaut Sandra Magnus med en støvsuger i Kibo-laboratoriet på romstasjonen. 14. desember 2008. Foto: Nasa.
Astronaut Sandra Magnus med en støvsuger i Kibo-laboratoriet på romstasjonen. 14. desember 2008. Foto: Nasa.
Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1975 stirret en 11 år gammel jente opp mot stjernehimmelen i småbyen Belleville, sør i den amerikanske delstaten Illinois. Dit ville hun dra. Den drømmen skulle bli virkelig.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
1997: Astronautkandidatene som ble valgt ut i 1996 morer seg under mikrogravitasjonstrening om bord i spesialflyet KC-135. Sandra Magnus bak til venstre. Foto: Nasa.
1997: Astronautkandidatene som ble valgt ut i 1996 morer seg under mikrogravitasjonstrening om bord i spesialflyet KC-135. Sandra Magnus bak til venstre. Foto: Nasa.

«Jeg drømte om å bli astronaut allerede som 11-12-åring, og den drømmen festet seg. Den gang hadde jeg ingen anelse om hvordan jeg skulle gå frem. På dette tidspunktet aksepterte de heller ikke kvinner som astronauter», fortalte Sandra Magnus (52) til Starmus-publikummet i Trondheim da vitenskapsfestivalen åpnet denne uken.

Men reglene ble endret, og Magnus fant veien. Hun ble ingeniør på stealthfly, og siden utvalgt som astronautkandidat for Nasa, i 1996.

– Jeg husker da jeg ble ringt for å dra på jobbintervjuet, da tenkte jeg at jeg hadde nådd målet mitt. Etter det punktet har man ingen kontroll, med noen jobb. Da visste jeg at jeg hadde gjort noe riktig.

Hun var første gang i rommet i 2002, på et oppdrag med romfergen til Den internasjonale romstasjonen (ISS). Hun var også mannskap på den aller siste reisen med en slik farkost, romfergen Atlantis i 2011.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– De åpenbare kvalifikasjonene for å bli astronaut er en eller annen form for teknisk eller vitenskapelig bakgrunn. Leger er også av interesse. Grunnleggende ser de etter folk som kan jobbe på lag, kommunisere bra og lære. Vi er ofte også detaljorientert og motiverte, sier Magnus til ABC Nyheter.

Se hele Magnus sitt foredrag fra Starmus i videoen under: (Artikkelen fortsetter under videoen)

– Romfart gir oss nye perspektiver

Foredraget hennes i Trondheim handlet om erfaringsbasert kunnskap, og hvilke nye perspektiver romfart kan gi både enkeltmennesker og menneskeheten:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Sandra Magnus i arbeid med Marangoni-eksperimentet i romstasjonens område for vedlikeholdsarbeid. Foto: Nasa.
Sandra Magnus i arbeid med Marangoni-eksperimentet i romstasjonens område for vedlikeholdsarbeid. Foto: Nasa.

«Når man ser planeten utenfra ser den så skjør ut, nesten som et eggeskall når skylaget er tett. Man innser at den er vårt romfartøy, og vi er alle besetningen. Alt vi gjør der nede vil påvirke alle andre om bord, og skipet selv. Man får et annet perspektiv på jorden når man ser den utenfra, under seg».

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er forskjell på slik erfaringskunnskap og mer intellektuell kunnskap. For eksempel tror jeg ikke vi virkelig forstår tyngdekraften før vi har levd uten, sier Magnus.

I 2009 tilbrakte hun fire og en halv måned på ISS i 2009.

– Man får en helt annen forståelse av tyngdekraften når man har vært utenfor den i lengre tid. Det er et sjokk. Man tilpasser seg det å flyte omkring, og ved retur til jorden er gravitasjonen som en veldig kraft som virker på deg. Det er noe vi har levd med hele livet, men det kommer som et sjokk, sier hun.

– Du vet ikke hvor hardt du jobber bare når du løfter foten, for du har aldri opplevd noe annet. Hvordan beskriver man snø til noen som aldri har opplevd snø?

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Utsikt fra den internasjonale romstasjonen 3. juni 2017. Foto: Astronaut Jack Fischer/Nasa.
Utsikt fra den internasjonale romstasjonen 3. juni 2017. Foto: Astronaut Jack Fischer/Nasa.

– Endringene etter rommet var et sjokk

Mennesker er svært tilpasningsdyktige. Det er utrolig hvor raskt man blir vant til å være i rommet, og det føles normalt, forteller Magnus. Det lengste oppholdet hennes var 134 dager.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Da jeg kom tilbake var det ting som hadde endret seg, som kom som et sjokk. Jeg opplevde ikke tap av muskelmasse eller bein, siden jeg trente som vi får anbefalt. Men jeg hadde mistet visse reflekser jeg hadde hatt siden jeg var liten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Væsken i det indre øret reagerer også på gravitasjon, og fravær av den. Og den styrer balansen. Magnus demonstrerte for publikum i Trondheim hvordan kroppen bokstavelig talt var ute av balanse da hun kom tilbake til jorden og tyngdekraften.

– På romstasjonen er det forholdsvis travelt, men det er også pauser og helg. Halve lørdag og søndag er stort sett hvile, videokonferanser med familien, mange tar bilder eller leser, sier hun.

Magnus var med på det siste oppdraget som kun var tre personer, og de tilbrakte blant annet tiden med å utvide romstasjonen med nytt toalett, vannrensesystem og boenhet, til den neste besetningen på seks astronauter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Dette er også mennesker man har vært sammen med lenge før selve reisen, siden vi også hadde trent sammen. Det er litt som å ha søsken, man blir så godt kjent med de andre i besetningen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Magnus trener med en “Resistive Exercise Device” på romstasjonen, 1. februar 2009. Foto: Nasa.
Magnus trener med en “Resistive Exercise Device” på romstasjonen, 1. februar 2009. Foto: Nasa.

Hvorfor sende mennesker?

– Hvilke fordeler har det å sende mennesker til rommet sammenlignet med roboter og sonder?

– En av roverne som ruller omkring på Mars kunne aldri satt seg ned og hatt denne samtalen vi har nå, om hvor merkelig tyngdekraften er. Det koker ned til menneskelige bånd, det å kunne gjenfortelle, sier Magnus.

Romfergen Discovery kommer inn for landing i Florida etter et 13 dager langt oppdrag til romstasjonen, 28. mars 2009. Blant de syv Nasa-astronautene om bord er Sandra Magnus. Foto: Nasa.
Romfergen Discovery kommer inn for landing i Florida etter et 13 dager langt oppdrag til romstasjonen, 28. mars 2009. Blant de syv Nasa-astronautene om bord er Sandra Magnus. Foto: Nasa.

– Mange liker å argumentere for enten eller, jeg mener det bør være både og. Roboter og mennesker er gode på forskjellige ting.

Rovere setter seg fast, og det er enormt krevende å omprogrammere dem slik at de kan gjøre det de skal. Området en av roverne på Mars dekker på et år ville et menneske kanskje kunne krysse på en uke, forteller den tidligere astronauten.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Mennesker får også med seg helt andre ting i landskapet, mens roboten går dit den har fått beskjed om, sier hun.

– Hvem vet hvordan kunstig intelligens vil utvikle seg, men foreløpig er mennesker er langt mer fleksible og tilpasningsdyktige enn maskiner.

Les også: Robotsjef: – Ikke bare et PR-stunt

– Mars er neste mål

Konsensus nå er at Mars bør være neste mål for mennesker, og Magnus sier seg enig.

– Det er interessante ting å lære på Mars, og det finnes ressurser der mennesker kan benytte. Etter hvert er det månene omkring Jupiter og Saturn som virker svært interessante, men det er et alt for stort sprang i dag.

Den private organisasjonen Mars One har foreslått å sende en gruppe kolonister med enveisbillett til Mars, kanskje så tidlig som 2035. Programmets tidsskjema, tekniske og økonomiske gjennomførbarhet og etikk har blitt kritisert av fagfolk. Les også: Snart blir det liv på Mars

Artikkelen fortsetter under annonsen

– En slik plan må være svært gjennomtenkt, og jeg vet ikke om det finnes en virkelig solid plan enda. Det jeg ikke ønsker å se er en dårlig gjennomført plan hvor liv går tapt, og det skremmer alle andre fra å reise til Mars, sier Magnus.

Hun tror det vil være mulig å etablere en koloni på Mars, men er usikker på om det kan gjøre det uten jevnlige forsyninger fra jorden.

– Man kan reise til Mars, og hvis man trener hver dag kan man nok reise tilbake og ha det bra. Om cellene våre vil takle den kosmiske strålingen er et annet spørsmål, sier Magnus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les ABC Nyheters intervju med astrobiologen Lynn Rothschild, som forteller om overraskende muligheter for liv andre steder i solsystemet enn på jorden.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Mars-roveren Curiosity tok dette selvportrettet på vår røde naboplanet i fjor høst. Foto: Nasa.
Mars-roveren Curiosity tok dette selvportrettet på vår røde naboplanet i fjor høst. Foto: Nasa.

Mer variasjon blant astronautene

Per 2016 hadde cirka 550 mennesker vært i rommet, 60 av dem kvinner. De fleste av disse igjen er amerikanere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– På dette nivået bedømmer ikke folk deg ut fra kjønn, men basert på om du kan gjøre jobben din, er pålitelig, spiller bra på lag. Kjønn burde være irrelevant uansett jobb. Kan jeg stole på deg, kan du forholde deg rolig i en krisesituasjon?

Russiske Valentina Teresjkova var den første kvinnen i rommet i 1963. Siden skulle det gå 20 år til neste gang. USAs første kvinnelige astronaut fløy i 1983.

– I USA er bare 20 prosent av arbeidsstyrken innen de aktuelle sektorene fysikk, matematikk, piloter osv kvinner. Så det er et statistisk problem.

– Hva tror du er den største endringen innen astronautyrket siden romfarten begynte på 50-60–tallet?

– Da Mercury, Gemini og Apollo-ferdene ble gjennomført visste vi ingenting om hva det krever å fly i rommet. Farkostene var helt nye og svært eksperimentelle. Alle de første astronautene var testpiloter, som har et bestemt sett ferdigheter som kreves for å fly nye farkoster og ikke minst forstå hva du skal gjøre hvis noe går galt, sier Magnus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– I dag er det større åpning for, og etterspørsel etter, andre ferdigheter, slik at folk med for eksempel min utdanning og yrkeserfaring også kan bli astronauter. Denne tendensen vil nok fortsette.

Les også ABC Nyheters intervju med Michel Mayor, som var med på å påvise den første planeten utenfor vårt solsystem: – Liv på fremmede kloder? Kanskje jeg er for optimistisk?

Sandra Magnus fotografert under trening på jorda. Foto: Nasa.
Sandra Magnus fotografert under trening på jorda. Foto: Nasa.