Stemmer/Penger:Mange bør vurdere høyere aksjeandel på innskuddsordningen sin

Mange norske arbeidstagere har et lite bevisst forhold til pensjon, noe som kan få store konsekvenser senere i livet. Det kan faktisk være snakk om flere hundre tusen.

Det hender også at folk ikke vet om de er omfattet av en ytelsesordning eller innskuddspensjonsordning (se faktaboks). Mens alle med offentlig tjenestepensjon er omfattet av ytelsesordninger, er de fleste i privat sektor omfattet av en innskuddsordning. Har man ytelsesordninger er det arbeidsgiver som – på godt og vondt – har risikoen for avkastningen underveis. God avkastning medfører lavere pensjonspremie året etter og motsatt.

Har man derimot en innskuddsordning er det den ansatte som har risikoen for avkastningen.Litt forenklet kan man tenke på en innskuddsordning som en investeringskonto der pengene er låst til fylte 62 år. Arbeidsgiver innbetaler en prosentvis andel av lønn – innskudd - inn på en pensjonskonto.

Hvor mye dette gir i årlig pensjon avhenger av innbetalingene (innskuddene), tilført avkastning og hvor mange år man velger å fordele pensjonen over.

Hvor mye arbeidsgiver innbetaler er følgelig kjent, men pensjonens størrelse er ukjent. Ettersom størrelsen på avkastningen har stor betydning for den enkeltes pensjon, sier det seg selv at det er viktig å ha et bevisst forhold til den dette med avkastning og risiko.

I de fleste innskuddsordningene er det slik at de ansatte selv er med på å bestemme hvor pensjonsmidlene skal plasseres. Vanligvis kan ansatte velge mellom et begrenset utvalg av forhåndsbestemte investeringsprofiler:

Lav risiko, middels og høy risiko.

Det er viktig å huske på at sparing til alderspensjon for mange er langsiktig sparing. Pensjon er jo egentlig penger bundet til utbetaling frem i tid. Jo lengre spareperioden er, desto viktigere er avkastningen (på grunn av renters rente-effekten). Jo større kapital på konto, jo større utslag gir selvsagt avkastningen.

Erfaringsmessig endrer ansatte alt for sjelden profil på sin innskuddsordning. Konsekvensene blir at mange sitter med lavere aksjeandel enn det de trolig burde.

Ikke minst gjelder dette de unge som med lang sparehorisont kan tåle at aksjemarkedet svinger. Med dagens lave rentenivå sier det seg selv at avkastningen blir svært begrenset med mindre man tar risiko – og får betalt for det.

Les også: Dette betyr de vanskelige pensjonsordene

Lav risiko, lav avkastning

Nettopp fordi mange ansatte ikke bytter investeringsprofil, og mange dermed trolig ligger med for lav risiko, tilbyr nå så godt som samtlige leverandører av pensjonsordninger forhåndsdefinerte profiler ofte kalt «anbefalt pensjon» eller «aldersjustert investeringsprofil».

Ansatte med lang sparehorisont plasseres automatisk med høyere aksjeandel som trappes gradvis ned med alderen. Det er med andre ord ikke slik at man kun trappes automatisk ned fra fylte 57 år, slik hovedregelen er i de tradisjonelle spareprofilene.

Uavhengig av om arbeidsgiver kun tilbyr de tradisjonelle investeringsprofilene eller også har «anbefalt/aldersjustert» profil, er det viktig å ha et bevisst forhold til hvilken risiko man ønsker å ta med pensjonspengene sine.

Én utfordring når rentene er såpass lave som i disse tider er selvsagt at man ikke kan vente seg noen særlig avkastning med mindre man tar risiko – og får betalt for det. Mitt inntrykk er at mange diskuterer risikoevne og risikovilje isolert sett ut i fra hvilken sparehorisont man har. Unge får, med rette, høre at de har lang sparehorisont og således trolig kan tåle å ta relativt høy risiko i form av en høy aksjeandel.

Hva gjelder den noe eldre garde, hører vi ofte at sparehorisonten er så vidt kort at de bør trappe ned risikoen til det laveste. Det ligger som nevnt også inne i innskuddsordningene at man automatisk trappes ned mot det alternativet med laveste aksjeandel senest fra fylte 57 år. For mange vil en slik nedtrappingsprofil være riktig, men ikke nødvendigvis for alle.

Les også: AFP – et verdifullt gode om man oppfyller kravene

Du må se på totalen

Når forsikringsselskapene anbefaler hvor høy aksjeandel man bør ha på innskuddspensjonsordningen sin, virker det som om de «glemmer» øvrig pensjonsopptjening den enkelte har.

I vurderingen av hvilken risiko som virker riktig bør man nemlig også se på den enkeltes totale pensjonskapital/sparing.

Alle har pensjonsopptjening i folketrygden; en pensjonsopptjening med en garantert regulering. Mange har dessuten opparbeidet seg fripoliser fra tidligere arbeidsforhold og/eller som følge av at arbeidsgiver har gått over fra ytelsesbasert tjenestepensjonsordning til innskuddsbasert tjenestepensjon for sine ansatte.

En fripolise representerer en allerede opparbeidet pensjon. De fleste er neppe klar over pensjonsleverandørene har plikt til å tilføre fripolisen en garantert årlig avkastning (kalt grunnlagsrente). Renten har variert, men snittet på opparbeidede fripoliser har ligget i underkant av 3,5 prosent. Med andre ord kan fripoliser sees på som en renteplassering med ca. 3,5 prosent avkastning.

Det er også viktig å ta med i betraktningen at alderspensjonen fra NAV (og AFP fra privat sektor for de som fyller vilkårene for det) også har en garantert regulering. For svært mange vil følgelig hovedandelen av den enkeltes pensjonskapital ha en garantert regulering.

I vurderingen av hvilken risiko man ønsker å ta i innskuddsordningen blir det derfor feil om man isolert sett ser på kapitalen i innskuddsordningen uten å også se på hvilken investering/risikoprofil man har på øvrig pensjonskapital/sparing.

Det er selvsagt viktig å også se på sparehoristontene på de ulike pensjonskapitalene. Mens ytelsesordninger normalt utbetales livsvarig, velger de fleste å fordele midlene fra innskuddsordningen innskuddskapitalen over kortes mulig tid, som hovedregel 10 år.

Les også: Det finnes en viss rød tråd i «pensjonsgalskapen»

Utnytt at arbeidsgiver dekker forvaltningskostnadene

Det er som kjent dyrere å plassere i aksjer enn i rentebærende papirer. Ettersom det er pålagt arbeidsgiver å dekke alle forvaltningskostnader i innskuddsordningene, bør man ta hensyn til dette når man vurderer hvilken riskikoprofil man skal velge.

Har man private spareordninger eller pensjon opparbeidet gjennom tidligere arbeidsforhold i form av fripoliser (ytelsesordninger i privat sektor), og/eller pensjonskapitalbevis (innskuddsordninger) er det den enkelte selv som dekker forvaltningskostnadene.

Derfor vil det være fornuftig for mange å øke akjseandelen i innskuddsordningen gjennom jobben i stedet for å ta høy risiko på spareformer der man selv dekker forvaltningskostnadene.

Les også:

Alt du trenger å vite om pensjon

Ikke bli en pensjonstaper