Politisk analyse:Når Europa rakner
Frykten for at EU skal rakne i sømmene, har fått europeiske ledere til å finne frem sysakene. Men det er nok av dem som vil bruke saks i stedet.
I år kom høsten til Europa allerede 23. juni. I Storbritannia gikk 33.577.342 velgere til urnene den dagen, og 51,9 prosent av dem stemte for å melde Storbritannia ut av EU.
Brexit ligger nå som en mørk sky over debatten om hvor EU skal gå videre. Men sjokket har også fått europeiske ledere til å se i et klarere lys det de oppfatter som hovedgrunnene til britenes «nei»: Et folkelig opprør mot innvandring og fri flyt av arbeidskraft, mot et EU som produserer stadig mer EU, og mot eliter som har mistet kontakten med vanlige europeeres virkelighetsforståelse.
Les også: Tusk: Europa har snart ikke plass til flere flyktninger
Innvandringskritisk formannskap
Det er Slovakia som har formannskapet i EU denne høsten. I Slovakia fantes det knapt EU-motstand da landet ble med i unionen i 2004. Nå saksøker slovakene EU for å slippe å ta imot asylkvoten de er blitt tildelt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSlovakias frittalende og sterkt innvandringskritiske statsminister Robert Fico har sagt at han vil sette migrasjon høyt på agendaen under formannskapet. Spesielt er Slovakia opptatt av å styrke vaktholdet langs EUs yttergrenser og få fortgang i returene av asylsøkere med endelig avslag. Det er prioriteringer Fico kan vente å få gehør for i mange av medlemslandene.
Men migrasjon er også et spørsmål som splitter EU, og både Slovakia og de andre såkalte Visegrad-landene Tsjekkia, Ungarn og Polen har måttet tåle krass kritikk for ikke å ta sin rettmessige del av byrdene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Hollande, Merkel og Renzi samles ved graven
Samling i Bratislava
Fredag neste uke er Slovakia vertskap for sitt første toppmøte. Lederne i de 27 landene som blir igjen i EU når britene går ut, samles da til en uformell diskusjon om hva som er riktig diagnose.
Artikkelen fortsetter under annonsenI forkant av toppmøtet skal EUs president Donald Tusk snakke med samtlige stats- og regjeringssjefer i EU. Han sier ulovlig innvandring og terror så langt utpeker seg som de klart viktigste bekymringene.
Kaoset fra flyktningkrisen i 2015 må aldri få gjenta seg, lyder advarselen fra Tusk. Han mener Europa nå nærmer seg tålegrensen for hvor mange flyktninger det er mulig å ta imot.
Les også: Merkel og Erdogan diskuterer flyktninger og kupp
«Vi klarer det»
Uttalelsene står i skarp kontrast til den holdningen Tysklands statsminister Angela Merkel møtte flyktningkrisen med i fjor høst. «Vi klarer det», sa hun. «Wir schaffen das».
Merkel står fortsatt fast på at beslutningen om å møte flyktningene med åpen dør, var den moralsk riktige. Men misnøyen er til å ta og føle på, og etter et sviende valgnederlag i hjemstaten Mecklenburg-Vorpommern nå i helgen innrømmer Merkel at hun har medansvar for at det gikk så dårlig.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Vi må alle tenke igjennom hvordan vi skal vinne tilbake tilliten, jeg selv først og fremst, sa hun.
Les også: Europas høyrepopulister jubler for Merkel-nederlag
Ny start
I kjølvannet av brexit har Merkel, Frankrikes president François Hollande og Italias statsminister Matteo Renzi – tre ledere som alle risikerer å forsvinne i løpet av neste år – tatt til orde for en «ny start» for EU-samarbeidet.
Artikkelen fortsetter under annonsenFor dem er EU både årsak til og løsning på problemene. De vil ha et «bedre Europa» som legger større vekt på vanlige folks bekymringer. Men løsningene skal fortsatt finnes i fellesskap, med bedre europeisk integrering som viktigste verktøy.
Dermed blir spørsmålet om kuren de foreskriver, ikke bare er mer av det samme. Kravet fra ytre høyre er klart: EU må vike, og nasjonalstatene må få løse problemene selv i stedet.
Les også:
Fra åpne hjerter til stengte grenser i Europa
– EUs flyktningavtale med Tyrkia er en skam
2016 i rute til å bli flyktningkrisens dødeligste år
Mislykket flyktningtiltak: – Dette lukter dårlig samfunnsøkonomi