Italias ukjente tidsboble

MOLISE, ITALIA (ABC Nyheter): Av Italias 20 fylker er ingen så små og ukjente som Molise. Klemt inne mellom Lazio, Campania, Puglia og Abruzzo – rett øst for Napoli – er området som et Italia i miniatyr, gjemt borte fra hordene av besøkende som flokker seg sammen i de mer kjente delene av støvelen.

– Ikke i bakevja, bare litt anonym, ville jeg kanskje svart som stolt innbygger av denne italienske avkroken.

Kjempet med kampesteiner

– Molise har et landskap som aldri hviler, skrev forfatteren Francesco Jovine om hjemtraktene sine – det kuperte landskapet med dramatiske juv og svingete veier, avsides fornminneruiner og høytliggende landsbyer.

De mange krappe svingene er til å bli svimmel av, men er vel verdt å forsere når de fører deg til vakre landsbyer som Scapoli, hjembyen til den italienske sekkepipen – zampogne.

Scapoli klorer seg stolt fast på en fjelltopp dypt inne i Molise. Den har i følge vår veiviser også et yrende folkeliv, men i dag er det mistenkelig stille i gatene. Bare en og annen innbygger har dristet seg utendørs. Inne fra et par vertshus hører jeg dempede stemmer, som om det er noe på gang.

– Dette er nok ikke et sted for de store partyene, innrømmer en av innbyggerne vi møter på veien inn til sekkepipemuseet, som er en labyrint av rom og korridorer i hjertet av Scapoli.

Museet er en liten svir for musikkinteresserte som søker det sære. Morsommere for oss mer moderate er avdelingen for okkupasjonshistorie. I og rundt Scapoli ble det utkjempet voldsomme kamper mellom fascistene, i kompaniskap med nazistene, og hærstyrker fra vestmaktene. Etter det blodige oppgjøret samlet mange av innbyggerne i og rundt Scapoli på etterlatenskapene – uniformer, miner, granater, hjelmer og skytevåpen – og med årene var det nok til å åpne dette lille museet, dedikert til ære for alle de falne på begge sider.

Kampenes intense karakter skyldes i stor grad Scapolis strategiske beliggenhet ved Monti della Meta-fjellkjeden, noe også de romerske legionene i sin tid fikk erfare. Her, men i enda sterkere grad lengre sørøst – i Monte del Matese – sto det durabelige slag allerede 300 år f. Kr. Den høyeste fjelltoppen, Monte Miletto (2 050 m.o.h.), har da også fått tilnavnet Mons Militum – Soldatfjellet – på grunn av kampene mellom romerne og de såkalte samnittene. Sistnevnte var et særlig hardført folkeslag, som lenge hadde ligget i konflikt med den stadig sterkere kolonimakten i nordvest.

Etter hvert flyktet samnittene inn i Matese-fjellene, og klarte for en stund å drive romerne tilbake ved blant annet å rulle svære kampesteiner nedover fjellsidene. Men til slutt ble overmakten for stor, og etter å ha regjert her i mer enn 2500 år ble samnittene innlemmet i Romerriket.

Les også: Norske kvinner liker seg best i bikini

(Saken fortsetter under bildet)

GJØR SEG TIL: En noe tilårskommen Casanova, i en liten landsby sør for Campobasso, gjør seg til for fotografen. Lite blaserte som man er i disse traktene er det lett å komme i prat med innbyggerne, særlig om man kan språket.

På drueslang

Samnittene har likevel ikke gått helt i glemmeboken. Over store deler av Molise finnes det vitnesbyrd om deres spesielle kultur. Et av de mest fremstående eksemplene som er gravd opp av bakken er uten tvil Pietrabbondante, som ligger tusen meter over havet, ved foten av Caraceno-fjellet. Dette politiske og religiøse senteret for den samnittiske kulturen nådde sitt høydepunkt mellom 200 og 100 f. Kr.

– De to teatrene, butikkene, buegangene og ikke minst amfiet med scene og seteplasser til rundt 2500 tilskuere vitner om en avansert kultur, forklarer guiden mens vi prøvesitter setene. De virker nyvaskede og klare for en ny oppsetning, som om det var i går – og ikke for mer enn 2000 år siden – at romertidens skuespillere og publikummere holdt til her. Det er lett å la seg henføre i et landskap som ellers virker uberørt av tidens tann. I gresset rundt oss høres det en lett hvisling, ellers er det tyst mellom de digre granittblokkene.

Les også: Islands hemmelige naturperle

(Saken fortsetter under bildet)

Molise er den nest minste av de italienske regionene både i areal og i innbyggertall. Foto: Wikimedia commons

Et par mil lengre sør, ved foten av Matese-fjellene, ble det for et halvt århundre siden oppdaget en nærmest intakt romersk by. Saepinum ble etablert over en tidligere samnittisk bosetting, og er forbauser med sin detaljrikdom.

– Nesten bedre enn Pompeii, utbryter en tidligere ungdomsskolelærer begeistret fra Roma idet han trer inn i det som en gang var en basilika. Rundt oss finner vi de fleste elementene som utgjorde en typisk romersk by – slaktehus, badehus, boliger, fontener og de gedigne buegangene som markerte inngangen til Saepinum.

Men det mest spesielle denne vakre ettermiddagen i hjertet av Molise er ikke beviset på romernes fantastiske organisatoriske evner, eller kunnskapene de hadde innenfor veibygging. For idet jeg er på vei ut av Saepinum skinner sola på en drueklase bak et steingjerde, bare noen få meter fra det som for mer enn 2000 år siden kan ha vært et garveri.

En innskytelse får meg til å klatre opp på gjerdet og nappe en drue fra klasen – før noen oppdager meg. I det samme hører jeg et hyl fra et bislag bare noen meter unna. Der står en gammel, bredbeint kjerring, hytter med neven og overøser meg med skjellsord. Jeg er tatt på fersken, og får unngjelde.

Jeg bryr meg ikke, haster likevel litt ekstra av gårde og koser meg litt over det faktum at noen fortsetter å dyrke markene her som om ingenting har hendt, som en forlengelse av samnittenes og romernes gjøren og laden. De gir pokker i at de er nærmeste nabo til en kulturskatt av de ytterst sjeldne. Her – i skyggen av de mektige Matese-fjellene – er jordas beskaffenhet og grøde fremdeles det viktigste av alt.

Slik er Molise – uoppdaget ikke bare av turister, men også av innbyggerne selv.

Og akkurat det er kanskje den største attraksjonen.

Les også: Frå idyll til småharry