Slik kan Trofast finne veien hjem uten GPS

Foto: Joan Sloan
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange hunder og katter kommer årlig på avveie. Dersom familiens firbente medlem skal klare den lange reisen tilbake, må flere faktorer være på plass.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra tid til annen får vi servert utrolige historier om hvordan kjæledyr som er kommet på avveie eller er blitt sendt bort, finner veien tilbake til sitt opprinnelige hjem. En slik historie utspant seg nylig utenfor Aberystwyth i Wales, Storbritannia der Alan og Shan James hadde sendt border collien Pero til en gård 40 mil nordover.

Men Pero var ikke det minste interessert i å bli i sitt nye hjem og stakk av ved første og beste anledning. Til tross for gjentatte søk var hunden som sunket i jorden, inntil Alan James om kvelden tolv dager senere skulle ut for å se til dyrene.

– Da sto Pero utenfor døren. Det var et sjokk, og hunden ble kjempeglad for å se Alan igjen, forteller kona Shan James til BBC.

– Det er et mysterium hvordan han har klart å finne veien tilbake til oss. Vi vet at hunder kan finne veien hjem, men 40 mil er en lang reisevei.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Døende hund på eventyr

(Saken fortsetter under)

Dette er samme type fårehund som Pero - en border collie - som tilbakela 40 mil for å komme hjem til sin opprinnelige familie i Wales. Foto: Guillaume Angibert/Flickr
Dette er samme type fårehund som Pero - en border collie - som tilbakela 40 mil for å komme hjem til sin opprinnelige familie i Wales. Foto: Guillaume Angibert/Flickr

Båndet mellom menneske og hund

Historier lik den om gjeterhunden Pero, styrker manges tro på at båndet mellom menneske og dyr spiller en viktig rolle. Men er Peros navigasjonsferdighet virkelig et resultat av «personlige bånd» til eieren, eller har det en mer vitenskapelig forklaring?

– For at et dyr skal finne veien hjem, er det flere faktorer som må være tilstede, forklarer Irja Ida Ratikainen til ABC Nyheter.

Ratikainen er forsker ved Institutt for biologi på NTNU, med atferdsøkologi og evolusjonær økologi som interessefelt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Irja Ida Ratikainen, forsker ved Institutt for biologi på NTNU. Foto: Thor Nielsen
Irja Ida Ratikainen, forsker ved Institutt for biologi på NTNU. Foto: Thor Nielsen

– Dyret må både ha en eller annen form for motivasjon uten at den trenger være bevisst, og evne til å finne hjem. Evnene er nok ikke avhengig av båndet med eieren, men kan jo til en viss grad være avhengig av erfaring med navigasjon. Og mengden av erfaring kan jo være avhengig av eierens valg, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når det kommer til motivasjonsfaktoren, mener Ratikainen det er vanskeligere å komme med gode svar.
– Et kjæledyr kan nok ha motivasjon for å returnere til et sted det har hatt det godt, og «et personlig bånd» til eier kan jo i hvert fall delvis være med å forklare dette. Men hva det personlige båndet består i eller hvordan det oppleves for et dyr, er vanskelig å si ettersom vi ikke kan lese dyrenes tanker.
– En god eier vil gjerne representere et godt hjem for et dyr, der det har mat, trygghet og sosial omgang som kan være viktig for flokkdyr. Dette vil nok derfor i mange tilfeller kunne motivere.

Les også: Hund rømte hjemmefra for å se sin syke matmor

(Saken fortsetter under)

VIDEO: Savnet etter matmor ble så stort for hunden Sissy, at hun rømte hjemmefra for å finne henne igjen. Fire timer senere dukket Sissy opp på sykehuset der matmor var innlagt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Livsstil påvirker navigasjonsevnen

Dyrenes evne til å navigere over lange avstander har fascinert oss i alle år. For eksempel vandrer blåhvalen årlig nordover om sommeren og sørover til mer tempererte områder om vinteren, mens honningbier synes å være i stand til å huske ruter til faste fôringsområder. Men i hvilken grad har vi funnet konkrete svar på dette, og hva er det som fremdeles står ubesvart?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Mye tyder på at dyr bruker en kombinasjon av evner for å klare å finne frem over lange avstander. Hvilke evner som er best utviklet hos en bestemt art varierer nok litt avhengig av livsstilen til dyret, og hva slags type forflytninger og hvilket landskap denne arten beveger seg i, forteller Irja Ida Ratikainen til ABC Nyheter.

Hun forklarer at langdistansenavigasjon er best studert hos fugler.

– Her har man funnet ut at polarisert lys er svært viktig for dem, men dette er ikke tilgjengelig hele døgnet og det er også vist at de kan bruke jordas magnetfelter for å orientere seg om himmelretningene. Det er også mulig at en del fugler og dyr kan bruke lukt og/eller stjernenes posisjon til navigasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: DNA avslører Fidos utrolige reise

Naturens ubesvarte mysterier

Disse måtene å navigere på, er ifølge Ratikainen viktigst for dyr som beveger seg i områder de ikke har vært i før og som ikke følger en flokk som kjenner terrenget fra tidligere. Når dyr navigerer over lengre avstander i kjent terreng, benyttes landemerker til å korrigere kursen.

(Saken fortsetter under)

Verdens mest spektakulære dyrevandring finner sted i Serengeti-Mara økosystemet i området på grensen mellom Kenya og Tanzania. Her migrerer rundt 2 millioner dyr for å finne vann og nytt gress. Gnuene alene utgjør 1,5 millioner dyr. Foto: Reuters/Radu Sigheti

Ulike arter pattedyr, deriblant flaggermus, er sensitive til jordas magnetfelt, og det er mulig at de kan bruke dette til navigasjon. Det finnes en studie som peker på at også hunder har denne evnen. Ratikainen understreker at det ennå gjenstår mye forskning før vi har en komplett forståelse av langdistansenavigasjon hos dyr.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Flere arter har en genetisk nedarvet evne til å finne frem til for eksempel en bestemt overvintringsplass. Men for å komme dit må de ofte endre retning underveis. Hvordan vet de når de skal endre retning? Og hvordan vet de hvilken retning de skal starte, når utgangspunktet kan være ulikt for ulike individer?spør hun og legger til:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Men det største mysteriet er nok hvordan dyr klarer å finne frem fra et sted de ikke har vært på før, og som de ikke har et nedarvet kart for.

Les også: Hunder bruker et indre kompass når naturen kaller

Må ha hatt litt flaks underveis

For hver utrolige historie om en hund eller katt som har reist på egne bein over store avstander for å returnere «hjem», er det et ubestridt faktum at mange flere helt enkelt går tapt. Peros historie kan i så måte virke som et unntak snarere enn en regel.

– Dersom jeg skal tillate meg litt spekulasjon, vil jeg si at vi nok må anta at Pero har hatt litt flaks. Men han har nok også hatt en sterk motivasjon til å komme hjem. Når vi tenker på alle kjæledyrene som legger ut på egenhånd, er det en viktig faktor at vi vet lite om motivasjonen til alle disse hundene og kattene, sier hun.

– Kanskje starter de med et ønske om å komme hjem, kanskje ikke. Kanskje endrer det seg underveis dersom de blir skremt eller opplever andre ting. Kanskje blir også en del utsatt for ulykker. At få kommer hjem, trenger ikke bare å skyldes svikt i evnen til å navigere, men dette kan vi nok ikke svare på med den kunnskapen vi har i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Løsningen på sommerens insektplager har pels og vinger

(Saken fortsetter under)

VIDEO: I Disney-filmen «Den utrolige reisen» fra 1963, legger to hunder og en katt ut på en lang og farefull reise på solide 250 mil gjennom den kanadiske villmarken for å komme hjem. Underveis støter de blant annet på en bjørn.
I 1993 var det duket for en remake , som senere fikk en oppfølger.


Irja Ida Ratikainen synes Peros reise utvilsomt er imponerende. Men dersom han har brukt to uker på å tilbakelegge en avstand på 40 mil, er det ikke noen spesielt høy hastighet for en relativt godt trent hund.

– Han har nok brukt litt tid på å finne mat underveis, men han har også hatt ganske god tid til å navigere, mener hun.

Les også: Sleip katt stakk av med naboens cannabis

Menneskearten er ikke fortapt

Så hvordan er situasjonen for den dyrearten som befinner seg på toppen av næringskjeden? Vi mennesker bruker i stadig større grad elektronisk GPS for å finne veien. Gjør det at vi som dyreart er generelt litt fortapt, sammenliknet med dyr som duer, knølhval og elefanter?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg vil ikke si at mennesker er fortapt når det kommer til å finne veien på egenhånd. Med litt trening, som de fleste ville fått dersom vi ikke brukte elektronisk GPS, vil nok de aller fleste mennesker blitt ganske flinke til å finne frem, mener Irja Ida Ratikainen.
– En elektronisk GPS er likevel et verdifullt verktøy for oss som har den og gjør oss definitivt mer effektive enn vi hadde vært uten. Vi bruker jo også i høy grad GPS for å finne steder vi kanskje ikke hadde trengt å finne dersom vi var en due eller et annet dyr.
– Våre evner speiler nok også i hvert fall til en viss grad vår historie. Vi er jo en form for flokkdyr og drar nytte av de individene i flokken som allerede kan veien, på samme måte som elefantene gjør, konkluderer Ratikainen.

VIDEO: I filmklassikeren «Lassie Come Home» fra 1943, rømmer Lassie fra sine nye eiere og starter på den lange ferden fra Skottland til sitt gamle hjem i Yorkshire. Elizabeth Taylor var 11 år da hun spilte en av barnerollene.

Les også:

Dette vil kresne damer ha

Kjenn igjen fuglelydene med en ny app

– Vi må fortsette arbeidet, situasjonen er kritisk

Dette skal du aldri gi pinnsvinet