Fire grunner til å velge sammenleggbar sykkel

PORTUGAL (ABC Nyheter): Det begynte med seilingen. Vi seilte mye i familien vår. Siden vi syklet mye også, stuet vi to ribbede 24 girs offroadsykler ombord. På tre minutter kunne vi montere hjulene, feste bremsene, lirke kjedet på plass og klikke på kurv og barnesete. Det fungerte perfekt.

Men dagen nærmet seg da datteren vår ville trenge en sykkel med litt størrelse. Plassen ombord var oppbrukt, men den åpenbare løsningen, sammenleggbare sykler, satt langt inne. Vi ville jo ikke miste sykkelgleden. Halve gleden med å sykle er jo følelsen av å fly bortover veien.

Les også: Turiststrømmen til Moldova er nest minst i verden. Det bør du gjøre noe med

Dette gikk jo an

Foto: Tore Utheim - Bylineme

En prøvetur på den sammenleggbare sykkelen til en venn ble en aha-opplevelse: Det ga ikke den Mikke Mus-følelsen vi hadde fryktet, men føltes som en ordentlig sykkel. Dette gikk det an å sykle på! Offroaderne våre ble byttet ut med tre sammenleggbare seksgirs sykler av god kvalitet.

Seks gir betydde mindre forskjell mellom høyeste og laveste gir, og vi måtte velge en justering som passet oss: lett oppover eller raskt bortover? Vi valgte å beholde fabrikkjusteringen, altså lett oppover. I oppoverbakke gikk det som før, men vi måtte tråkke mer på flata. Syklene trillet likevel så lett at vi ikke behøvde tråkke oss ihjel.

Til hver sykkel kjøpte vi en stor avtagbar frontveske/skulderbag. I en av dem bodde Jack Russell-terrieren vår som en kenguru når vi var på tur. All bagasjen vår fikk plass i de andre to veskene. Minimalistisk, ja, men vi hadde fått sansen for å reise superlett.

Vi oppdaget en ny frihet. Sykkeltur med barn krever vanligvis god planlegging for å rekke målet - den andre dalen, den andre bukta, utsiktspunktet på toppen. Ruten må ikke være for lang og hard. Med syklene våre måtte vi ikke nødvendigvis fullføre runden. Var sykkelturen for lang? Vi kunne alltids hoppe på bussen tilbake. Var stigningen for bratt? Vi kunne ta toget opp og sykle ned. Det var unødvendig å sjekke om bussen eller toget tok med sykler. De visste ikke engang at det var en sykkel inni trekket.

Rallarvegen var den første ordentlige prøven med sammenleggbar sykkel. Jeg meldte meg som prøvekanin og tok Bergensbanen uten å betale for sykkelen. Resten av følget leide sykkel på Haugastøl. Med smale dekk måtte jeg styre unna spisse steiner og løs grus, men de gangene jeg måtte trille kunne telles på én hånd. Selv ikke de 21 hårnålsvingene på grus nedover Flåmsdalen var noe problem. Bagasjen i frontvesken forstyrret ikke balansen: vesken satt på ramma uten å svinge med styret.

Les også: Samuel lager suvenirene du kjøper i Karibien

Sverger til sammenleggbar sykkel

Jo Herstad,syklist og førsteamanuensis ved Insititutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo (i den rekkefølgen, ifølge ham selv), har sverget til sammenleggbar sykkel helt siden han kjøpte sin første i Hamburg i 1996.

Herstad forsket for Ericsson og gjorde feltarbeid på sin sammenleggbare sykkel i Tokyo, San Francisco, New York og Oslo. -Jeg studerte bruken av mobiltelefon, radio og personsøker blant syklende yrkesgrupper som sykkelbud og politi. Personer som på jobben befant seg i to verdener på én gang - i et komplisert trafikkbilde og samtidig på radioen/mobilen.

Herstads forskningsmetode var deltagende observasjon. Han lå på hjul etter jobbende syklister gjennom arbeidsdagen deres. -Jeg fulgte sykkelbud opp gjennom etasjene i World Trade Center, mens tvillingtårnene ennå stod der.

I Japan ble han fengslet av slow travel: han leste Haiku-dikteren Bashōs The Narrow Road to the Deep North fra 1600-tallet. Bashō hadde gått til fots nordover fra Tokyo, den gangen en farefull og strabasiøs ferd med uviss utgang. Herstad pakket et telt og tråkket i vei på sykkel i Bashōs fotspor.

-Et sted banket jeg på hos en familie på flere generasjoner. De lærte meg å vaske meg på japansk vis: både vasking og tørking foregikk med samme vaskeklut. Det var bare å vri opp kluten før tørkingen. Det er veldig store likhetstrekk mellom klut og sammenleggbar sykkel.

Begge er små, anvendelige og sammenleggbare. Idag sykler Herstads barn på 7 og 9 år på sammenleggbar sykkel. Men er han på reise alene har Herstad selskap i sykkelen:

– Jeg tar med meg sykkelen på hotellrommet. Da står den foldet sammen ved siden av senga mens jeg sover. Som en stillferdig kamerat.

Les også: Kom de andre turistene i forkjøpet

Saken fortsetter under bildeserie fra turen:

Ingen planer

Det er mai og 30 grader.

Vi sitter på toget oppover Dourodalen i Portugal, svette, men med en følelse av eventyr. Ingenting er planlagt. Vi skal sykle så langt vi kommer og finne overnatting underveis. De sammenleggbare syklene med front/skulderveskene er med, pluss Jack Russellen. Datteren vår er blitt ni år.

Portvinsterrasser dekker dalsidene helt ned til elva. På de hvite bygningene står portvinsprodusentenes navn i kjempebokstaver: Quinta do Tedo. Sandeman. Quinta das Carvalhas. Oppover i dalen blir det slutt på vinterrassene. Det tynnes ut med folk ombord også.

Vi begynner å ane uråd når de eneste gjenværende passasjerene er et par på 80. Utenfor er det øde. Må vi finne ly i en forfallen rønne og gå på appelsinslang? På endestasjonen Pocinho forsvinner en ensom vei oppover den bratte skogslia. Planen om å finne et hotell virker plutselig som en veldig dårlig idé. Vi spør konduktøren før han rekker blåse i fløyta.

- Her er det ingen hoteller. Sitt heller på med meg tilbake til Pinhão.

Pinhâo jernbanestasjon er vakkert dekorert med fliser. Fem brunbarkede gamle på en benk peker så gjerne ut veien til hotellet, mens de viser frem hullene etter fortennene.

Saken fortsetter under bildeserie fra turen:

Verten står klar i døråpningen og vinker oss inn. Vi setter syklene i en krok inntil en flisvegg med motiv av en bondejente. Aperitiffen kommer straks på bordet: Oliven, brød og portvin fra gården til vertens far. Vi har kommet over en perle.

Morgenen starter med prøvesmaking på portvinsgården Quinta de la Rosa. Siden vi reiser lett, nøyer vi oss med å kjøpe én flaske, av de bedre.

32 grader slår som en hammer når man tråkker på sykkel i solsteken. Vi søker skygge under et piletre langs elva, som en annen Huckleberry Finn, og spiller kort til den verste heten gir seg. Vi beslutter oss for å ta toget langs sidesporet opp til Vila Real og sykle derfra morgenen etter.

Vi suser nedover den bratte dalen fra Vila Real. Bikkja i frontveska følger nøye med de andre to i følget. Nedover langs Douro blir omgivelsene stadig mer urbane. Trafikken øker, veien er smal og bilene sneier oss nesten. Herfra og ned er dalen uegnet for sykling. Vi tar oss en is, pakker syklene inni trekket og hopper på første tog tilbake til Porto.

Med sammenleggbar sykkel er man alltid klar for det uventede.

Les også: Bulgaria har verdens billigste femstjerners hotell