Skattejakt på Gullkysten

COSTA DORADA, SPANIA (ABC Nyheter): Det er strendene som lokker de fleste Kataloniakysten. Kilometer på kilometer med fin sandstrand. Reiser du sørover langs kysten fra Costa Brava endrer landskapet seg dramatisk når du passerer Barcelona. Det mykner opp. Forrevne klipper erstattes av mykere linjer i naturen som ender opp i kilometer lange strekk med sandstrender. Et sant ”el dorado” for den søker denslags.

Les også: For 70 år siden var dette helvete på jord

Livet på rismarkene

Vi starter reisen helt i sør, hvor Gullkystens svar på Nilen-deltaet ligger. Landtungen som peker mot øst er gjennom årtusener formet av slagg fra elven Ebre, som ved landsbyen Amposta deler seg opp i mange små, ofte menneskapte renner, som renner utover i den velkjente vifteformen, og slik skaper et helt unikt økosystem.

Det mer enn 320 kvadratkilometer store Ebredeltaet gir liv til millioner av fugler, samt en omfattende risproduksjon. Våtmarkene står i en noe merkelig kontrast til det steile landskapet mot vest.

– Du bør ta tiden til hjelp om du skal få med deg det spesielle med deltaet, får jeg forklart ved Ecomuseet i Deltebre, som gir en fin innføring i deltaets spesielle geografi og dyreliv. Sykkel er for mange et foretrukket transportmiddel i så måte.

Ebreelven deler deltaet i to, og for å komme over til sørsiden må du ta fergen, fra landsbyen Deltebre til Sant Jaume d’Enveja.

Når vi drar utover mot havet langs elvens nordside er det som om vi gradvis kjører ned i havet, inntil veien bråstopper mot sandbarrieren utenfor den lille feriekolonien Riumar.

På andre siden av sanddynene kan vi følge stranden nordover så langt øyet rekker, helt til Costa Dorada. Bakenfor oss ligger våtmarkene som forsyner store deler av Katalonia med ris, men fiske er også en viktig næring. Ebreelven bringer med seg mye næring på veien ned mot havet, som har gjort fisket til en sentral levevei i århundrer i de mange bassengene demmet opp inne i selve deltaet.

Vakker liten landsby i Costa Brava. Foto: COLOURBOX

Les også: –Vi skal jo styre disse store dyrene på egenhånd!

Blant pirater og fiskere

Fisket er ellers en viktig næring langs hele kyststripa nordover mot Barcelona. Det mest synlige beviset for betydningen er de hundrevis av fiskebåter som ligger tett i tett i L’Ametlla de Mars trygge havn. Selve landsbyen ligger beskyttet bak tykke murvegger på en kolle like ovenfor strandpromenaden, der fiskere i kveldingen gjør garn og fartøy klare for en nytt sjøvær neste morgen.

Etter århundrer med angrep fra berberpirater og andre sjørøvere etablerte fiskeren Joan Baptista Gallart seg her i året 1775. De rike fiskebankene utenfor, ikke minst takket være det næringsrike elvevannet fra Ebre noen kilometer lengre sør, var hovedattraksjonen, samt den naturlige havna utformet som en stor, sigdformet poll.

Etter Gallart fulgte en rekke andre fiskerfamilier fra området rundt Valencia, og gradvis utviklet det seg en sterk maritim kultur gjenspeilet både i de omfattende fiskeriene og tilbudene på land, som besøkende kan dra nytte av.

Det fins en rekke fine restauranter her, trange smug å gjemme seg bort i, og strender like bortenfor – som Playa de l’Alguer – som lokker tusenvis av mennesker hvert år.

L’Ametlla de Mar har ellers likhetstrekk med mange av de andre landsbyene nordover fra St. Jordi-golfen. Miami Platja, l’Almadrava, Cambrils, Salou og partybyen Sitges oppsto som fiskerlandsbyer, som de senere årene mer eller mindre er overtatt av turismen. For innimellom landsbyene ligger strendene som små og store perler på en snor.

Les også: Reiserådene som gjør at du unngår de pinlige tabbene

Langs kysten på Costa Brava finner du en rekke små strender med klipper og stein. Foto: COLOURBOX

Der tiden står stille

Den største ”strandbyen” langs Gullkysten er Taragona, men det er ikke strendene nedenfor den tidligere festningsbyen man kommer for å oppleve. Under Den andre puniske krigen i år 218 f. Kr. gikk nemlig den romerske generalen og statsmannen Gnaeus Cornelius Scipio Calvus i land på stranda, og etablerte en enkelt garnison her. Det forandret det som da var en landsby for alltid, og skrev den inn i historiebøkene.

For under navnet Tarraco ble Tarragona først et brohode, deretter hovedmilitærbase og til slutt provinshovedstad for romernes mer enn 200 år lange kampanje på Den iberiske halvøya. Fra år 26 til 25 f. Kr. bodde sågar keiser Augustus i Tarraco, og herfra styrte det veldige Romerriket.

Det er derfor med en viss ærefrykt og forventning vi kjører langs Tarragonas Rambla Nova fra vest, ut mot havet og gamlebyen der Tarraco i sin tid lå. Beliggenheten er strategisk, på en ås over havet, med store festningsverker rundt som fortsatt er synlige.

Den katolske katedralen i Tarragona er flott utsmykket med helgener. Foto: COLOURBOX

Når vi forlater bilen i garasjeanlegget under ramblaen er der kort vei til der byens mektige sirkus en gang lå. Herfra – ved rundkjøringen i enden av Rambla Vella - går veien delvis under jorden, ned i kjellere med hvelvete himlinger i gammel stein. Deretter tar vi oss opp i gamle borgtårn, opp på taket av den gamle ruinen, der utsikten over det gamle romerske amfiteateret like under, og det asurblå havet bortenfor, kan ta pusten fra en.

Rusleturen gjennom festningsverket er bokstavelig talt som en vandring gjennom historie, for steinen forandrer seg hele tiden, fra romertiden via tidlig middelalder frem til vår tid.

Inntil vi kommer ut i andre enden, inne i gamlebyen der forum en gang lå, og som i dag som den gang tjener som marked.

Det er som tiden har stått stille der vi sitter i skyggen av ruinene fra romertiden , blant klestørk, torgkoner og solmodne tomater og nyter en espresso. Som om Scipio selv i sin toga skulle komme tuslende nedover det trange smuget som leder ned mot det som en gang var hans ringe bolig.

Les også: På opplevelsestur i Tokyo

Gull i sanden

Selv om havet og strendene lokker tar vi senere på dagen turen nordvestover, inn i landet til Reus, mest kjent som Antoni Gaudís (1852-1926) fødeby. Her feirer man mesteren på en måte som nok ville følt seg helt utilpass over all oppmerksomheten. For selv om han tegnet de mest fantastiske byggverk – med barcelonakatedralen La Sagrada Familia som den mest kjente – levde han, særlig de siste årene, svært tilbaketrukket. I den grad at 73-åringen etter å ha blitt overkjørt av en sporvogn i juni 1926, havnet på et sykehus for fattige, der han også døde tre dager senere. I sine losslitte klær var han nærmest ugjenkjennelig.

Plaça Mercadal er hjertet i Reus, og et fint utgangspunkt for å utforske byen. Den har ikke bare fine restauranter, men også mange små og hyggelige forretninger.

- Gamlebyen er som et stort shoppingsenter, som en katalaner tørt uttrykte det på byens andre plaza – Plaça Libertat i nordenden av Reus’ historiske distrikt.
***

Reus er en trivelig by, og kanskje det beste stedet å gjøre unna shoppingen på Gullkysten. Den byr også på en rekke arkitektoniske godbiter, særlig i art noveau-stilen, som byens store sønn Gaudí tok utgangspunkt i.

Men det store trekkplasteret på Costa Dorada er og blir likevel havet og stredene noen kilometer lengre mot sør. Når vi i kveldingen dagen etter vandrer barbeinta langsetter Platja Llarga i retning Altafulla bader solen oss i et gyldent lys, som får sandkorna mellom tærne til å skimre som gull. Selv utenom sesongen varmer sola oss i ryggen der vi vasser mot en familie som ser ut til å være i samme ærend som oss.

– På ferie fra storbyen? forsøker jeg forsiktig, med kunnskapen om at mange søker seg ut av Barcelona til strendene rundt Tarragona, Salou og Sitges i helgene som grunnlag for spørsmålet.

– Neida, vi bor her, vi er på vår faste kveldstur, sier ekteparet unisont, og når jeg følger dem med blikket inn i solnedgangen er jeg der og da slett ikke fremmed for tanken om å finne meg en strand å slå med ned på for godt.

En strand som denne, som glitrer som gull i solnedgangen.