Der elvene møtes i Amazonas

AMAZONAS (ABC Nyheter): Luften er så stinn av fukt at jeg nesten kan skjære i den. Skjorta klistrer seg til kroppen straks jeg står utenfor hotellet mitt i utkanten av Amazonas’ ”hovedstad” Manaus.

NORSKE ANER: Georg Borten har tatt turen til Amazonas-floden fra storbyen Belo Horizonte i sør. Den fjerne slektningen av tidligere statsminister Per Borten har flere ganger besøkt Norge.

I samme sekund braker regnværet løs, i et skybrudd jeg aldri tidligere har opplevd maken til. Det er som om en demning har brast i skyene over meg, og på sekunder er bakken gjort om til et midlertidig elveleie, der vannet snor seg gjennom sprekker i asfalten, nedover i jorden mot elvebredden og floden nedenfor – den mektige Rio Negro.

I noen minutter er skillet mellom vann og land som fullstendig opphevet, og det føles som å bli gradvis oppslukt av de enorme vannmengdene som angriper meg fra alle kanter.

Så opphører regnet, like plutselig som det kom, og sola bryter igjennom det skifergrå skydekket. På sekunder forvandles regnvannet på bakken til damp, og demonstrerer på forbløffende vis hvordan det evige, livgivende kretsløpet holdes i gang.

Les også: Antibes - Azurkystens matmekka

Møte med Borten

Slik blir jeg denne morgenen påminnet om vannet som grunnlaget for alt liv, og ingen andre steder er det så mye vann – og liv – som i Amazonas. Jeg er på vei ut på Rio Negro i en av de hundrevis av elvebåtene – de såkaltegaiolas – som trafikkerer denne delen av Amazonas, for å bivåne et av verdens naturlige underverk: Møtet mellom de to gedigne flodene Rio Negro og Solimões. Den ene er som navnet tilsier sort i fargen, den andre lys. Sammen blir de til verdens mektigste flod - Amazonas.

– Her har det jammen skjedd mye, overhører jeg plutselig på gebrokkent norsk. Jeg er på øverste dekk og skuer ut over elven mot bredden på andre siden, der en rekke store tankskip ligger som på geledd. Innenfor ligger flere petroleums- og gassraffinerier - en av regionens viktigste industriarbeidsplasser.

Georg Borten (66) er andre generasjon norskættet brasilianer, med røtter i Nord-Trøndelag og et fjernt slektskap til tidligere statsminister Per Borten. Med bosted i Belo Horizonte flere hundre kilometer mot sør er han for første gang i Amazonas, og hadde forventet en lang mindre utbygd jungel.

–Brasilianere flest vet minst like lite om Amazonas som dere nordmenn, mener Georg, som foreslår at vi drar lenger inn i jungelen for å oppleve den ekte regnskogen.

Senere på dagen tar vi ham på ordet, og styrer unna Manaus, som lokker med sine skattefrie varer, sitt imponerende operahus fra 1800-tallet og de mange og billige markedene, og drar inn i villmarken.

Les også: Hellas' synkende spøkelsesby

Som slaver

Det var en oppfinnelse i 1839 som forandret det indre av delstaten av Amazonas for alltid. Da gjorde nemlig den engelske oppfinneren Charles Goodyear den oppdagelsen at ved å blande svovel inn i kokende gummi fikk blandingen en helt annen og langt bredere anvendelighet. Ved såkalt vulkanisering tålte det både kulde og varme bedre, uten å miste sin elastisitet.

I sentrum av denne oppdagelsen sto gummitreet, og ingen andre steder var det flere av dem enn i Amazonas. Som følge av Goodyears revolusjonerende oppfinnelse ble det rene gullrushet inn i jungelen. Manaus ble den store gummihovedstaden. På begynnelsen av 1900-tallet produserte Brasil 97 prosent av verdens gummi, og fra rundt 1820 til 1910 vokste befolkningen i området fra knappe 100 000 til over 1,2 millioner mennesker.

Men gummi-bonanzaen i Amazonas tok slutt. Da engelskmannen Henry Wickham fikk smuglet gummitrefrø til Malaysia på begynnelsen av 1900-tallet var det bare et tidsspørsmål før en mer industriell gummiproduksjon overtok for det brasilianske hegemoniet.

Etter en kort rast forflytter vi oss over i små lettbåter, som tar oss videre inn på en av de mindre sideelvene til Rio Negro. På bredden ser jeg et og annet hus, enkle bygg i tre – ofte på stylter - som ifølge guiden vår Jorge som regel huser en familie eller to. Hva de lever av er ikke godt å si.

– Noen pendler inn til Manaus, andre fisker på elven, eller lever av strøjobber, forklarer Jorge idet et par av barna inne på bredden vifter til oss med noe levende mellom henda. Når vi ikke gjør tegn til å stoppe hopper de i hver sin lille kano – uthulte trestokker - og padler mot oss som om livet står på spill.

I neste nu er de ved ripa. Den ene viser frem et lite dovendyr, den andre en anakonda, som dovent slynger seg rundt armen hans. Suksessivt og mekanisk rekker de ut en hånd hver, begge tydelig preget av manuelt arbeid. Guttene er knapt i tenårene, og det lille opptrinnet er ikke mer enn en liten ekstrajobb.

– Hold den! sier den ene ved å rekke meg dovendyret, og litt fårete tar jeg imot. Det lodne dyret kikker uutgrunnelig på meg, tilsynelatende vant til slike intermezzoer i hverdagen, før jeg leverer det tilbake, sammen med noen slanter reals.

Amazonaselven er vakker - og kan by på en rekke farer. Foto: COLOURBOX

Jakten på kaiman

Senere mot kvelden, før solen forsvinner bak regnskogen i vest, ankrer vi opp ved bredden for å teste fiskelykken. Himmelen er skyfri, knotten har begynt å bite, men det gjør ikke fisken.

Elvevannet er grumsete, det er ikke mulig å få øye på noe levende der nede, men etter noen minutter hugger det plutselig i snøret. Jeg haler opp en liten malle, men får streng beskjed av Jorge om å kaste den uti igjen.

– Piranha! sier han myndig. – Det er den vi skal ha. Den biter snart…

Så lenge den ikke tar fingeren min. For et knippe historier renner meg ihu, om de små fiskenes spesielle biteteknikk og uhyggelige evner i stim. Til slutt lykkes det skipperen vår å hale et lite eksemplar av arten ombord. Piranhaen ser uskyldig nok ut, inntil den blotter tanngarden. Historiene om den er ifølge Jorge overdrevet, men det tror jeg likevel ikke nok på til ikke å holde alle lemmer på riktig side av ripa resten av turen.

Før vi er ferdige med piranhafisket er det mørkt, men dagen er slett ikke over. For Jorge har planer om annen fangst. Den lille, men senesterke brasilianeren av portugisisk-indiansk herkomst kaller seg ikke Jungle Jorge for ingenting. En av hans sysler er nemlig å spore opp kaimaner i kveldsmørket, og gjerne bryte litt med dem før han viser dem frem til gjestene.

Sakte sklir vi fremover på elven, mens skipperen sveiper lyset fra skipslampa over sivet inne ved elvebredden. Der er det bare ildfluer å se, inntil Jorge plutselig rykker til og ber skipperen om å styre inn mot bredden. Jorge hopper i land, går forsiktig gjennom sivet, stuper så plutselig fremover og blir borte i noen sekunder, inntil han dukker opp igjen med et langstrakt vesen i favnen.

– Kaiman, sier Jorge stolt om dyret på cirka én meter han drar ombord, med kalde, utstående øyne og små, skarpe tenner stikkende ut rundt den sammeknepne kjeven.

Mørket har fullstendig omsluttet oss når Jorge med stor kjærlighet til skogen senere forklarer hvordan det vi nå har sett bare er en begynnelse, en brøkdel av det enorme mangfoldet som befinner seg der inne et sted, i den grønne uendeligheten vi for enkelthetens skyld kaller for Amazonas.

Les også: Richard Løvehjerte til salgs