Heikie (37) fikk brystkreft da hun var gravid

Heike er opprinnelig fra Hamburg, men kom til Norge for seks år siden. Etter en skilsmisse tar hun kontakt på nettet med ungdomskjæresten Andre som fremdeles bor i Tyskland. De to skilte lag i 16–17-årsalderen, men nå tar de opp tråden igjen.

Heike reiser til Hamburg og besøker ham, og de har sitt første stevnemøte etter alle disse årene. Den gamle kjærligheten blomstrer opp til en ny kjærlighet. Alt går fort. Andre får seg jobb i Bergen, og snart står de på terskelen til et nytt kapittel i livet.

Bergen, sommeren 2011:

Heike og Andre bestemmer seg for å få barn ganske fort. De er begge 37 år, og tiden er knapp. Det er ingen grunn til å vente. På samme tid bestemmer Heike seg for å dra til legen for å sjekke en kul i brystet. Hun er ikke bekymret fordi kulen har vært der i ti år. I Tyskland har hun vært til rutinekontroll hvert annet år for å sjekke kulen, men det har ikke blitt noe av i Norge. Nå tar hun seg i nakken og ordner med time hos lege.

Fordi det kan være en sjanse for at hun allerede er gravid, tar legen ultralyd og ikke mammografi av kulen. En mammografiundersøkelse kan skade fosteret. Legen mener at alt ser greit ut, men for sikkerhets skyld blir hun henvist til sykehuset for nærmere undersøkelse.

Heike Matz (41) og Andre Matz (42) vet godt at det ikke er en selvfølge at de er foreldre til Ole Stian. I sommer fylte han tre år. Foto: Marianne Otterdahl Jensen

Dagen etter kommer lykkebeskjeden. Hun ER gravid! Kontrolltimen hos kreftlegen er ikke i tankene hennes da hun kommer hjem den dagen. Hun kan nesten ikke vente med å fortelle det til Andre. De skal bli foreldre!

«Vi har dessverre en dårlig beskjed»

Men lykken skal ikke vare lenge. Neste dag kommer en telefon fra Haukeland sykehus

«Vi har dessverre en dårlig beskjed. Prøvene viser at det er kreft i kulen», sier legen i telefonen.

Hun blir satt opp til en ny time. De vi dobbeltsjekke at det stemmer.

For noen dager siden sto de på terskelen til å bli en liten familie. Plutselig er Heike alvorlig syk. Vil hun beholde barnet, må hun fjerne brystet. Det er ingenting annet Heike vil. Hun vil beholde barnet som hun har lengtet etter, og hun vil bli frisk. Å miste et bryst kan hun leve med.

Det er blitt desember da Bergen ligger speilblank og Heike er på vei til sykehuset for operasjonen. Kjæresten Andre er på jobb, han kunne ikke ta seg fri for å følge henne. Men Heike forsikrer om at det går fint. Hun kan ta bussen. De glatte veiene har skapt trafikkaos i hele byen, og bussen står bom fast. I mellomtiden sitter hun og kjenner på angsten for operasjonen. Til slutt må hun ringe sykehuset for å avbestille timen. Hun kommer aldri i verden til å rekke frem i tide, må hun innse. Men det går fint. Leger og annet helsepersonell sitter også fast i trafikken. I siste liten blir det operasjon.

Cellegift

Etter en natt på sykehuset med ultralydundersøkelse ser alt greit ut. Heldigvis viser det seg at kreften ikke har spredt seg. Hun kom på rette tidspunkt. Heike blir sendt hjem i den tro at det nå er over. Men noen dager senere sitter de på kontoret til kreftlegen igjen. Han har flere dårlige nyheter. Heike må ta cellegiftbehandling, og siden de ikke vet hvordan en slik behandling vil påvirke barnet, anbefaler han abort.

Det blir en ny nedtur. Heike trodde det holdt at hun fjernet brystet. Tanken på å miste barnet blir for mye. De må avbryte møtet hos legen.

«Jeg kan ikke ta bort barnet mitt», er det eneste hun klarer å si mens tårene renner.

Heikis kul i brystet viste seg å være ondartet. Foto: Marianne Otterdahl Jensen

Hjemme leter Heike og Andre på Internett etter svar. Finnes det andre som har vært i samme situasjon? Snart kommer de over en dokumentar om et tysk sykehus som behandler gravide med cellegift. Dokumentaren viser at det er gått bra med både mor og barn i de fleste tilfeller.

Heike har ingen forventninger om at hun skal få snakke med den tyske legen fra dokumentaren, men ringer ham likevel. Ingenting skal være uprøvd. Én time senere tar legen kontakt med henne. takt med henne. De snakker lenge sammen.

Vonde tanker

Legen mener at Heike har gode muligheter for å beholde barnet – selv om hun får cellegift. Han forteller om alle fordelene og alle ulempene behandlingen kan gi under graviditeten. Alt hun må være forberedt på hvis hun velger å beholde barnet. Hun får også vite at etter cellegiften er det lite sannsynlig at hun kan bli gravid på nytt. Dette er altså trolig deres eneste sjanse til å bli foreldre sammen.

Heike tar med seg nyheten til kirurgen på Haukeland sykehus. Han er positiv til funnene, og sykehuset går med på å behandle Heike med cellegift med nøye oppfølging.

Heike er forberedt på å kjempe og være sterk. Barnet skal leve! Det er bare noe hun vet inni seg. Andre støtter henne fullt ut og overøser henne med kjærlighet. Med ham kan hun dele alle bekymringer og vonde tanker. De skal klare det sammen. De to.

Etter 14. svangerskapsuke starter Heike på den første av seks runder med cellegift. Etter hver behandling får hun oppfølging med ultralyd. Heike får tett oppfølging, og alle er opptatt av hvordan hun har det. Hun føler seg takknemlig. Leger og sykepleiere er så snille mot henne.

Mister håret

Etter andre cellegiftrunde begynner håret å falle av i små dotter. Det skjer mens de er på besøk hos Heikes foreldre i Tyskland. Heike tar på seg en lue for å skjule flekkene i hodebunnen. I sikkerhetskontrollen på vei hjem til Norge blir hun bedt om å ta den av. Men da hun forteller at hun tar cellegift, slipper hun. Hjemme barberer Andre bort de siste restene med hår. Heike bryr seg ikke så mye om håret. Hun knyter et tørkle rundt hodet og tenker ikke så mye over at hun er syk. Hun gleder seg bare til å bli kjent med dette nye mennesket og teller dagene til barnet skal komme.

- Jeg vil nyte hver dag med Ole Stian så godt jeg kan. Han og mannen min gir meg enorme krefter, forteller Heike. Foto: Marianne Otterdahl Jensen

På andre ultralyd får de vite at det er en liten gutt under det bankende mammahjertet hennes. De bestemmer seg for at han skal få et norsk navn. Norge og Bergen er hjemmet deres nå og her skal de bli! Heikes mamma ønsker seg en liten Ole, mens Heike liker navnet Stian så godt. Dermed blir det Ole Stian etter at alle i familien har godkjent navnet.

Urolig mor

Det viser seg at Heike tåler cellegiften godt, men hun går hele tiden med en indre uro. Hva om hun mister barnet? Det er ikke lett å være positiv hele tiden. Hun er trett og slapp og sover mye. Men dager blir til uker og uker til måneder, og behandlingen viser seg å være vellykket.

Etter en lang vinter dukker endelig solen frem, og påsken melder sin ankomst. Det er da Heike kjenner det aller første sparket i magen. Hvert spark er som en hilsen fra Ole Stian!

«Hei, mamma. Jeg lever», er det som om han sier. Det hender hun engster seg for at cellegiften skal gå gjennom navlestrengen og skade ham. Men de har snakket med legene mange ganger, og de minner henne om livets realiteter:

«Barnet ditt kan få alle slags sykdommer helt uavhengig av cellegiften. Det kan bli født med en genfeil. Han kan bli utsatt for en ulykke når han vokser opp». Det innes ingen garantier. Ikke for noen.

På bursdagen sin den 10. mai får Heike sin aller siste cellegiftkur, og hun kan trekke et lettelsens sukk. Nå kan de bare glede seg til å hilse på gutten sin.

Bergen 16. juli 2012:

Ole Stian har ikke vist noen tegn til å ville komme ut da Heike og Andre sitter foran TV-en og følger med på EM i fotball. Etterpå går Heike og legger seg. Like etter går vannet. De har ikke engang pakket klær eller gjort i stand noe. De ante ikke at han skulle komme så tidlig, fire uker før terminen. I hui og hast bærer det til sykehuset.

20 minutter over 01.00 hilser Ole Stian på verden med et skrik. Heike får den lille kroppen i armene. Han er 48 centimeter lang, og vekten viser 2510 gram. Ti fingre, ti tær og alt ser ut til å være i sin skjønneste orden! De er lettet. Og når hun ser det lille vidunderet sitt, vet hun det: Ole Stian er det beste som kunne hende henne! Fra nå av er hun ikke Heike som har kreft og har mistet et bryst og håret. Hun er mamma til en liten gutt som trenger henne.

Sommeren 2015 giftet Heike og Andre seg med familie og venner til stede i Hamburg. Foto: Privat

Hele familien er i lykkerus, og alt vondt er glemt. Ole Stian undersøkes nøye og viser ingen tegn til å være påvirket av cellegiften. I begynnelsen hoster han litt, og mamma blir med en gang bekymret for at det skal være på grunn av cellegiften. Men det er det ikke. Snart er han en frisk krabat som vokser og utvikler seg i takt med andre barn, selv om han kom litt for tidlig. Sommeren 2015 skal de forevige kjærligheten. De reiser til Hamburg for å gi hverandre sitt ja foran familie og venner.

Undersøk brystene

Hans Petter Eikesdal er forsker og overlege ved Kreftavdelingen, Haukeland universitetssjukehus. Han kjenner ikke til Heikes historie, og understreker at han uttaler seg på generelt grunnlag.

Eikesdal forteller at det i de senere årene er blitt vanlig å behandle gravide som har brystkreft med cellegift.

- Studier har vist at det er forsvarlig å behandle kvinner med alle typer brystkreft under svangerskapet, dersom det ikke er spredning.

De fleste studier viser at en slik behandling er uten fare for barnet.

Noen studier har vist at noen barn har lavere fødselsvekt på grunn av cellegiften. Men flere andre studier tyder på at disse barna er helt uten senskader.

- Brystkreft under svangerskapet er en sjelden diagnose, som rammer cirka 1 av 3000 gravide. Problemet er at brystkreft hos gravide og ammende i mange tilfeller påvises sent fordi det kan være vanskelig å oppdage ondartede svulster hos disse kvinnene, sier Eikesdal.

Han påpeker at det er viktig at også disse kvinnene er oppmerksomme på kuler i brystene også når de er gravide. – Som oftest dreier det seg om hovne melkekjertler som utvikler seg under svangerskapet, men dersom en kul vokser i brystet er det viktig å få denne undersøkt hos lege. I noen tilfeller kan det være ondartede svulster. Å komme til behandling raskt er avgjørende når det gjelder sannsynligheten for å bli frisk, sier han.

Hvor mange barn man føder har også innvirkning på risikoen for å utvikle brystkreft.

-Jo flere barn en kvinne har båret frem og jo mer en kvinne har ammet, jo mindre er risikoen. Dette ser vi tydelig i utviklingsland hvor kvinner føder langt flere barn enn kvinner i vestlige land, sier han. Kvinner som føder og ammer mange barn er mindre utsatt for alle typer brystkreft, forteller overlege Eikesdal.

Bergen høsten 2015:

En liten gutt titter forsiktig frem bak sofaen. Gutten heter Ole Stian og er tre år. Mamma Heike Matz (41) og pappa Andre Matz (42) ønsker Norsk Ukeblad velkommen inn i sitt hjem i Åsane, et lite stykke utenfor Bergen by hvor de har bodd det siste året.

At Ole Stian er her hos dem er absolutt ingen selvfølge. Den sjenerte gutten har tødd opp og viser seg å være en aktiv liten luring. Ole Stian vil ut og spille fotball, leke med sparkesykkelen sin. Gutten snakker to språk, både tysk og norsk. Han har vokst seg stor for alderen og elsker å leke ute.

At Ole Stian er her hos oss er absolutt ingen selvfølge, sier mamma Heike. Foto: Marianne Otterdahl Jensen

- Tenk om vi ikke hadde undersøkt saken så nøye før vi bestemte oss, sier Heike.

Hun vil fortelle historien sin til andre kvinner som kommer i samme situasjon.

- Jeg vil at andre kvinner skal vite at det er mulig å beholde barnet selv om en rammes av kreft. At det nytter å kjempe, selv om man er syk, sier hun.

Livet etterpå

I dag er Heike i full jobb og er engasjert i styret i Brystkreftforeningen Bergen. Både Andre og hun er aktive på fritiden og trener mye.

- Treningen gir meg overskudd og livsglede, forteller Heike, som etter at fødselen og kreftbehandlingen var over, har løpt Bergen-halvmaraton. Heike har gått til kontroll hos kreftlegen i tre år. Alle prøver er gode så langt.

Av og til kommer de vonde tankene og overskygger solskinnet. Tenk om hun får et tilbakefall? Men så ser hun på den lille gutten sin.

«Han lever, han er frisk, han trenger meg».

– Jeg vil nyte hver dag med Ole Stian så godt jeg kan. Han og mannen min gir meg enorme krefter.