Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Det var kaotiske tider.
Kongehuset og regjeringen hadde flyktet til London 7. juni 1940.
Og de nazistiske okkupantene hadde endog forsøkt å få restene av Stortinget til – under tvang – å avsette kong Haakon.
Men fortsatt ble det brukt norske frimerker med kongen og dronning Maud. De var populære symboler på motstanden mot de nazistiske makthaverne.
Etter et halvt års okkupasjon ble en serie med åtte ubrukte frimerker med de norske monarkene ugyldige som porto.
Selv nazitoppene forundret seg over at de likevel var til salgs i blant annet Sverige, Tyskland og Polen.
– Det var en ren tilfeldighet at jeg så notisen om kong Haakon- og dronning Maud-frimerkene i en svensk avis, fortalte Vidkun Quisling i et avhør i fengselet på Møllergata 19 den 18. august 1945.
NS-sjefen klarte ikke å få rede på hvordan ubrukte norske frimerker kunne selges utenlands, og heller ikke hvem som tjente penger på dem.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Nazistenes plyndring av Norge
Et vitnemål fra tidligere regierungsrat Ernst Züchner i Göbbels’ propagandaministerium, styrket etter krigen en mistanke om et gigantisk underslag.
Etter å ha falt i unåde klarte Züchner å rømme til Sverige.
Les også: De ukjente landssvikerne
Og etter den tyske kapitulasjonen i 1945 sier han seg villig til å vitne mot SS-Oberführer Georg W. Müller (født 1909).
I et brev til den norske påtalemyndigheten skrev han at tyske nazi-sjefer skal ha satt millionbeløp inn på hemmelige konti:
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDe norske frimerkene «inbragte 10 mill.kr. i detailhandelen. Byttet deltes mellem Terboven, Göbbels, Müller og Ley», skrev han.
Et annet vitne, journalisten Rudolf Schmidt (født 1909), mente Müller hadde en personlig fortjeneste på 3 millioner Reichsmark, nesten 5 millioner norske kroner (20 millioner i dagens pengeverdi), på frimerkene.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Reagerer sterkt på nyoppdaget krigsfiln
I Tyskland ble frimerke-saken altså håndtert av Hitlers propagandaminister Joseph Göbbels (født 1897), som også var Müllers sjef de siste fem årene før krigsutbruddet.
Robert Ley var leder for det nazistiske «Deutsche Arbeitsfront» - og korrupt.
Av de fire var Georg W. Müller den eneste som ikke begikk selvmord i forbindelse med det tyske nederlaget.
Ingen av de andre impliserte kunne med andre ord avhøres om den mulige svindelen.
«En dag ble jeg kalt til Reichskommisar Terboven. Han sa at det stadig ble spurt etter norske frimerker i Tyskland. Det måtte være mulig å selge de såkalte «Kongemerker» som for en tid siden ble satt ut av kraft», skrev Müller i sin egen erklæring til det norske Landssvikpolitiet 24. oktober 1945.
Han viste med det til en beslutning tatt etter at nazistenes enehersker i Norge, Josef Terboven (født 1898), hadde gitt opp Administrasjonsrådet, og bestemt at Quislings parti Nasjonal samling (NS) skulle få regjeringsansvar (25. september 1940).
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: EV 13 K, norsk motstandskamp
Fra 1. oktober ble nesten seks millioner frimerker med kongeparet på, gjort verdiløse. De hadde en frankeringsverdi på 4,8 millioner kroner (om lag 100 millioner i dagens pengeverdi).
Andre vitner sier derimot at det var Müllers idé å selge merkene til ivrige filatelister.
Frimerkene måtte sendes inn fra alle landets lokale postkontorer til Poststyret, og i Oslo ble de lagret i frimerkeforvalterens kjeller.
Her fikk de så ligge inntil våren 1941.
Da hadde Terboven og en av hans nærmeste medarbeidere, SS-Oberführer Georg W. Müller, klekket ut en plan for kongemerkene: De kunne jo brukes til å finansiere lovede velferdstiltak for de hundretusener av tyske soldatene som var stasjonert i Norge og Finland.
For frimerkesamlere hadde de inndratte merkene fått en betydelig høyere verdi enn pålydende.
Artikkelen fortsetter under annonsenEnkelte anslag gikk på at de var verdt 50-60 millioner kroner (mer enn 1 milliard i dag) på markeder i både Tyskland og hærtatte land som Belgia og Polen - og Sverige.
Frimerkene var produsert i store opplag i 1937 og -39. De åtte ulike frimerkene selges fortsatt for relativt lave priser nettopp fordi de finnes i så enorme ubrukte opplag, og fordi Posten ikke hadde kontroll på omsetningen av dem under krigen.
Regjeringen i London ble også oppmerksom på salget av ufrankerte kongefrimerker i de tysk besatte områdene. Her trodde man at det var selve klisjeene som var stjålne og ble brukt til å trykke opp stadig nye opplag.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen det var altså ikke slik det hang sammen.
Les også: Ukjent krigsfilm beriker norsk historie
I begynnelsen av april 1941 forlangte de tyske makthaverne at samtlige frimerker med kong Haakon og dronning Maud skulle leveres Reichskommissariat som hadde overtatt Stortinget og hadde sine kontorer der.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Postdirektør Jørgen Christian Aall forsøkte å nekte, men fikk beskjed om at han ville bli arresterte hvis ikke frimerkene var på kontor 102 innen 8. april klokken 12.
Fem minutter før fristen gikk ut leverte postinspektør Eilert Tommelstad ni fulle postsekker.
«Det må antas at tyskerne tok disse frimerkene for å selge dem til inntekt for seg selv, bl.a. var det nødvendig for dem å skaffe seg svensk valuta», skrev Tommelstad til Landssvikpolitiet etter krigen.
Han viste til at seriens åtte merker til sammen hadde en verdi pålydende 10,45 norske kroner, mens man under krigen kunne kjøpe dem i Sverige for 19,- svenske kroner.
«At tyskerne har latt iallfall en del av de stjålne frimerkene tilflyte det svenske filatelistiske marked, må anses som utvilsomt», konkluderer postinspektøren.
I tillegg plyndret tyske soldater Oslo postkontors arkiv på jakt etter brukte konge-frimerker. De ble vanligvis ble solgt til inntekt for posttjenestemennenes feriehjem og annet.
Artikkelen fortsetter under annonsenEn måned tidligere hadde SS-Oberführer Müller avklart med propagandaminister Joseph Göbbels (født 1897) hvordan frimerkene skulle omsettes i Tyskland.
Artikkelen fortsetter under annonsenMüller kjente nazi-toppen godt og hadde arbeidet sammen med Göbbles i fire-fem år før krigen. Det antas at han var sendt til Norge som propagandasjefens mann.
De skulle blant annet selges via organisasjonen «Kraft durch Freude» som var underlagt Robert Ley (født 1890) som skal ha vært notorisk korrupt.
Ley betalte Terboven umiddelbart en million Reichsmark for frimerkene og så skulle resten av beløpet overføres senere.
Terbovens privatfly ble brukt til å smugle dem ut av landet, bak ryggen på det tyske Finansdepartementet - noe de også forsøkte å få til da 280.000 norske radioer ble sendt til tyske bombeofre.
Men denne gangen lyktes de.
«Det hele ble ordnet i hemmelighet ved at merkene ble sendt til Berlin i Terbovens fly. Dette ble nemlig aldri kontrollert av det tyske tollvesen, da det alltid landet på militære flyplasser», fortalte det tyske finansdepartementets sambandsmann i Norge, Oberregirungsrat Hans Clausen Korff (født 1905), i sitt vitnemål til Landssvikpolitiet om saken.
Artikkelen fortsetter under annonsenDokumentene som viser hvor mye frimerkene innbragte, er først datert 18. september 1943, påpekte advokat Ole Torleif Røed som undersøkte Müllers framferd under krigen.
I et brev til Riksadvokaten datert 24. juni 1948, slo han fast at den offisielle inntekten bare ble 1.794.467 Reichsmark, eller 2,9 millioner norske kroner.
Han mente derimot at de tyske okkupantene kan ha hatt rett til å ta frimerkene som krigsbytte, men det at man bare klarte å selge dem for om lag halvparten av deres frankeringsverdi, vekket mistanke om underslag.
Artikkelen fortsetter under annonsenSelv om advokat Røed ikke fant det bevist at Terboven, Müller, Göbbels og Ley skal ha stukket bort penger i hemmelige fond, så avviste han slett ikke muligheten.
«Man kan dog selvfølgelig ikke se bort fra en slik mulighet», skrev han til Riksadvokaten.
«Den filatelistiske verdi skulle jo ligge over frankeringsverdien, spesielt når merkene ble solgt i serier», mente Røed som ikke trodde på forklaringen om at frimerkene skulle ha blitt skadd av fukt.
Artikkelen fortsetter under annonsenSS-offiseren Müller avviste, kanskje ikke så overraskende, at det hadde skjedd noe kriminelt underslag:
«Påstanden om at høyere embedsmenn i Reichskommisariatet og Berlin personlig skulle hatt fordeler av salget finner Müller rent utenkelig», heter det i et politiavhør med ham fra 19. mars 1948.
Riksadvokaten valgte å frafalle siktelsen mot Müller som satt fengslet i Norge fra sommeren 1945.
Müller bosatte seg i Hamburg etter krigen. Han døde i 1989.
