Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
De ukjente landssvikerne
I de siste ukene har ABC Nyheter på lørdager og søndager presentert de ti alvorligste økonomiske landssvik-sakene.
Oversikten bygger på en fysisk gjennomgang av Erstatningsdirektoratets arkiv.
Nærmere 90.000 navn står her oppført i et papirkartotek.
Det finnes feilkilder, blant annet faren for at man i direktoratet ikke har ajourført kortene ettersom nye dommer eller benådninger har funnet sted. I tillegg kan beløp og annet være notert ned feil.
Men for de ti sakene som ABC Nyheter vurderer som de alvorligste, er også grunnlagsdokumentene i det tilhørende Landssvikarkivet studert.
Skulle det likevel ha sneket inn seg noen feil eller misforståelser, vennligst ta kontakt med Ola Karlsen via ola@abcnyheter.no
Tidligere saker:
Atlanterhavet var ikke det eneste som skilte ekteparet Johansen da det tyske angrepet på Norge kom.
Norges operastjerne, Kirsten Flagstad Johansen (født 1895), var i Cleveland, Ohio. «Århundredes stemme» skulle 9. april 1940 opptre på Metropolitan som Elisabeth i Wagners «Tannhäuser».
Ektemannen, grosserer Henry Johansen (født 1883), var på Høsbjør turisthotell utenfor Hamar, opptatt med sine forretninger.
«For meg gjaldt det om å holde bedriftene gående og det lykkedes meget fort», skrev Johansen fra sitt dødsleie i mai 1946.
Det ble hans siste forklaring til politiet i et bittert landssvikoppgjør.
I et avhør like etter den tyske kapitulasjonen - og før han ble alvorlig kreftsyk - var kamplysten større og tonen tøffere hos grossereren med Kong Haakons Fortjenstmedalje i gull:
– Landssvikanordningen har jeg hørt er ulovlig, så den anerkjenner jeg selvfølgelig ikke. Jeg kan jo siktes for alt mellom himmel og jord, sa grosserer Johansen indignert i 1945.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
– Forøvrig trodde jeg ikke det var De som skulle eksaminere meg. Jeg trodde det var politiet og ikke tilsynsmannen. Er det noen ny lov om det?, spør han aktor og bobestyrer Ingolf Sundfør (født 1893).
Et stenografisk referat fra avhøret i 1945 viser kulden som hersket mellom de to som var svorne fiender etter en rettssak 13 år tidligere.
I en tiltale fra 31. januar 1949 skisserer påtalemyndigheten et astronomisk rettsoppgjør mot selskapene grosserer Johansen kontrollerte. Staten vil da ta hånd om 17,3 millioner kroner, noe som ville vært nesten 350 millioner kroner i dagens pengeverdi.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen det er samtidig mikroskopisk i forhold til de opprinnelige mistankene hvor man antydet inndragelse av 750 millioner kroner (15 milliarder i dag).
Saken mot ekteparet Johansen, er den underligste av de omfattende økonomiske landssviksakene som ABC Nyheter har presentert denne våren.
Oversikten baserer seg på Erstatningsdirektoratets titusenvis av arkivkort i Riksarkivets hvelv.
Her kan du lese tidligere saker:
Forholdet mellom partene i denne landssvikprosessen skar seg raskt.
Johansens svar på spørsmål om omsetningen i møbelhandelen med de tyske okkupantene, er illustrerende:
– Det er unødvendig å spørre meg, jeg akter ikke å svare.
Og videre:
– Jeg vet ikke i min oversikt for eksempel hva firmaet har tjent på møbler, gardiner, barakker eller runnlast eller hva det er. Jeg kjenner ikke disse småposter, jeg ser bare de store tall, sa grosseren et avhør på Ilebu (tidligere Grini) i 1945.
I det to timer lange avhøret holdt Johansen strengt på at han personlig ikke tjente noe på krigen, og i høyden noe indirekte ved at firmaene økte sin formue.
Hans anslåtte formue var etter krigen to millioner kroner og inntekten 140.000 kroner. Til sammenligning var en vanlig industriarbeiderlønn 5000 kroner.
Grossereren innrømmet riktig nok at de to sønnene fra hans første ekteskap - tvillingene Henry jr og Frederic (født 1906) - fikk økt sine direktørlønninger.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Ga barna skylden for nazi-medlemskapet
De steg fra 9.000 i 1939 til 25.000 kroner det første krigsåret. I tillegg fikk de to utbetalt bonuser og hadde egen representasjonskonto.
Påtalemyndigheten mente selskapene i Johansen-sfæren hadde en samlet omsetning på 171 millioner kroner i 1940-45.
Det meste kom fra «fiendehandel» som hadde «overordentlig stor betydning for fiendens krigsinnsats».
Familien hadde fra gammelt av vært sentral i norsk trebransje.
Under krigen solgte de alt fra kryssfiner og møbler til flyplasslemmer (blant annet til Sola) og brakker til de tyske troppene.
Samarbeidet mellom partene i prosessen var svært betent.
At advokat Ingolf Sundfør skulle være aktor og ansvarlig for behandlingen av hans bo, utløste kraftige protester fra grossereren.
Han kunne vanskelig akseptere at en tidligere «dødsfiende» fikk ansvaret for hans økonomiske liv.
– Jeg betrakter ikke Dem som en habil mann til å være tilsynsmann i mine forretninger. Jeg betrakter Dem som inhabil, oppsummerte Johansen forholdet mellom dem.
Det kommer frem i et avhør ABC Nyheter har funnet i Landssvikarkivets mange mapper om saken.
Bakgrunnen for utsagnet var at Sundfør på begynnelsen av 30-tallet førte en bitter kamp mot Johansen på vegne av skipsreder Fritz Mowinckels (1878) fraseparerte kone.
Han skulle i utgangspunktet være bistandsadvokat i en sak mellom de to herrene, men endte med å føre hele saken for påtalemyndigheten og argumenterte med at de to forsøkte å lure unna midler i skilsmisseoppgjøret.
Det endte med at Sundfør fikk korreks fra både Justisdepartementet og Sakførerforeningen for sin fremferd i den saken.
Les også: – Nå gjelder det å tjene penger på dem
I et brev til Jens Chr. Hauge, Milorg-sjefen som ledet Erstatningsdirektoratet den første måneden etter opprettelsen i 1945 (og som senere ble en mektig forsvarsminister), protesterer Johansens advokat sterkt mot utnevnelsen av Sundfør på denne bakgrunnen:
«For Henry Johansen ... må det fremtre som like frem urettferdig og hån at nettopp advokat Sundfør skal ha overoppsynet med hans formuesforhold», mente advokaten.
Det er også verd å merke seg at Sven Arntzen, som ble riksadvokat etter krigen, representerte skipsreder Mowinckel i saken. Han skal også ha vært kritisk til Sundførs opptreden i den gamle saken.
Ingolf Sundfør hevdet på sin side at «jeg har personlig intet utestående med grosserer Henry Johansen».
Han gjør også et poeng av at Johansen ikke gikk til injuriesøksmål mot ham selv etter at han hadde beskrevet de to mennene som «2 koldblodige kjeltringer» overfor retten 13 år tidligere.
Domstolen avgjorde til slutt at Sundfør skulle fortsette, selv om en mente det var «noget uheldig».
De steile motsetningene gjør det også vanskelig å vurdere rettsoppgjøret som gransket Johansens kontakter med de tyske okkupantene og hans forbindelse med Nasjonal Samling (NS).
Det er snakk om enorme verdier.
Johansen protesterte ikke mot en anslag i retten hvor omsetning på brakkesalg ble satt til 116 millioner kroner (over to milliarder i dagens pengeverdi).
I avhør opplyste Johansen selv at han hadde en million kroner liggende i kontanter fra før krigen, noe han mente gjorde det mulig å holde forretningene i gang de første ukene av okkupasjonen.
I den ferske boken «Landsvikoppgjørets hemmelige historie» skriver Ingeborg Solbrekken også om Johansen og Flagstad.
Hun beskriver der en utrolig konspirasjonsteori som rammet Henry Johansen.
Basert på informasjon fra to kriminelle provokatører som landssvikpolitiet benyttet seg av, skulle Henry Johansen sr. være leder av en hemmelig undergrunnsbevegelse hvis formål var å velte etterkrigsoppgjøret.
Les også: Utnyttet slaver og ble nazi-millionær
Provokatørene Hans Westby og Bernt Somdalen (født 1917) lanserer den fiktive bevegelsen «Den økonomiske ring» som - i følge Solbrekkens bok - er et produkt av Westbys psykiske sykdom.
På en pressekonferanse 8. desember 1949 ble «ringen» omtalt av blant annet justisminister Oscar Christian Gundersen (født 1908) og riksadvokat Andreas Aulie (født 1897).
I stortingsmelding 64 fra 1950 ble «ringen» også omtalt. På side 85 og 86 omtales en der ikke navngitt forretningsmann som skal ha betalt 20.000 kroner til tidligere frontkjempere for å ta livet av sin bobestyrer.
Artikkelen fortsetter under annonsenHistorien om drapsplanene hadde vært førstesidestoff 3. august 1946, og handlet om Henry Johansen og Ingolf Sundfør.
I Aftenposten siteres Sundfør om de ukjente attentatplanene som bare Johansens død skal ha stanset:
«Det fremstiller seg imidlertid for meg noe gåtefullt hvordan Henry Johansen skulle skaffe penger til å honorere min mordere med, sier advokaten lunt.
– Jeg hadde jo nemlig hele hans formue under forvaltning».
Solbrekken mener vrangforestillingen var bakgrunnen for de astronomiske kravene mot Johansen og den skammelige behandlingen av Kirsten Flagstad.
Tvillingbrødrene skiller lag under krigen.
Frederic ble i Norge under hele okkupasjonen og arbeidet nær sin far.
I en rapport til det norske rettskontoret i Stockholm høsten 1944 utpekes han som en intim kontakt for det tyske Reichskommisariat, og at Johansen hadde «uhyrlige fortjenester».
Artikkelen fortsetter under annonsen«Firmaet stod ... "under tyskernes beskyttende vinge"», mente oberst Kaare Vennerød i 1944. Han hadde arbeidet i det norske Prisdirektoratet frem til 1943 før flukten til Sverige.
Frederic Johansen fikk et nervøst sammenbrudd etter krigen og tok tragisk nok sitt eget liv, mens saken ennå var under etterforskning og før den fikk sin avslutning.
Les også: Bergensreder deltok i Hitlers 50-årsdag
Henry jr. bidro på sin side i motstandsarbeidet fra 1942/43. Han ordnet blant annet med falske papirer og stempler, og han var med på produksjonen av den illegale avisen «5 på 12». I februar 1944 flyktet han til Sverige.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Forfatteren Ingeborg Solbrekken anslår overfor ABC Nyheter at Henry jr. reddet livet til opp mot 500 nordmenn under okkupasjonen.
Et vitne sier at Henry senior og hans kontorsjef oppsøkte Gestapo og anmeldte junior samme dag som han rømte.
De skal da ha understreket at det var personlige uoverensstemmelser som lå til grunn for flukten, fordi «en politisk rømning vilde skade Johansen senior og firmaet».
Da de norske myndighetene i Sverige etterforsket ham, ble Henry jr. kritisert for to grove unnlatelsessynder - at han ikke hadde gått ut av farens selskaper, og ikke tidligere forlot styrejobben i det nazistiske annonsebyrået «Herolden» som utformet PR-materiell for okkupantene og Nasjonal Samling.
Men samtidig bekreftes hans motstandsarbeid, og han ble rost for å ha bidratt med militære opplysninger «av virkelig betydning» til det norske etterretningskontoret i Stockholm.
En av de som også går god for Henry jrs innsats er «Den svarte nellik», tilnavnet på den svenske diplomaten Harald Edelstam (født 1913) som samarbeidet med norsk motstandsbevegelse under okkupasjonen.
Johansen pendler mellom boligen i Kristiansand og hovedstaden.
I en skriftlig redegjørelse sier han at tiden fordeles jevnt mellom disse byene, men at han i Oslo bare «i høiden har vært et par timer om dagen på kontoret hos Henry Johansen Ltd.».
Les også: Erstattet kronprinsparet med nazistene Terboven og Rediess
Artikkelen fortsetter under annonsen
«På mitt kontor (har jeg) aldrig deltatt i noen konferanse med tyskerne om forretninger, likesom jeg heller ikke noen gang har vært på et tysk kontor i denne anledning», skrev grossereren i mai 1946.
Henry Johansen hevdet også at han ikke fulgte med på den daglige drift som sønnene og avdelingssjefene tok seg av, mens han planla driften «på lengre sikt».
I skrivet fra grossereren fikk sønnen Frederic ansvaret for den klangerverdige møbelomsetningen. Faren skrev at denne var ham og hans selskap uvedkommende.
Artikkelen fortsetter under annonsenI et av de første avhørene med Johansen (25. mai 1945) var forklaringen at «han utelukkende har påtatt seg de tyske forretninger for å hindre at hans omfattende foretagender skulle bli beslaglagt av tyskerne».
Men at han ikke har tilgang på sine papirer og sitter isolert, gjør ikke Johansens forsvar enklere.
– Man får jo ikke videre hjernegymnastikk heroppe, heller graut på hjernen, lød Johansens oppsummering fra fengslet.
Etterforskningen av Johansen og hans selskaper ble ikke enklere av at det manglet store papirermengder.
Les også: Tjente millioner da Norges regjering og kongehus flyktet
Grossereren ble mistenkt for å ha ødelagt firmaets regnskaper og andre papirer fra handelen med okkupantmakten.
Det avviste Johansen.
Men forklaringen hans endret seg.
Først hevdet han at det 5. mars 1945 var blitt stjålet materiale fra en bil under flytting. Så mente Johansen dokumentene kunne vært utlånt til tyskerne, og at han selv ikke hadde «kjennskap til hvor regnskapene befinner seg».
Men i et avhør innrømmet kontorsjef Leif Stake at store papirmengder ble brent i mars 1945 da selskapet flyttet.
I enkelte avhør avviste han prompte spørsmål fra Sundfør med at han først ville forklare seg for rettens dommere.
Det fikk Johansen senior aldri mulighet til.
Den 23. juni 1946 var etterforkningen ennå ikke avsluttet. Men da dør Henry Johansen 63 år gammel av kreft i skjoldbruskkjertelen.
Derfor blir det reist sak mot Henry Johansens dødsbo, noe som rammer sønnen Henry jr og hans andre kone, Kirsten Flagstad Johansen.
Kirsten Flagstad var en samtidskjendis og regnes fortsatt som Norges viktigste operasanger.
Selv om de var dypt forelsket, skapte ekteskapet med Henry Johansen store problemer for henne i årene etter krigen.
En grunn var at advokat Sundfør mistenkte ekteparet for å plassere økonomiske verdier i utlandet.
Aktor Ingolf Sundfør gjorde det også offentlig klart at operastjernen ville bli rammet.
I februar 1946 viser «Nordisk tidende», som kom ut i USA til et sitat fra «Verdens gang»: «Hun har jo bl.a. hatt provisjon for omsetning av brakker for 111 mill. kroner!».
Flagstad ble med andre ord en del av advokatens etterforskning, også fordi ektemannen var hennes agent og disponerte de store pengesummene hun tjente.
Men på aktor Sundførs spørsmål om kona hadde midler i utenlandske banker, ble Johansen brysk:
– Det må fruen svare på selv. Jeg svarer ikke til Dem for min frue eller for noen. Det skal jeg redegjøre for i rettssaken når den kommer.
Artikkelen fortsetter under annonsen
I avhøret sa advokat Sundfør også at han ikke kjente til at Kristen Flagstad tjente betydelige beløp på sin sang, noe som før Johansen til å ironisk utbryte:
– Da er De en av de få. Det er i hvert fall bekjent for mesteparten av de folk som har interesse for sang.
I jakten på verdier er påtalemyndigheten og Erstatningsdirektoratet svært detaljerte.
De ba blant annet om at Johansen fra fengselscella skulle oppgi hvilke vinmerker (av 850 flasker i hans samling) som tilhørte henholdsvis ham og kona:
– Nei, det får De være så snill å reise lenger på landet med, som det heter. Jeg kan da ikke huske det.
Les også: Milorgs økonomisjef tjente nazi-millioner
Før krigen drev Henry Johansen flere ulike selskaper innen trelast, og eide også en finérfabrikk på Oddernes ved Kristiansand.
Han satt også som formann i styrene til Grand Hotel og Hotel Bristol hvor administrasjonen var samlet på Johansens initiativ.
I et intervju med Dagbladet fra 1930 ble han beskrevet på denne måten:
«Han har den brede, rolige og rødmussede trygghet som hyppige ophold i betydningsfulle og skinntrukne direksjonsstoler gir sin mann».
Som styreformann for hovedstadens storhoteller ble han under krigen også involvert i bestikkelse av NS-statsråden Albert V. Hagelin (født 1881).
Quislings betrodde mann fikk i 1942 10.000 kroner til sin frie disposisjon. I hotellens regnskaper ble det ført opp som forskudd på annonser i NS-avisen «Fritt Folk» mottatt av Hagelin.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen egentlig handlet det om å kjøpe fri hovmesteren ved Grand fra en svartebørstiltale etter at han 13. januar 1942 ble arrestert for kjøp av 20 tonn rasjonert kjøtt stjålet fra tyske lagre.
Henry Johansen skal ha akseptert denne «løsningen».
Hagelin sa etter krigen at han slet med dårlig hukommelse, men han hadde likevel en vag erindrelse av å ha mottatt et pengebeløp av hovmesteren:
«Avhørte ... tror å huske at han har mottatt noen penger ... Disse pengene var av avhørte blitt overlevert Quisling personlig», het det i et avhør med den tidligere NS-statsråden.
Artikkelen fortsetter under annonsenOg det kan på et vis også være korrekt.
Sommeren 1943 ble bestikkelsen tatt opp med Quisling som skal ha krevd tiltale mot Hagelin.
NS-statsråden prøvde å komme seg unna med å vise til at dette var en «politisk gave», og at pengene allerede var brukt på et gobelin til Quisling.
I november 1944 trakk Hagelin seg fra posten i Quislings regjering. Etter krigen var han en av NS-statsrådene som ble henrettet.
NS-sjefen valgte på sin side å beholde billedteppet og pengene ble heller ikke returnert, sa en av Hagelins fiender, Roald Dysthe, etter krigen.
At grosserer Henry johansen i oktober 1943 stiller en bil til disposisjon for Quislings administrasjon, det såkalte kanselli, styrker også mistankene om at båndene var mer tett enn det den siktede ville innrømme.
Han bidro også med 1000 kroner til Frontkjemperkontoret 22. september 1942, viser et dokument i saken som ABC Nyheter har funnet.
Og i tilleg betalte han inn 100.000 kroner til Nasjonalhjelpen og det samme beløpet til Kristiansund kommune, visst nok for å slippe unna kontroll fra prismyndighetene etter overprising i tyskerhandelen.
Våren 1940 førte en av hans direktørsønner forhandlinger med de tyske okkupantene om oppdrag, basert på forretningsforbindelser fra før krigen.
8. juli undertegnet Henry Johansen selv en avtale med Reichskommisars representanter, og 3. august stiller hans selskap «hele sin avdeling for brakkebygging til tyskernes disposisjon», fremkom det i avhør.
I sitt skriv fra dødsleiet fremhevet han at selskapets krav om 90 prosents forskuddbetaling fra tyskerne var et bevisst forsøk på å forsinke prosessene, og at dette også hadde vært en suksess.
I et notat fra det norske Rettskontoret i Stockholm, som ABC Nyheter har funnet i den omfattende saken, er konklusjonen om Henry Johansens forretningsimperium allerede klar 28. juli 1944:
Artikkelen fortsetter under annonsen«...et av de groveste om ikke det groveste eksempel på økonomiske krigsforbrytere i Norge under okkupasjonen. Det vil etter krigen komme til å bli stillet overfor et meget skarpt rettsoppgjør».
Under etterforskningen mistenkes det at flukten var et forsøk på å undra penger fra familiens norske selskaper, blant annet fordi Henry jr starter opp egen virksomhet i nabolandet.
Et moment som underbygget mistanken var at Otto Robsahm, avslørt som agent for det tyske militære etterretningsvesenet,«Abwehr», var innom Henry Johansen Ltd.s lokaler før sine turer til Sverige.
Artikkelen fortsetter under annonsenI et avhør i januar 1946 antydet Robsahm at flukten også kunne ha en annen grunn en motstandsarbeid. Han refererte til en samtale med Johansen senior og kontorsjef Stake etter flukten.
Her skal Johansen ha påstått at sønnen hadde underslått 60.000 kroner fra Grand.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen denne mistanken ble aldri ytterligere bekreftet.
Robsahms historie er avdekket av professor Tore Pryser i boken «Svik og gråsoner».
Da NS nazifiserte Vinmonopolet og satte Alf Larsen Whist inn som leder høsten 1940. I mars året etter ble Henry Johansen med i styret. De to hadde kjent hverandre i «en menneskealder».
I en biografi om Kristen Flagstad på hjemmesidene til museet i hennes navn, heter det at ektemannens tilknytning til de norske nazistene baserte seg på «taktiske sympatier med Quisling-partiet Nasjonal Samling».
Men det var heller utmeldelsen enn innmeldelsen, som var taktisk.
Johansen bekreftet i et avhør at han meldte seg inn i Quislings parti allerede i 1934, like etter at det ble opprettet. Han stemte også NS ved alle senere valg. Og i årene frem til det tyske overfallet støttet han også partiet økonomisk.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Når jeg i 1934 meldte meg inn i NS var grunnen først og fremst mitt ønske om at vårt forsvar burde styrkes, skrev han fra sin dødsleie på Ullevaal sykehus i mai 1946.
Han gjorde samtidig oppmerksom på at han ville ha slutt på «de utallige ulovlige streiker». I et tidligere avhør var det opplyst at «siktede har bare truffet Quisling 1 gang mens denne var statsråd i bonderegjeringen».
Artikkelen fortsetter under annonsenI desember 1940 betalte han 1000 kroner for det som må være et livstids medlemskap i «Norsk-Tysk Selskap» som brukte et emblem hvor hakekorset og de norske farger ble blandet.
Johansen sa han meldte seg ut av både Vinmonopolets styre og NS 17. juli 1941.
Den tidligere fylkesføreren for NS i Vest-Agder hevdet etter krigen at Johansen hadde betalt 100 kroner for et medlemskap «en gang for alle» i 1940. Den ordinære medlemsavgiften var på samme tid 2 (to) kroner i året.
I et avhør husket Kirsten Flagstad utmeldelsen, fordi ektemannen kjørte fra Oslo til Kristiansand for å fortelle henne om sitt valg:
«Han var ved anledningen tydelig nervøs for at det skulde hende ham noe p.g.a. det skritt han hadde tatt», fortalte hun.
Les også: Hun mistet farsarven i nazi-oppgjøret
Grunnen til at han meldte seg ut var at NS og Alf L. Whist, som også var partiets såkalte ombudsmann for næringslivet, ønsket bruke ham mer aktivt politisk.
«Det ble snakket om en ministerstilling. Siktede var imidlertid ikke interessert i politikk», het det i et rettslig avhør.
I grosserens siste skriv kom det frem at Kritin Flagstads negative syn på
NS-medlemskapet også virket inn. Hun kom hjem fra USA i april 1941.
Om beslutningen om å fratra Vinonomopolets styre krev han i mai 1946:
«Jeg hadde imidlertig ikke vært tilstede i mer enn 3 a 4 styremøter før jeg bestemte meg for å komme ut av det. Det var mitt intrykk at forretning og politikk her ble sammenblandet».
Artikkelen fortsetter under annonsenI samme skriv gir han Whist æren for at han slapp ut fra tysk fengsel.
8. februar 1945 ble Statspolitiets leder Karl A. Marthinsen skutt på åpen gate i Oslo. Samme ettermiddag ble Henry Johansen sr. arrestert av tysk sikkerhetspoliti.
I følge ham selv var han anklaget for sabotasje og støtte til norske fanger. Han satt åtte dager fengslet på Victoria terrasse, og slapp fri etter konferanse mellom Josef Terboven og SS-obersten Heinrich Fehlis, skriver forfatteren Ingeborg Solbrekken i sin bok om Johansen og Flagstad.
I mai samme år, en måned før Kirsten Flagstads 50-årsdag, ble han arrestert for annen gang - denne gangen av norsk politi og mistenkt for økonomisk landssvik.
Han hevdet også at han visste om at det ble distribert illegale aviser fra et av hans selskaper, og at han i tillegg bidro med pengebeløp til motstandsbevegelsen.
Artikkelen fortsetter under annonsenI mai samme år, en måned før Kirsten Flagstads 50-årsdag, ble han arrestert for annen gang - denne gangen av norsk politi og mistenkt for økonomisk landssvik.
I mai året etter lå han dødssyk på Ullevål sykehus. Kirsten Flagstad fikk ikke lov å besøke sykesengen alene. Etterforskerne fryktet for at økonomiske spørsmål ville bli diskutert og insisterte på at et slikt møte bare kunne finne sted med en politimann til stede.
Det nektet Henry Johansen å godta. I boken «Kirsten Flagstad» fra 1967 uttalte hun at det var for å spare henne:
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Han visste - og jeg visste - at et møte under slike omstendigheter ville være så opprivende, så hjerteskjærende, at det ville ha blitt et ondt minne for oss begge».
Ektemannen døde så Sankthansaften 1946.
En av de som gikk god for Kirsten Flagstad etter krigen, var motstandsmannen Gunnar Sønsteby.
Artikkelen fortsetter under annonsenBladet «Levende historie» siterer han også på følgende utsagn mer enn seksti år etter den tyske kapitulasjonen:
«Kirsten Flagstad var klart antinazist og for demokratiet. Og hun gikk imot det nazistiske diktaturet», sa «Kjakan» i forbindelse med en film om Flagstad.
Den norske stat utnevnte Kirsten Flagstad som Den Norske Operas første sjef i 1958.
«En glansfull avslutning på en unik karriere og et livsløp, like innholdsrikt som hennes mest dramatiske rolleskikkelse», oppsummer man ved museet som bærer hennes navn.
9. oktober 1951 skriver Erstatningsdirektoratet til Høyesterett at alle sakens parter sine anker fordi man har blitt enige.
På direktoratets arkivkort står det at beløpet som skal betales for å få avsluttet saken er 1,850.000 kroner.
