De store protestene i Iran har dødd ut – enn så lenge

Store anti-regjeringsprotester brøt ut i september i fjor. De kom som reaksjon på at 22 år gamle Mahsa Amini døde etter å ha blitt arrestert av moralpolitiet for angivelig brudd på den islamske republikkens strenge islamske kleskode.

I mange måneder var landet preget av store protester som brøt ut over ulike deler av landet. Demonstrantene krevde revolusjon og at Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei måtte gå. Eksperter pekte på at det så ut til at regimet slet med å få kontroll over demonstrasjonene, og at protestene var blitt mer revolusjonære enn tidligere. Demonstrantene svarte også mer enn tidligere på volden fra myndighetene.

Men om regimet i starten slet med å få kontroll, klarte de etter hvert med svært brutale metoder å slå ned protestene. Mer enn 19.700 mennesker ble arrestert, og minst 530 demonstranter ble drept, ifølge menneskerettighetsaktivister i Iran. I tillegg ble det utstedt mange dødsstraffer, og minst 143 mennesker skal være henrettet siden januar.

Harde metoder virker

Iran-ekspert Marianne Hafnor Bøe, som er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, mener regimet har lyktes i sin avskrekkingstaktikk.

– Regimet har slått brutalt ned på protestene gjennom grov voldsbruk, massefengslinger og dødsstraff. Metodene har utvilsomt virket, men jeg tror det liten grunn til å tro at misnøyen har forsvunnet. Den er nok like sterkt til stede, men manifesterer seg nå ikke gjennom åpne protester.

Nupi-forsker Kjetil Selvik fastslår at regimet har stor evne til å undertrykke sine politiske motstandere.

– Det oppsiktsvekkende er at det til tross for det store undertrykkelsesapparatet tok så lang tid til å slå ned disse protestene, sier Selvik.

Iran-ekspertene tror ikke man har sett de siste protestene i Iran.

– Man har sett ulike protestbølger opp gjennom årene, både i 2018 og 2019 var det store protester. De hadde noe av den samme karakteren – de oppsto ganske plutselig og spontant – og det kan fort skje på ny, mener Bøe.

Grunnlaget for protestene kan variere – de kan bryte ut på grunn av høye bensin- eller matvarepriser – slik som i 2018 og 2019, eller de kan bryte ut i forbindelser med hendelser som da Mahsa Amini døde i moralpolitiets varetekt fjor høst.

– Så kan man få mindre, spontane protester i forbindelse med begravelser av drepte demonstranter, minnedagen for dem og i andre sosiale arrangementer, sier Bøe.

Misnøyen ulmer

Hun tror at store deler av befolkningen er svært preget av det som har skjedd, og at misnøyen er sterk.

– De fleste er jo preget av en hverdag, men jeg tror at svært mange iranere er misfornøyde med regimet, med mangel på personlig frihet og på å bli hørt. Så, ja, det vil nok bryte ut nye større protester igjen, mener hun.

Hun forteller at man fortsatt kan se mindre protester bryte ut rundt om i Iran.

– Dette er protester som oppstår ved spesielle hendelser, særlig blant etniske minoriteter i Kurdistan og Balutsjistan, sier hun.

Også Selvik mener at misnøyen blant befolkningen er like sterk, og at det bare er undertrykkelsesapparatet som over tid har stilnet protestene.

– Situasjon i Balutsjistan er spesiell, der har protestene pågått lengre enn noe annet sted. På grunn av en viktig religiøs leder som er svært frittalende og kritisk, har protestene her vært svært seiglivede, sier Selvik.

Metodene virker

Bøe mener at regimet på sin side igjen har erfart at harde metoder virker.

– De er svært gode til å slå ned protester, det har de mange års trening med. De ser at voldsbruk er effektivt og vil nok neppe gå bort fra den strategien, sier hun.

– Vi har sett noen tegn til intern uenighet blant iranske politikere blant annet om hvordan man skal håndtere slike demonstrasjoner. Men det er ikke noe som tyder på stor politisk splittelse. Det er ikke nok med bare press fra befolkningen, det må nok også være en større intern uenighet innad i regimet for at det skal bli politiske endringer. Og slik det ser ut i dag, virker regimet stabilt, mener Bøe.

Vil øker undertrykkelsen?

Selvik tror at regimet er litt skaket over det som har skjedd, og at de nå vurderer hva de kan gjøre for å hindre at noe lignende skjer igjen.

Han frykter at regimet framover i det stille vil forsøke å øke undertrykkelsen ved å systematisk spore opp regimemotstandere. Som for eksempel kurdiske politiske partier.

– Iran har fått en avtale med Irak om å styrke grensekontrollen, og det kan blant annet være for å øke kontrollen med kurdiske politiske partier som har vært viktige for mobiliseringen mot regimet inne i Iran, sier han.

Selvik mener at regimet på alle måter vil forsøke å styrke seg – også gjennom internasjonalt samarbeid med land som Saudi-Arabia, Kina og Russland.

Med Irans geopolitiske orientering mot stormaktene i Asia blir de mindre sårbare for press fra Vesten, mener Selvik, som tror regimet har skjønt alvoret i den siste protestbølgen.

– Det gir dårlige framtidsutsikter for opposisjonen, frykter han.