Der Vladimir Putin plukker blant kjeltringer, valgte Adolf Hitler blant intellektuelle

Fredag 30. september inviterte Russland og president Vladimir Putin til en høytidelig feiring av annekteringen av de Ukrainske Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja.

Smilende ved siden av Putin på seremonien sto de nye såkalte lederne av de fire russisk-okkuperte områdene. Vladimir Saldo i Kherson, Jevgenij Balitskij i Zaporizjzja, Denis Pusjilin i Donetsk og Leonid Pasitsjnik i Luhansk.

Disse fire har på kort tid blitt noen av de mest forhatte mennene i Ukraina.

Kriminelle med lite politisk erfaring

De fire mennene har flere likheter. Alle er mistenkt for å være involvert i organisert kriminalitet i ulik grad. Dette mener eksperter Expressen har snakket med er et bevisst valg av Putin.

– De vil ha folk de kan kontrollere – og om nødvendig: kvitte seg med uten problemer, sier Sanshiro Hosaka, en forsker ved Estlands utenrikspolitiske institutt.

Jo dypere russere graver ned i den politiske kriminelle avgrunnen, jo mer lojale blir «marionettene», legger Hosaka til.

– Dette er selve magien med russisk politisk teknologi: å gjøre en gjeng kjeltringer til «regionale ledere», sier han.

(Saken fortsetter under bildet).

Putins utvalgte menn har blitt funnet i miljøer som kretser rundt ulike kampsportklubber, pyramidespill og smugleroperasjoner. Saldo skal blant annet ha kidnappet og torturert en ukrainsk mann, Balitskij skal mens han jobbet i den ukrainske sikkerhetstjenesten ha smuglet stjålet korn. Dette mens han hadde blitt satt til å holde et spesielt øye med smuglervirksomhet ved grensen i Luhansk.

Pasitsjnik har også en fortid fra sikkerhetstjenesten og har kommet seg til makten ved et kupp i 2017. Pusjilin fikk på sin side makten i Donetsk etter at forgjenger han ble drept i et bombeangrep mens han besøkte en kafé. Pusjilin skal ha hatt et langt og nært forhold til Putin og Kreml.

Bortsett fra Vladimir Saldo, som tidligere har vært borgermester i Kherson, har de imidlertid i liten grad hatt en fremtredende politisk karriere. I stedet virker det som om de inngikk samarbeid med Putin for å få et karriereløft, sier Jakob Hedenskog ved Utenrikspolitisk Institutt i Sverige.

Hitler valgte blant suksessfulle og intellektuelle

Fenomenetet der derimot ikke noe nytt. I en hver invasjonskrig dukker det opp forrædere, eller landssvikere, som står klar til å gjøre drittjobbene den angripende parten ber dem om. I tillegg til å fungere som angriperens marionetter, gir de også uttrykk for at overgrepene er legitimert og villet.

Også i Norge under andre verdenskrig sto rakryggede menn klar til å tjene tyskerne i sitt eget fedreland. Men i motsetning til Putin, plukket Hitler sine toppmenn blant de suksessfulle og intellektuelle.

Hele 92.805 saker om landssvik ble etterforsket i det som kalles det store landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig, skriver Store Norske Leksikon (SNL).

Av disse ble 30 nordmenn dømt til døden, 17.000 dømt til fengsel, derav 80 til livsvarig, 3450 til annen straff, 3120 vedtok forelegg på frihetsstraff og 25.180 vedtok forelegg i form av en vesentlig bot i penger. Av de sistnevnte hadde de fleste kun vært menige medlemmer i det nazistiske partiet Nasjonal Samling.

Av de 30 dødsdømte fant man imidlertid kun tre politikere. Den mest kjente av dem var «ministerpresident» Vidkun Quisling som av tyskerne ble utnevnt som den nye lederen av Norge under okkupasjonen. Den 24. oktober 1945 ble han henrettet ved Akershus festning i Oslo.

I tillegg ble også «kirke- og undervisningsminister» Ragnar Skancke og «innenriksminister» Albert Viljam Hagelin henrettet.

Quisling møtte først tysk motstand

Quisling hadde i likhet med Vladimir Saldo fra før en fortid i storpolitikken. I årene 1931-1933 var han forsvarsminister i Bondepartiregjeringen under statsminister Jens Hundseid. I 1933 grunnla han imidlertid partiet Nasjonal Samling (NS).

Quisling og partiet hans var sterkt påvirket av fascismen og nærmet seg etter hvert den tyske nasjonalsosialismen. Partiet fikk aldri noen nevneverdig opplutning her i landet. Likevel var Quisling i samtaler med Adolf Hitler i desember 1939 og luftet ideen om at NS kunne komme til makten i Norge med støtte fra Tyskland i en eller annen form, ifølge Store norske leksikon (SNL).

Quisling fikk pengestøtte, men ble ikke innviet i Hitlers invasjonsplaner. Til å starte med så ikke Hitler Quisling i noen politisk rolle.

Derfor møtte Quisling sterk motstand fra tysk hold, da han skaffet seg adgang til Oslo kringkaster kvelden 9. april 1940 og erklærte seg selv som statsminister. 15. april ble han formelt bedt om å tre tilbake, og i juli 1940 var han nærmest forvist til Tyskland.

Først 1. februar 1942 ble Quisling innsatt som «ministerpresident» i «den nasjonale regjering».

En forretningsmann og en professor

De to andre henrettede norske politikerne et andre verdenskrig hadde på sin side ingen til lite erfaring fra politikken før de ble en del av Quislings regjering.

Albert Viljam Hagelin levde i årene før krigen som forretningsmann i Tyskland. Ved årsskiftet 1939-1940 bosatte han seg i Oslo, og var en viktig mann for Quisling.

Han var en av Quislings nærmeste samarbeidspartnere, og fikk derfor oppgaven med å være innenriksminister i Quislings «nasjonale regjering».

I 1943 ble han derimot mistenkt for korrupsjon av NS. Selv om han ble frikjent gikk han av i november 1944, og levde et anonymt liv til han ble arrestert ved frigjøringen.

Ragnar Skancke meldt seg inn i NS etter opprettelsen av partiet i 1933. Av yrke var han derimot først og fremst professor i elektroteknikk ved NTH, dagens NTNU, noe han hadde vært siden 1921.

Han ble utnevnt til medlem av Vidkun Quislings «regjering» 9. april 1940, til kommissarisk statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet 25. september 1940, til «minister» 25. september 1941 og til medlem av «den nasjonale regjering» i februar 1942.

Han tok oppgaven sin svært alvorlig og var aktivt involvert i å nazifisere skolen og kirken. Dette ble etter krigen sett på som så alvorlig at han ble dømt til døden.

Skancke ble henrettet i 1948 som den siste i landssvikoppgjøret, og er foreløpig den siste som har blitt dømt til døden og henrettet i Norge.