Går Putin i samme felle som den siste tsaren?

I løpet av de siste par ukene har Ukraina kjempet tilbake og gjenerobret områder som for kort tid siden så ut til å ligge i Russlands hule hånd. Mandag meldte Reuters at russiske styrker hadde gitt opp strategisk viktige Kharkiv, og hadde begynt å bevege seg tilbake til Russland.

– Russerne er i trøbbel. Spørsmålet blir hvordan de reagerer, men svakhetene deres er avslørt, og de har ikke store soldatreserver eller utstyrsreserver, sier en amerikansk kilde til Washington Post.

De anonyme kildene peker også på at russiske offiserer virker sjokkert over hvor fort russiske soldater har måttet trekke seg tilbake. Samtidig går ukrainerne forsiktig fram og prioriterer å sikre territoriene de har erobret, framfor rask fremrykning.

Omtrent samtidig gikk en militæranalykter ut og hevdet at den russiske Svartehavsflåten er påført såpass omfattende tap at de ikke vil klare å holde Ukrainas kyst.

Ukrainas offensiv er en hodepine for Vladimir Putins hær, og den russiske presidenten står i fare for å tape hele krigen. Dette har skjedd en gang før, og det ble begynnelsen på slutten for Russlands siste tsar.

Vi skal tilbake til natten 4. februar 1904.

«Verdenskrig 0»

Den russiske flåten lå og duvet i Port Arthur i Mandsjuria, som i dag utgjør deler av nordøstlige Kina og det ytterste punktet av østlige Russland. Japan og Russland hadde i lengre tid kranglet om eierskap over det asiatiske landeområdet, og Japan hadde nylig lagt et forslag på bordet; dersom Russland anerkjenner Keiserdømmet Korea som en del av Japans militære og politiske sphere, så ville Japan anerkjenne Mandsjuria som en del av Russlands. Slik ble det ikke.

Tsar Nikolaj II av Russland hadde allerede gått i fellen ved å tro at «en stormakt ikke har en verdens ting å frykte når det gjelder asiatiske land. De har rett og slett ikke nerver nok til å angripe en europeisk makt», skriver forfatter og historiker Gordon F. Sander i en Washington Post-analyse.

Natten til 4. februar 1904 gikk japanske styrker, helt ut av det blå, til angrep på den russiske flåten i Port Arthur. Japanske krigsskip aksjonerte og sendte den russiske stoltheten i kne. Bakholdsangrepet sies å ha markert begynnelsen på krigen som har fått kallenavnet «verdenskrig 0», men bakteppet begynte et par år tidligere.

(Saken fortsetter under bildet).

Kampen om Mandsjuria

Mot slutten av 1800-tallet hadde flere og flere kinesiske og koreanske folk valgt å bosette seg i Indre Mandsjuria, og den russiske innflytelsen på området hadde begynt å blekne i møte med de innflyttede kulturene. I begynnelsen av 1900-tallet, mens Kina var opptatt med å hamle opp med boksesopprøret, så Russland sitt snitt til å gjøre nye fremstøt.

Tusenvis av kinesiske mandsjuer, han-kinesere og daurer ble drept, og det endte med en russisk okkupasjon av deler av Mandsjuria. I 1903 fikk japanske styringsmakter nok og krevde at russiske styrker trakk seg ut av Mandsjuria. Likevel lå den russiske marineflåten der fremdeles i februar 1904.

Russland tok ikke advarslene fra Japan på alvor, og resultatet ble Den russisk-japanske krig, eller «verdenskrig 0», som mange historikere mener fløt inn i første verdenskrig, selv om den offisielt ble erklært slutt flere år før verdenskrigen brøt ut.

Japan gikk seirende ut av krigen i 1905, de russiske styrkene ble kjeppjaget ut av Mandsjuria, og området ble tilbakeført Qing-Kina. Japan sikret seg imidlertid jernbaneforbindelse gjennom Mandsjuria og til Korea, slik at de lettere kunne frakte gods mellom Japan og keiserdømmet.

Stakk av med russisk artilleri og lurte marinen

Tilbake i Russland satt tsar Nikolaj II, seks krigsskip fattigere og med et russisk militær som hadde blitt totalt tatt på senga av japanske styrker. Slik som ukrainske bønder angivelig stakk av med russiske panservogner i begynnelsen av den pågående krigen, skal også japanske styrker ha sabotert russisk artilleri i 1904. Slik som Svartehavsflåten ble svekket da flaggskipet «Moskva» sank, mistet også tsaren sin makt på sjøen.

I 1905 endte det med tapet av alle åtte krigsskip og 5000 marinepersonell og soldater. Hvor det ender for Putins Svartehavsflåte gjenstår å se. Ifølge Russland-ekspert Pavel Luzin står spikeren allerede godt plantet i kista.

– Med tapet av «Moskva», andre skip og flere hundre soldater, er flåten sannsynligvis alt for svekket til å kunne holde hele Ukrainas kyst og strupe tilgangen deres til Svartehavet helt, sier Luzin til The Moscow Times.

For tsar Nikolaj II ble den katastrofale krigen begynnelsen på slutten, som skulle ende i tragedie da han og hele familien ble brutalt skutt og drept 17. juli 1918.

Kan Vladimir Putin ha gått i samme felle som den siste tsar?

Putin peker på USA og Nato

ABC Nyheter publiserte tidligere i år en sak i sammenheng med 104-årsmarkeringen for tsar-massakren, hvor professor Atle Grønn drar flere paralleller mellom Vladimir Putin og den siste tsaren. Deriblant hvordan begge lederne på kynisk vis kaster innbyggerne foran bussen for egen gevinst.

– Det er en blindhet overfor folkets velvære og en kynisme i forhold til enkeltmenneskets liv, villigheten til å ofre enkeltmennesket i krig og elendighet for en eller annen forrykt idé om nasjonens storhet, sa Grønn til ABC Nyheter.

Spørsmålet er om Russlands hær er i ferd med å bryte sammen, og hva Putin vil gjøre med det. Da dette skjedde under tsarens tid, endte det med at han måtte ta hatten og gå. Men oberstløytnant Palle Ydstebø, som har fulgt Ukraina-krigen tett som hovedlærer på Stabsskolen, skisserer et annet alternativ.

– Putin kan nok skape det narrativet som passer til enhver situasjon, også til et militært nederlag i Ukraina. Russisk TV har allerede begynt å framstille denne «militære spesialoperasjonen» som en forsvarskrig mot Nato og Vesten, der Ukraina er en stedfortrederstyrke for Vesten, sier Ydstebø til NTB.

– Da kan Russland tape hele Ukraina, men framstille det som en seier i forsvarskrigen fordi ingen utenlandske styrker har satt sine bein på russisk jord, sier han.

Det gjenstår å se om et eventuelt tap av krigen vil føre til Putin-regimets fall, eller om presidentens regjering klarer å overbevise landet om at det er Nato, og ikke Ukraina, som er den faktisk motstanderen i den pågående krigen.