Sultestreiken som endret historien

Sands var en republikansk aktivist fra Nord-Irland. Han sluttet seg til den irske republikanske hær (IRA) i 1972 og ble fengslet flere ganger. I 1977 ble han dømt til 14 års fengsel for ulovlig våpenbesittelse. Våren 1981 innledet Sands og ni andre fanger en politisk sultestreik i det beryktede Maze-fengselet sør for Belfast.

Mens mange så dem som martyrer, så andre dem som IRA-terrorister.

Men uansett skulle Sands langsomme død i mai i 1981 bli et vendepunkt i den bitre 30-årige konflikten om britisk styre i Nord-Irland.

The Troubles

Da politiet angrep en fredelig borgerrettighetsdemonstrasjon i Londonderry i Nord-Irland i 1968, utløste det sterke reaksjoner og vold som varte i flere tiår. Disse urolighetene er senere kalt «The Troubles».

Den foreløpige irske republikanske hæren ble dannet i 1970. Det ble starten på IRAs geriljakrig mot den britiske hæren og de paramilitære gruppene som ble dannet av den protestantiske befolkningen som ønsket å beholde det de kaller Ulster.

Ulster brukes av nordirske unionister som er tilhengere av Nord-Irlands tilknytning til Storbritannia.

«Skitne protester»

Republikanske fanger i Maze-fengselet protesterte sterkt da deres spesielle status som politiske fanger ble avskaffet i 1976. De nektet blant annet å ha på seg fengselsuniformene. I stedet pakket de seg inn i teppene sine.

Protestene eskalerte til «den skitne protesten» to år senere, da fangene nektet å vaske eller barbere seg og begynte å smøre celleveggene med sin egne ekskrementer.

1. mars 1981 startet Sands det han sa ville bli en sultestreik til døden. 26 år gamle Sands var sjefen for de 450 IRA-fangene i høysikkerhetsblokka i Maze. Sands ledet streiken for å få tilbake den politiske statusen.

Ble valgt

Sands ble valgt inn i det britiske parlamentet i London ved et suppleringsvalg 9. april som Sinn Feins kandidat. Det skjedde bare 4 uker før han døde. Han beseiret med knapp margin en tidligere leder for Nord-Irlands probritiske unionister.

Det var første gang IRA hadde deltatt i valg, og seieren overbeviste mange republikanske aktivister om at de kunne få politisk gjennomslag.

Sands siste dager ble preget av frenetisk forsøk på å megle mellom fangene og myndighetene i London. Både paven og den Europeiske menneskerettskommisjonen var inne i bildet. Men statsminister Margaret Thatcher nektet å inngå noen form for kompromisser.

Bare skinn og bein

På den 54. dagen for sultestreiken veide Sands ikke mer enn 44 kilo og var bare skinn og bein. 5. mai døde han – da var han blitt både døv og blind.

Thatcher forble uberørt – og hennes kompromissløshet ble støttet av flertallet i Parlamentet.

Men Sands begravelse 7. mai ble en stor maktdemonstrasjon for den republikanske bevegelsen. Over 70.000 mennesker fulgte Sands kiste til Milltown kirkegård i Vest-Belfast.

Ni andre streikende døde

Ni andre republikanske fanger fulgte Sands i døden gjennom sine sultestreiker. Først 9. oktober ble sultestreiken avlyst etter sterkt press fra de streikendes familier.

I løpet av de sju månedene sultestreikene pågikk, døde 60 mennesker i gatevold over hele provinsen.

Belfastavtalen

Republikanerne økte i flere år volden og angrepene, men i 1998 kom Belfastavtalen – Langfredagsavtalen i stand. Avtalen ble svært viktig for Nord-Irlands fredsprosess. Prinsippavtalen ble undertegnet i Belfast 10. april 1998 av representanter for Storbritannia, Republikken Irland og de fleste politiske partier i Nord-Irland.

I juli 2005 gikk IRA offisielt bort fra å bruke vold.

IRAs politiske fløy Sinn Féin deler nå makten med unionistene.

Over 3.500 mennesker mistet livet i tiårene med «The Troubles».