Knausgård til amerikanerne: Skøytesportens skjulte drama

I en større artikkel om det skjulte dramaet i skøyteløp, legger forfatter Karl Ove Knausgård ut i New York Times tirsdag om dette som i sin tid var den store, nasjonale sporten i kongeriket.

Det skjer med formuleringer som burde få det til å kildre også i det norske, frafalne publikum.

«Ved første øyekast kan ikke lengdeløp på skøyter være mer kjedelig. To deltakere på metallblader glir rundt og rundt på en oval isbane, og ikke før har de krysset mållinja, blir et nytt par sendt ut for å gjenta opptredenen.», innleder Knausgård.

Før han forsikrer at du, dersom du gradvis kommer inn i skøyteløpets indre verden, vil se at det er blant de mest spennende sportsgrenene.

Hva er det med skøyteløp som kunne få et helt folk til å samle seg rundt radioen eller TV'en, som fikk barn til å skrive ned rundetider og ta vare på dem i bøker? Hvorfor er navnene Kay Stenshjemmet, Jan Egil Storholt, Sten Stensen og Amund Sjøbrend etset inn i min hukommelse 40 år etter at de hengte opp skøytene sine for godt, mens jeg for lengst har glemt navnene på framtredende politikere på samme tid, eller lærerne mine på skolen? spør Knausgård før han kaster seg ut i forklaringen.

Skøyteløperne, balanserende på sine metallblader, når opp i en hastighet på 50 kilometer i timen idet de nærmer seg svingene, der sentrifugalkraften vil prøve å slynge dem av banen, beskriver forfatteren.

For Knausgård er bevegelsene til en langdistanseløper like forførende som en ballettdansers.

Inntil et visst punkt. Til syra setter inn i lårene.

Det er når denne kampen blir åpenbar, at skøyteløp går over fra sport til drama, beskriver Knausgård.

Det er når skøyteløperens indre kamp blir synlig, vilje mot kropp, kropp mot klokke, utspilt foran tusener av øyne, at skøyteløp går fra sport til drama, skriver Knausgård til New York Times' lesere.