Forskere har funnet ut hvem som blir den politiske eliten i Norge

Rikspolitikere i Norge må gå gradene i et parti, fra kommunestyrer og oppover. I Norge er det nesten umulig for en politiker å gjøre karriere uten partiet sitt. Her fra den høytidelige åpningen av Stortinget i 2020. Les mer Lukk

Nesten alle stortingspolitikerne våre er karriere­politikere. Det bør vi være glade for, mener BI-professor.

– Et stort flertall av alle norske rikspolitikere har bakgrunn som kommunepolitikere, fylkespolitikere og ordførere, forteller Jon H. Fiva til forskning.no.

Sammen med to forskerkolleger har han funnet ut at over 80 prosent av alle som får plass på Stortinget har sittet i et kommunestyre.

Rundt 40 prosent er blitt valgt til et fylkesting, og drøye 20 prosent har vært ordførere eller fylkesordførere.

Skal du gjøre karriere som rikspolitiker i Norge, er du med andre ord nesten nødt til å gå gradene nedenfra og oppover i et parti.

Kjendiser får ikke topplassering av partiene

Norge er ikke et land der kjendiser fra realityserier, sport, kulturliv eller media blir rikspolitikere.

– Inngangsdøra til norsk kommunepolitikk er riktig nok ganske åpen. Men det er de beste kandidatene herfra som stiger til topps i partiene.

– Dermed får vi flinke folk som styrer, mener BI-professoren.

Donald Trump er sjanseløs i Norge

Takket være dagens valgsystem, der de politiske partiene får bestemme hvem som blir rikspolitikere, så skjer det hele tiden en sterk disiplinering av dem som vil nå Stortinget.

Det gjør at vi går glipp av folk som kanskje kunne ha gjort norsk politikk mer underholdende, samtidig som vi sikrer oss mot populisme, mener forskerne.

– I land der folket og ikke partiene bestemmer hvem som velges til nasjonalforsamlingen, kan det bli mye mer populisme i politikken. Da slipper politikere som Donald Trump mye lettere fram.

Godt over 80 prosent er karrierepolitikere

Jon H. Fiva fra BI og kollegene Askill H. Halse fra Transportøkonomisk institutt (TØI) og Daniel M. Smith fra Universitetet i Harvard har nå gransket hvem som er blitt politikere i Norge.

De har gått hundre år bakover i tid, og blir slått av hvor stabil andelen karrierepolitikere hele tiden har vært:

– Siden 2. verdenskrig har denne andelen ligget veldig stabilt på over 80 prosent. Så dette er absolutt ikke noen ny utvikling, sier Fiva.

For hundre år siden gikk Norge fra å ha et valgsystem der hver valgkrets stemte fram en enkelt person, slik de har i USA, til et system der vi stemmer på et parti og partiets liste med kandidater.

– Sånn er partiene blitt superviktige, forklarer Fiva.

– Personene spiller mindre rolle.

(Saken fortsetter under bildet)

I Norge har vi et partisentrert politisk system. Vi stemmer på partier, ikke på personer. Her fra åpningen av Stortinget. Les mer Lukk

Og 70 prosent stiller til gjenvalg

Media rapporterer nå og da om stor utskifting av rikspolitikere.

Men når Fiva og kollegene kikket nærmere på dette, ble de igjen slått av hvor stabil rollebesetningen i norsk politikk er:

– Rundt 70 prosent av politikerne stiller til gjenvalg hver eneste gang. Dette tallet har også vært nesten påfallende stabilt i mange år.

Ved stortingsvalget nå i 2021 er det 114 av de 169 folkevalgte som stiller til gjenvalg. Det tilsvarer 67,5 prosent.

– Jeg tror mange vil mene at dette er en grei utskifting blant politikerne.

Gode politikere i Norge

Når BI-økonomen mener at partiene i Norge er gode til å få fram de beste kandidatene som politikere, så bruker han et mål noen helt sikkert vil stille spørsmålstegn ved.

Han ser nemlig på hvor mye politikerne hadde i inntekt før de gikk inn i politikken.

– Det er mange måter å måle kvaliteten på politikere. Men et mye brukt mål internasjonalt er å se på verdien deres på arbeidsmarkedet, altså hvor mye de hadde i inntekt før de gikk inn i politikken.

– Gjør vi dette med norske politikere, så ser vi at de i gjennomsnitt ble høyere verdsatt på arbeidsmarkedet enn de personene de representerer. Det gir oss et hint om at vi har en positiv rekruttering til politikken i Norge, konkluderer Fiva.

Saken ble først publisert hos Forskning.no